Hvor faen blei det av Norge?

Når plateselskapet No. 13 gir ut musikk, er det ofte med unge musikere som de voksneste blant oss slenger navn som Vømmøl og Amtmandens døtre etter. Kanskje blir de litt drømmende i blikket fordi de opplevde det radikale 70-tallet. Når Sliteneliten entrer scenen er egentlig bare Amtmandens døtre særlig passende, og problemstillingene og hverdagsslitet de synger om er oppdatert til året 2021.

I forkant av plata deres kom dokumentaren om bandet, Kor faen blei det av Norge? Der bærer bandmedlemmene på en lengsel som vel alle som noen gang har ytra «en annen verden er mulig», men også noe alle med flink-pike/gutt-syndromet, kjenner igjen. Ballade følger opp låttitler som «Kapitalistknusaren», «Eat dei rike» – kan man kjenne det på kjøttet at han kjørte Tesla? – og filmens spørsmål:

Ballade: – Hvor faen blei det av Norge?
Silje Strøm (tverrfløyte): – Norge fekk seg privat jetfly og flaksa av stad! Me kjenner på at det Norge me ser rundt oss ikkje er det draumelandet me fekk innprenta at det var i oppveksten. Det er stadig spissare albogar som gjeld, og dugnad er bytta ut med sjølvrealisering og eigen vinning. Det er typisk norsk å vere god, alt anna er ikkje bra nok. Difor etterlyser me altså dette fine som me trudde me skulle vekse opp og inn i: inkludering, likskap, likeverd, solidaritet – alle desse god-orda!

– Hva er det dere savner i dette Norge, slik det har blitt?
Silje: – Det er slitsomt å skulle prestere på alle plan, eit resultat av at verdiane me bygger samfunnet på har endra seg. Det fylgjer sjølvsagt den rådande politikken som styrer, det er ikkje tilfeldig at det blir sånn. Ein politikk som undergraver tillit og bygger ned velferd vil nødvendigvis føre til at det er opp til kvar og ein å klare seg sjølv. Då vendast blikket innover: det er din feil om du ikkje klarer deg like bra som naboen, det er du som har gjort noko gale om det ikkje går vegen. Samstundes er forskjellane der frå start, og ideen om at me alle byrjar likt finst ikkje i røynda. Kombinasjonen av desse: ulikheit frå start og berre deg sjølv å skulde på, skapar eit enormt prestasjonspress – det blir alle slitne av! Me vil jo ha eit land der me passar på kvarandre og støttar når det trengs! Det er mykje av kjernen i låta vår «Snill» for eksempel. Viss me kunne unna kvarandre eit samfunn der det var lett å vere snill, tenk det!

Følg penga!
– Sliteneliten

Maria Refsland (bass): – Det å være snill omtales nå som det samme som å være «naiv» og en «godhetstyrann». Det er et utrolig stykke håndverk av First House og gjengen, med tilsvarende trist resultat. Vi, Norge, har vært annerledeslandet, et av de mest sosialistiske landene i verden, hvor vi siden sosialdemokratiets inntreden har tatt vare på hverandre og ikke hatt råkapitalisme og ekstrem rikdom og fattigdom, men dette synes stadig fjernere. Vi ønsker et raust og varmt samfunn, hvor vi hjelper hverandre, stoler på hverandre, og hvor alle har mulighet til å leve et godt liv på sin måte. Det er det som er ekte frihet.

Inga Haugdahl Solberg (fele): – Samtidig er det ikke nok å se bakover på etterkrigstida og bygging av velferdsstaten, når krisene vi står overfor – økologisk, politisk, sosialt – er mer alvorlige enn noensinne, og Norge er del av en større verden. Vi kan ikke være annerledeslandet helt aleine der oppe et sted, når levesettet vårt påvirker folk og natur andre steder. Fortsatt økonomisk vekst og mer av alt kan ikke være det vi måler oss etter. Heller mer ferie, mer dansing, mer lokalprodusert geitost, mer musikk.

Trailer for dokumentaren Kor faen blei det av Norge?

Elite, jeg? Langt i fra
Inga peker på at etterkrigstida tross alt henger sammen med økt materielt forbruk og det de kaller råkapitaisme. Bandet mailer oss ei liste over Konkrete tiltak for å gjøre livet mindre slitsomt for folk:

1. 4 timers arbeidsdag
2. Fjerne new public management fra offentlig sektor
3. Ordentlig lønn og arbeidsvilkår for lavtlønte (ikke billig massasje på Squeeze)
4. Billigere tog
5. Ansette flere og de utvide de offentlige velferdstjenestene – De må være raskere og bedre enn de private
6. Hjelp og forståelse, ikke straff og mistenkeliggjøring av syke
7. Bevare lokalsykehus, lokale skoler og nærpolitiet
8. Fordeling av godene: Mer skatt til for de rike og mindre for fattige
9. Mer skog – la den som er igjen være
10. Ha samme modell med psykolog som med fastlegene.
11. Mer gratis moro! Skateparker, fritidsklubber, øvingslokaler, svømmebasseng, trampolinepark
12. Utvide pressestøtten så vi slipper clickbait-racet mot bunnen
13. Tilpassa skole og arbeidsliv: Vi må ha alternative modeller for de som ikke vil/klarer A4-løpet
14. Fjerne mulighetene for den enorme profittmarginen fra boligmarkedet
15. Fjerne eksamen i skolen
16. Gratis tannhelse
17. Senke politikerlønna

– Hvor finner vi «deres Norge»?
M: – Jeg tror kanskje vi finner det i mennesker flest. Vi tror de aller fleste ikke ønsker seg den verdenen vi har, det gjelder uavhengig av hvor man er fra. Og vi ser jo at folk blir forferdet over mennene i «Exit» og sliter med å tro at vi har det sånn i Norge.
S: – Ja! Som menneske har me jo både denne grådige og egoistiske greia i oss, i tillegg til at me har det sosiale og medmenneskeligheita i oss. Og når me bygger samfunn er det viktig at me bygger det på dei positive fellesskapa me kan skape rundt oss, og ikkje på det som fører til at me står på kvar vår øy og har det kjipt og dårlig. Eit samfunn er noko me bygger og lager for oss sjølve, det betyr at me kan velje korleis me vil ha det. Det er ingen naturlov eller ytre krefter som tvinger oss til å ha det sånn, og når heile folket samler seg og retter blikket opp, som me seier, så finst det faktisk alternativ som er betre!

Så var det dette med elite. De har sjøl tatt det til seg som en del av bandnavnet – men snakker de om en egentlig elite, og ser de da i så fall åp seg sjøl som en del av en elite? I dokumentarfilmen vi har sett dem i, er det mye kollektiv, bæring av egne instrumenter, lite raske biler eller politisk klatring. Det vil si, det er null.
– Hvordan skal vi forstå den slitne eliten i bandnavnet deres?

S: – Nei, det handler om at man får disse merkelappene slengt på seg i diverse medieoppslag som genererer gode klikk. Så ser man på seg selv og sitt eget liv, og ser at man har to-tre jobber, fem frivillige verv, omtrent null fritid, går i postkassa og finner et brev fra Follo DPS med påvist utbrenthet og den ene og andre bokstaven. Disse to virkelighetene henger ikke sammen, og vi ønsker å belyse hvordan høyresidens jobb med å overta språket former virkelighetsforståelsen vår og plutselig har vi et bilde av en virkelighet som ikke stemmer overens med realiteten.

– Hvem er elitene, slik dere ser det?
M: – Vi har en økonomisk elite og en politisk elite. Det er mye snakk om kultureliten, men disse blir ofte påpekt å være de som driver med, la oss si frijazz og den slags, men dette er det jo veldig lite penger i, og man spiller på små scener og får vel ikke akkurat spredt verken musikk eller budskap særlig langt.
Maria mener den egentlige kultureliten må finnes blant dem som strømmer i millioner, og spiller for tusener rundt om i landet.

M: – Vi har også vært veldig oppgitt av dette med å kalle folk fra kvinnebevegelse for feministelite, altså, de fleste denne merkelappen settes på bor i drittleiligheter, tjener ikke en dritt og får ikke spesielt mye spalteplass eller gjennomslag i norsk politikk. Det er tullete, så klart, for det er jo poenget, tåkelegge med tull og fanteri! Følg penga, tenker vi!

– I hvilke sammenhenger tenker dere at begrepet brukes feil?
I: – Navnet er vel en direkte reaksjon på diverse utspill mot en såkalt kulturelite og feministelite fra politikere med enorm makt og masse penger. Det er klassisk splitt og hersk, hvor man prøver å få de uten makt til å skylde på hverandre og kjempe innbyrdes, i stedet for å se opp og se den egentlige fienden. Vi er absolutt opptatt av å være klar over egne privilegier, men de fleste som driver med musikk, kunst og anna kultur i Norge kan ikke akkurat leve jævla fett av det, det har jo blitt enda tydeligere nå under pandemien. Og aktivister og sivilsamfunnsorganisasjoner jobber nok 90 prosent gratis. Med lite gjennomslag.

– Så dette bandprosjektet: Det virker som dere er ganske bevisste på at det er noe som kan forsvinne i det det ikke er like forenlig med andre ting i livet. Hvordan ser dere for dere bandaktiviteten framover? Hva har dere lovet hverandre?
Maria: – På forpliktelsesnivået er vi kanskje veldig Tinder-generasjonen-klisjé; vi holder på så lenge det er gøy!

Silje: – Me synest alle at me treng dette bandet i livet, og det er ein veldig fin grunnmur å bygge vidare på. Men det har jo vore mykje usikkerheit, og spesielt siden det er såpass ferskt, om alle vil satse og me har kanskje vore redde for at ein plutseleg står åleine og alle andre har ghosta, for å backe Maria sin Tinder-paralell ovanfor. Men med albumet i baklomma og forhåpentlegvis nokon fleire konsertar i ranselen snart, er alle budd for eit godt sjøslag!

Inga: – Vi har dessuten låtmateriale til minst et album til!

Bandet beskriver at de følger drømmen og skal bo sammen og studere folkemusikk på Rauland.
– Fjell, hardingfeler, kanskje høner i hagen, snillere omgivelser finner en vel ikke, og vi er ganske sikre på at det kommer til å gi inspirasjon til musikken også.

De følger drømmen om å bo der sammen. Så. Hvem sa at et annet Norge ikke er mulig? I alle fall et studiesemester til.

Sliteneliten (Foto: Signe Rosenlund Hauglid)

Sliteneliten har mange på vokal, samt tverrfløyte (Silje Strøm), fele (Inga Haugdahl Solberg), gitarer (Ylva Gülpinar, Synneva Gjelland), trommer (Thea Marie Kvam) og bass (Maria Refsland). Medlemmene kommer fra Notodden, Levanger, Voss, Inderøya og Flekkefjord, samt en folkemusiker fra Oslo. Sliteneliten kom ut 9. april 2021. Filmen Kor faen blei det av Norge? vises på filmfestivaler i Europa (det finnes også et duoprosjekt med nesten samme navn, drivi av Maria og Synneva).

Takk til regissør Signe Rosenlund Hauglid for filmtrailer.