Imponerende verk om afrikansk-amerikanske artister i Norge.

Bildet er fra forsiden til boka "Charleston i Grukkedalen. Afroamerikanske artister på norske scener – fra ”blackface”-komikere til Louis Armstrong", © Nasjonalbiblioteket

Musikkviter Erlend Hegdal har nylig kommet med boken Charleston i Grukkedalen, som har blitt møtt med strålende omtaler for sin grundighet og rike dokumentasjon. Men også med hoderysting over måten svarte underholdningsartister og musikkutøvere kunne bli omtalt på i samtiden.

Charleston i Grukkedalen er en beretning om fordommer og renspikket rasisme, men også om betydelig begeistring for de nye impulsene utenfra. Hegdal trekker de historiske trådene helt tilbake til 1850-tallet, og avdekker et hittil ukjent forløp til jazzhistorien i Norge, der afroamerikanske artister var til stede i et langt større omfang enn hva man hittil har antatt.

Boken er ellers uvanlig flott illustrert, med historiske bilder som aldri tidligere har vært samlet i bokform. Ballade har derfor slått av en prat med Hegdal for å få vite litt mer om alt arbeidet som ligger bak utgivelsen.

Gratulerer med bok! Når begynte du å interessere deg dette for dette temaet, og hvorfor? Og hvor mange år har du beskjeftiget deg med dette emnet?

– Utgangspunktet mitt er en interesse for jazz – jeg har tidligere skrevet hovedoppgave om historien til såkalt «stride»-piano. Etter dette hadde jeg lyst til å bli bedre kjent med tidlig norsk jazzhistorie, og forsøkte å lete fram hvor langt tilbake i tid spor av afroamerikansk musikk var å finne i norske kilder. Det ble etterhvert klart for meg at det også før jazzens ankomst fantes en historie som hadde utspilt seg på scenen, og at fortellingen om besøkende afroamerikanske artister kunne brukes som rammeverk til å skrive en forhistorie om norsk jazz. Jeg har interessert meg for dette emnet i omlag ti år. Det endte med en doktorgradsavhandling, som nå har blitt omarbeidet til en allmenn historiebok.

Erlend Hegdal, © Ola Sæther

Du har levert et imponerende arbeid her, der du avdekker en til dels ganske ukjent historie. Var det ting underveis som også overrasket deg selv, eller hadde du et godt overblikk da du startet med skrivingen?

– Når det gjelder hendelsene forut for jazzens ankomst, startet jeg i praksis med tomme hender, uten noen forestilling om hvor rikt dette kapittelet i den norske musikkhistorien skulle vise seg å være. Innledningsvis var ikke funnene så mange, men kildeopplysninger viser ofte vei til nye oppdagelser. Jeg har også hatt stor nytte av digitaliseringsprosessen som nå gir stadig bedre tilgjengelighet til gamle aviskilder. Etterhvert som nye artistnavn kom for dagen, opprettet jeg mapper over de ulike aktørene, og samlet et mylder av opplysninger – om for eksempel reiseruter og engasjementer. Det ble etterhvert et veldig spennende detektivarbeid i arkivene, hvor jeg ble drevet fram av nye oppdagelser.

Utsnitt av konsertplakat, © Erlend Hegdal

Et underlig fenomen er jo ”black face”-fenomenet, som både hvite og svarte artister ser ut til å ha brukt fra tidlig av. Hva slags stereotyp tror du lå bak denne type forkledning eller forsterkning? Og var den i begge tilfeller ”rasistisk”, sett med datidens øyne?

– Jeg tror knapt man reflekterte over rasisme i det hele tatt, eller tenkte at dette fra et annet ståsted kunne virke nedlatende. I motsetning til i USA, fantes det jo heller ingen svart befolkningsgruppe av betydelig størrelse i Norge. For de afroamerikanske artistenes del, var nok ønsket om kommersiell suksess det som betydde noe – man gjorde hva man måtte for å livnære seg. Denne historien viser da også mange eksempler på artister som derfor ønsker å innfri europeiske fordommer; det være seg «afrikanske» kriger-sangere som spiser rå innvoller, jazzband som titulerte seg som «Devils» i tråd med kirkens fordømmelser, eller Josephine Baker, som kom klatrende ned fra en palme, kun iført en remse bananer rundt livet.

– Samtidig er det også klart at blackface-underholdningen var mer enn latterliggjøring. Som jeg viser i boka, gir kildene et gjennomgående inntrykk av at hvite artister sminket i black face var virtuose utøvere, som slik portretterte afroamerikanere som svært kompetente musikere. Det er også slående hvor populær, utbredt og seiglivet denne underholdningsformen var, både i USA og Storbritannia. Det forteller oss om en vedvarende fascinasjon for den afro-amerikanske musikkutøvelsen.

Boken din er jo gjennomillustrert, med utrolig mange bilder som neppe er publisert her hjemme før. Hvor mye tid tok denne delen av arbeidet – og hvordan gikk du frem for å skaffe materialet?

– En fundamental utfordring i denne historien er at så mange av disse utøverne verken er dokumentert i lyd- eller filmopptak – at essensen i historien er ugjenkallelig tapt. Jeg bestemte meg tidlig for at en slik historie derfor burde levendegjøres med et rikt bildemateriale. Bildedokumentasjonen av den tidlige afro-amerikanske artistvirksomheten i Europa er svært begrenset i offentlige samlinger. Som følge av dette startet jeg innkjøp av originalt kildemateriale selv, og opparbeidet meg etterhvert et kontaktnett av forhandlere og samlere av gamle fotografier, postkort, plakater og likende. Innsamlingen og utforskningen av dette materialet var så interessant at jeg gradvis bygget opp et stort bildearkiv. Bare et lite utvalg av dette fikk plass i boken.

Du skriver et sted om datidens umettelige ”appetitt på eksotisk underholdning, som følge av at verden var så mye større og mer uframkommelig enn i vår tid”. Tror du folk flest var mest skuelystne, samtidig som en minoritet også satte pris på det de fikk se og høre?

– Det er vanskelig å skille dette fra hverandre; det var i hvert fall ingen motsetning mellom skuelyst og det å sette pris på hva man opplevde. Varietéscenene – hvor de afroamerikanske utøverne ofte opptrådte – hadde et vidt spekter av artister; alt fra såkalte «freaks», til mennesker med bemerkelsesverdige ferdigheter. De afroamerikanske artistene hadde i så måte dobbelt appell, både som dyktige sceneutøvere og i sin eksotiske framtoning. Selv i jazzalderen var hudfarge en viktig del av appellen. Et av mange eksempler er en stor revygruppe som gjestet Oslo i 1926, med selveste Sidney Bechet i orkestret. Illustrerende nok het revyen «Black People».

Du dokumenterer en del motstand mot såkalt løssluppenhet, blant annet i forbindelse med ”jazz”-dansing i Kristiania. Kan vi generelt si at det gikk en linje mellom et kristent, konservativt miljø, som gjerne tok avstand fra impulser fra ”jungelen”, og en mer kosmopolitisk orientert krets?

– Ja, det tror jeg man kan si, men det var ikke bare fra kirken motstanden kom. Mange representanter for det etablerte samfunnet så med bekymring på jazzdansen, som i tråd med forbilder i det kontinentale Europa ikke bare foregikk om kvelden, men også på ettermiddagen. Det var nok særlig unge kvinners utsvevende adferd i utelivet som skapte bekymring. De fikk en arena hvor man kunne bryte normer for hva som var sosialt akseptabelt i samtiden.

Illustrasjon fra boka “Charleston i Grukkedalen”, © Erlend Hegdal

Det var nok særlig unge kvinners utsvevende adferd i utelivet som skapte bekymring. De fikk en arena hvor man kunne bryte normer for hva som var sosialt akseptabelt i samtiden.

I dag er uttrykket ”neger” både avleggs og generelt fordømt. Tror du dette gjør det litt vanskelig for oss å forholde oss til deler av kildematerialet, der også entusiaster og velmenende rapportører bruker denne benevnelsen?

– I perioden jeg skriver om var ordet «neger» i seg selv en fullstendig nøytral betegnelse. Samtidig er rasismen i mange kilder så slående at det er krevende å vise fram dette i dag, uten en fyldig kontekst som setter sitatene inn i en større sammenheng. Selv om rasismen selvfølgelig varierer fra kilde til kilde er fordommene så gjennomgående at vi kan se det som en felles verdensanskuelse, som det dermed på sett og vis blir nærmest meningsløst å fordømme et århundre senere.

I fortsettelsen av dette: I en bok som ”Hvite løgner” fra 1992 fokuserer man kanskje mest på de fordømmende og rasistiske kommentarene, som når Dagbladet skriver om en raseblandet ”jazzbande” som består av ”fire negre og et menneske”. Men du har også en del eksempler på at artistene og musikken i hvert fall tidvis ble møtt med både begeistring og forståelse?

– Rasismen har ulike former i ulike perioder, og går ofte hånd i hånd med begeistring. Det er altså ikke nødvendigvis noen motsetning der. På 1800-tallet var svarte mennesker på varietéscenen en «ufarlig» severdighet, og mottakelsen de fikk ofte preget av en viss vennlighet. I 1920-årene ble jazzen så populær at det ble åpenbart at de afroamerikanske impulsene fikk kulturpåvirkende kraft. Da fikk med ett også rasismen en hardere, mer hatsk form. Uansett hvordan den artet seg hadde rasismen utgangspunkt i samme begrensede forståelseshorisont – et spekter av assosiasjoner til for eksempel det primitive, dyriske eller djevelske.

En veldig fin ting med boken din er hvordan du fokuserer på enkeltartister, i tillegg til å dra opp generelle linjer. Hvor vanskelig var det å finne denne dokumentasjonen?

– Historiegrunnforskning kan være utrolig tidkrevende, og krever tålmodighet. Jeg har ofte opplevd å legge mangfoldige arbeidstimer i kildesøk helt uten resultat; andre ganger har tilfeldigheter utløst store funn. Det samlede kildematerialet var i utgangspunktet nokså kaotisk. Jeg har forsøkt å forme dette til et relativt oversiktlig narrativ, i en presentasjon som er dels kronologisk, dels tematisk.

– Parallelt med de store linjene er det mange gripende menneskeskjebner. Tidvis kan tilfeldigheter i kildetilfanget bringe oss svært tett på enkeltmennesker, som da «kornettkongen» Vallerio Brown ble frastjålet alle sine eiendeler i Kristiania i 1902, og politiavhøret lister opp innholdet i hans reisekoffert i detalj. Det har vært et mål for meg å løfte menneskene bak varietéscenenes annonsetekster fram i dagen.

Hvor viktige var opptredenene til Josephine Baker og Louis Armstrong i sin tid? De fikk mye oppmerksomhet, men særlig konsertene til Armstrong ble kanskje sett på en skuffelse, også blant jazzens forsvarere?

– Ja, det stemmer. I 1933 ble Armstrong først nektet innreise av myndighetene, en avgjørelse som så ble omgjort etter at Dagbladet engasjerte seg i saken. Mange hadde nok ventet seg at Armstrong skulle opptre med bandet fra hans berømte innspillinger, men i Europa spilte han med et tilfeldig sammensatt band som ikke svarte til disse forventingene. Like fullt ble hans første Norgesbesøk viktig, som en igangsetter av debatt. Bakers besøk i 1928 er også en sentral hendelse i denne historien. Hun var på sin side på sett og vis historiens første popstjerne, et ikon som skapte kaos overalt hvor hun kom.

Fra 30-tallet begynner vi å få en del anerkjente jazzmusikere på besøk til Norge, slik som storbandet til Jimmie Lunceford i 1937. Er det ditt inntrykk at disse artistbesøkene var med på å endre folks holdninger til svarte utøvere, eller var det fremdeles nokså låste fronter?

– I 30-årene spriker holdningene voldsomt, vi er inne i en tid hvor jazzmotstanden tidvis får direkte hatefulle uttrykk. Samtidig vokser det fram et lokalt miljø av unge dedikerte jazzentusiaster med store kunnskaper. Jeg tror nok helt klart holdninger kunne endres som følge av førstehåndsopplevelser av besøkende utøvere. I vår tid er tilgangen til populærmusikk gjennom både lyd og bilde en selvfølge. Hvis man bare hadde hørt Lunceford-bandet på en surrete 78-plate, må live-opplevelsen ha vært en åpenbaring – ikke minst på grunn av det visuelle aspektet.

På hvilken måte tror du afrikansk-ættede artister påvirket norsk kulturliv? Fikk vi en ”jazz-bølge” innen norsk litteratur, musikk og billedkunst?

– Det er et stort spørsmål som det er vanskelig å svare på. Jeg har ikke satt meg fore å lete etter direkte påvirkning i litteratur eller billedkunst. Men at populærmusikkfeltet og det norske utelivet ble påvirket av jazzbølgen er det ingen tvil om.

Kartongkort, © "Charleston i Grukkedalen" / Erlend Hegdal

Du avslutter boken ved inngangen til andre verdenskrig, der raseteoriene og redselen for den fremmede endte i gasskamrene rundt om i Europa. Hadde det vært fristende å lage en oppfølger, som også tar for seg nyere tid?

– Jeg dekker omlag 70 års historie i boka, og et stort antall sjangre – kanskje i overkant av hva et bokbind kan favne over. Jeg har derfor bevisst svært få referanser til nyere tid. De neste 70 årene av denne historien er selvfølgelig også spennende, og en fortelling som jeg tror kan berikes av materialet jeg nå har gravd fram. Men det finnes mange som er bedre kvalifisert for den oppgaven enn meg, og kanskje noen som en dag vil ta over stafettpinnen?

Hva var det vanskeligste med å gjøre dette materialet om fra en doktoravhandling til en bok for et kanskje bredere publikum?

– Avhandlingen min var en omfangsrik akademisk tekst hvor et enda rausere utvalg førstehåndskilder var tatt med. Dette ble fullstendig omskrevet til en historiebok med en mer fortellende form, og et tydeligere fokus på enkelthistorier. Jeg har hatt god hjelp av ansatte på Nasjonalbiblioteket i denne prosessen, manusredaktør Hanne Brække Wulff må nevnes spesielt. Man kan nok fortsatt innvende at boka bærer preg av mange navn. Dilemmaet mitt har vært at personmylderet er en viktig del av denne historien – at det var så mange aktører, og så stor aktivitet. Førsteutkastet av boka var omlag dobbelt så lang som den endelige utgivelsen skulle bli.

Charleston i Grukkedalen er på drøyt 400 sider, og er utgitt av Nasjonalbiblioteket. Den har undertittelen ”Afroamerikanske artister på norske scener – fra ”blackface”-komikere til Louis Armstrong.”

Publisert:

Del: