Bjørn Eidsvåg spurte P1 om han har blitt for gammel eller for dårlig. Kanskje han heller burde spurt på vegne av noen andre?

Bjørn Eidsvåg, © Janne Rugland

Bjørn Eidsvåg ville ha svar, og han spurte via VG: Hvorfor blir ikke hans nyeste singel, en han laget sammen med Sigvart Dagsland, spilt på P1? Han spurte om han er blitt for dårlig – eller for gammel.

Når han spør om han er blitt for dårlig, betyr det egentlig i P1-sammenheng om han «ikke lenger lager sanger som er bevegende nok til at mange av lytterne deres liker meg, men samtidig av en karakter som støter færrest, på tvers av deres preferanser, til at sangen kan spilles så mange ganger i løpet av et døgn at den får bare et minimum av folk til å skru av?». Mer om akkurat det siste litt lenger ned, når jeg såvidt tar for meg listepolicyen i en radiokanal som NRK P1. Når en så samlende figur som Bjørn Eidsvåg setter i gang en debatt om noe så samlende (ja, de er fortsatt det, med sine drøye 1 million lyttere) som P1, kan det bli mye å ta tak i.

Ballade rydder litt plass til de to elementene alder på låtsnekrer, og spilleliste, what is it good for?

Bjørn Eidsvåg spør altså ikke for Kari Bremnes, som også nettopp slapp singel(er), om hun er blitt for gammel. Eller for gruppa Vamp, som også har låter ute denne høsten. Riktignok har han ramset opp ei rekke av kollegaenes gamle sanger som P1 spiller, men i dén kategorien er han jo eier av gullrekka. 17 låter skal Eidsvåg ha inne på sølv- og gull-listene til P1, dem som favner eldre låter som skal spres ut innimellom den nye musikken.

Det er en uelegant snubletråd vevd inn i at Eidsvåg bruker seg sjøl som sannhetsbevis når han forsøker å ta oppgjør med en aldersdiskriminering i Norges største radiokanal – men i seg sjøl å stille spørsmål om hvor ungt kan grensa gå for for gammel er mer enn betimelig i de fleste bransjer som ligner på Eidsvågs. Jeg tenker på trynefaktoren i den globale popmusikken, i tillegg til rovdrift på frilansere i musikk såvel som i media. Akkurat nå varsler dessuten mange fagpersoner om hvordan vi påvirkes av øyeblikkets tyranni, som er en av de sterkeste kreftene i alt som har med promo i de sosiale («sosiale») flatene der bittesmå videosnutter pøses ut med formål om å få oss hekta på artistene bak melodiene … Bare for å nevne noen av sidene ved ungdomsfetisjen i vår tid, den er i beste fall begrensende på en rekke karrierer, i verste fall direkte skadelig.

Eidsvågs oppgjør har blitt både latterliggjort og møtt med anerkjennelse – og dessuten med et par forsøk på å ta oppgjør med andre sider av NRKs listesystem. Musikkskribent Tom Skjeklesæther: «Systemfeilen er at en allmennkringkaster, snart finansiert direkte over skatteseddelen, holder på med noe så fullstendig gammeldags og ultrakonserverende som A, B og C-listing av musikk» (sitat fra kronikk først publisert i Halden Arbeiderblad, så i VG). Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten: «Hvorfor spilles det så mye ræl?» Og med ræl ser det ut til at hun mener irrelevant musikk som ikke tåler tidens tann.

P1 sjøl, derimot, har en musikksjef som leder ei lita gruppe musikkprodusenter som hver mandag formiddag sitter og vurderer hvilke nye låter som skal få lov til å prøve seg mot en av dem som allerede har kommet igjennom nåløyet. For det er et nåløye.

Musikksjefen, Atle Bredal, har svart Eidsvåg i VG, og sier at alder har ingenting med saken å gjøre. P1, som de aller fleste andre radiokanaler av en viss størrelse og kontinuitet, har forskjellige båser for låter, basert på holdbarhet, og hvor «bra» radiolåt de er. Høyest henger en plass på A-lista på P1. Der har det blitt trangere, i følge Bredal – først og fremst fordi det kommer ut så mange bra norske låter som passer inn.

Så det var jo bra, hvis det er artister og artistapparat der ute som sitter og lurer på hvordan de kan bli plukket ut. Bjørn Eidsvåg sier forresten i sin kronikk at det er stillheten fra NRK som er problemet – at han ikke veit hvorfor hans siste singel ikke blir plukket ut. Retorisk fungerer det: Eidsvåg har fått en debatt, slik han ville, om aldersdiskriminering i samtidig, norsk pop for radio. En debatt som kunne rekke lenger enn bare P1. Men at en av Norges mest spilte, mest populære, og hyppig gjest i mediene, skulle bli overraska over at det ikke kommer en epost for hver gang han ikke blir utvalgt, er ikke lett å tro på.

Mens andre der ute, med mindre erfaring i gamet, kunne vel hatt nytte av det om Bredal også forklarte at
– du kan være helt gjør-det-sjøl, og trenger ikke hyre et promoselskap for å bli vurdert for listing i vår kanal,
– låta må holde en viss produksjonskvalitet,
– alt som gis ut via visse distributører dukker automatisk opp i NRKs arkiv og da kan låta vurderes for radio.

Slike ting. Men informasjonen om hvordan man kan prøve å komme innafor ligger lett tilgjengelig på NRK sine nettsider: sammen med spillelistene uke for uke, ligger en epostadresse du kan sende låta di til. Bredal skal være invitert av artistorganisasjonen NOPA for å informere artister og låtskrivere ytterligere om hvordan de velger. I VG har Bredal skissert at de lytter og vurderer 100 nye låter hver uke, hvorpå cirka to nye låter får komme med.

Det P1 kanskje også kan si i klartekst, det er uansett ingen hemmelighet for alle som hører lenger enn et kvarter på radiokanalen, er: «Vi har oppdatert oss. Fra tid til annen må vi det, for å være relevante. Vi prøver å være en kanal også for folk som har hørt på rap- og klubb-påvirket global popmusikk i flere tiår.» For det har jo skjedd noe.

Eidsvåg har telt, og funnet én norsk låt skrevet av en 50+-låtskriver på P1s A-liste for ny musikk i år, og det er deLillos’ siste singel.

At det står i veien for mangfold er åpenbart

I det jeg begynte på denne kommentaren, setter NRK radios flaggskip, «Nitimen», på «Din hånd» av norske Bendik. Den er rolig, ganske oppdatert i lydbildet, av en kvinnelig artist som NRK P3 har fulgt inn i karrieren, ikke minst støttet etter at hun første gang lastet opp sin første låt på Urørt. Man kan mene mye om spillelistesystemet, for en som meg som har jobbet i formatert radio er det jo direkte miljøskadelig (gang din egen irritasjon etter å ha hørt samme låt på radio for fjerde gang, med … tjah, tolv. Men dét er ikke poenget her). At det står i veien for mangfold er åpenbart, når en gitt sang skal spilles et antall ganger i løpet av et døgn.

Men når Tom Skjeklesæther dreier debatten over på at listene skal være med på å unndra artistene internasjonal oppmerksomhet, henger jeg ikke med. Dette er det vanskelig å se noe bevis på. At det skal hindre musikere fra å tenke på NRK som en mulig kanal for å nå ut likeså. Utvalget av dem som kommer med er snevert, ja vel, men hva er alternativet for en kanal som vil gjenkjennes? Vil Tom Skjeklesæther tilbake til den allmektige radio-DJen som kunne plukke eklektisk og bringe personlig smak ut til sine lyttere (som altså skjer i varierende grad, men kun i spesialsendinger og i større grad i en kanal som P13 enn på moderkanalen P1)? Hvordan vil han i så fall bevare P1s allmennappell, og styrken i å kunne bygge opp en norsk artist som ikke spilles av de kommersielle kanalene? Gjentakelse er et av grepene i begge deler. I debatten så langt har jeg egentlig ikke hørt noe alternativ til formateringa, et alternativ som er tilpassa dagens konkurransesituasjon og et NRK som er nødt til å legitimere sin egen eksistens i alle ender av aktiviteten sin.

Men når Tom Skjeklesæther dreier debatten over på at listene skal være med på å unndra artistene internasjonal oppmerksomhet, henger jeg ikke med.

Radioformatering viste egentlig, da den kom til norsk radio på 80-tallet, litt seinere til deler av NRK, noe man ser i store segmenter blant strømmelyttere i dag: De som lager låter som slår stort, og som er kjente allerede, er trygge valg. De får ikke majoriteten i lytterbasen til å skru av. På samme måte er det de virkelig store stjernene og gold-kataloger som driver de store strømmetallene. På den andre siden er formateringa diametralt forskjellig fra persona-utviklinga i strømmealderen, der hver enkelt lytter kan være sin egen kurator, der én perfekt spilleliste treffer én spilleliste i en hypotetisk hverdag. Massemediet radio, når man tar for seg en kanal i det minste, må jo i sin natur være one size fits all. Men samtidig kjempe om oppmerksomheten mot strømmeplattformene.

De to motstridende tendensene viser imidlertid en vanskelig balanse når man skal tenke målgruppe. En evig utfordrende balanse som P1 skal stille hybriden sin inn etter. De er ikke reint kommersielle, og velger aldri låter kun ut i fra at lytterne skal få noe de kjenner. Men dette utvalget skjer på en viss magefølelse/smak/teft på vegne av hva som «funker på radio»*. Det siste er fullstendig subjektivt, men kanskje ikke så tilfeldig som dem som står utafor liker å tro. Med erfaring får man et profesjonelt øre, og kan lytte etter oppløftende stemninger, hvordan andre og tredje akkord, eller første ord i en sang snakker til en radiolytter i hverdagen. Når dette settes i et system som kraftig subsidierer dem som er utvalgt med spilletid, kan det selvsagt kjennes akselererende feil for dem som ikke har laget, eller ikke liker, den musikken som er igjennom nåløyet.

Saken hadde framstått noblere om den ikke kom klistret på Eidsvågs egen singel og promoplan.

Utgangspunktet var altså en singel som Bjørn og Sigvart Dagsland har laget: «Jeg trodde nok at dette var en veldig «radiovennlig» låt, som ville bli spilt mye på P1. Det ser ikke ut til å skje,» skrev Eidsvåg. Artisten SOFYE parkerer derimot Eidsvåg når hun sier han syter under stjernehimmelen. Hun spør, betimelig, om hvordan akkurat han kan klage, med hyppige opptredener i NRKs mest populære flater, og de nevnte 17 gamle låter på P1s spillelister.

Det er flere som likte at Bjørn Eidsvåg sa fra, blant andre NOPA, som representerer en god andel av landets låtskrivere. Og lyttere som føler de har mista det P1 de kjente før. Det siste høres ut som det samme større eller mindre grupper av faste lyttere alltid sier om «sin» kanal. Det første peker vel på at Eidsvåg var inne på noe – men saken hadde framstått noblere om den ikke kom klistret på Eidsvågs egen singel og promoplan.

*Ut over dette, måler også NRK låtene med digitale verktøy for å se hvordan de treffer.

PS: Visste du at Ballade.no publiserer NRKs spillelister hver uke? De finner du her.

For ordens skyld: Ballades journalist Siri Narverud Moen jobbet som musikkjournalist i NRK radio i 2000–2010. Som arrangør har hun dessuten vært med på å promotere konserter med flere av artistene hun nevner i denne kommentaren – også med Bjørn Eidsvåg.

Publisert:

Del: