Årabrot: Norsk noiserock reiser seg fra søppelhaugen

Av Bjørn Hammershaug

Undertegnede labber rundt på et sørpete og grått Grünerløkka en tidlig morgenstund sammen med Kjetil Nernes, vokalist, gitarist og låtskriver i Årabrot. Vi er på jakt etter en kopp kaffe for å slå av en prat om et band som er i ferd med å gjøre seg bemerket, kanskje mer i Europa enn her i Norge?

Årabrot er en trio med røtter i Haugesund, nå basert i Oslo, som tross noen års eksistens fremdeles er i startfasen av sin karriere. Etter et par singler/EPer debuterte de i 2005 med langspilleren «Proposing a Pact With Jesus» (Norway Rat, 2005), en oppvisning i høylydt, melodiøs og dramatisk buldrerock som vi ikke opplever her i landet så altfor ofte.

Vi møter Nernes midt mellom to europaturneer: Tyskland er just tilbakelagt med seks konserter, England venter med like mange (1-6. mars) før turneen avsluttes med konserter i Bergen og Sandnes. Med unntak av to opptredener i Barcelona og deres motstykke til Musikk Under Oslo, er dette første gang Årabrot spiller utenlands. Opplevelsene er mange fra tidligere Øst-Tysklands dunkelt opplyste klubbverden.

DDR
— Den siste konserten vår, i Magdeburg, var på et sted midt i naziland og fullt av hunder og slåsskjemper. Det var helt vilt, forteller Nernes. Vi ble låst ute både i Magdeburg og i Halle, der Jon (Øvstedal, bass) måtte agere Spiderman og sparke inn vinduer, humrer han, og understreker at de er svært fornøyd med den responsen de mottok i Tyskland.

— Med unntak av den feedback-dominerte konserten i Chemnitz, så ble vi tatt veldig godt i mot overalt. Det er en helt annen åpnhet og «hospitality» nede på kontinentet sammenlignet med Norge. Publikum er mer entusiastiske og promotørene jobber gjerne for seg selv, så de tar i mot band på en personlig måte og tar i det hele tatt godt vare på oss.

Årabrot har ikke noe management i Norge, og setter opp sine turneer selv og i samarbeid med et voksende kontaktnett. I Tyskland (13.-18. februar) spilte de tre konserter med tyske Volt, som tidligere har spilt med blant andre Noxagt og Silver. Det er to band som som løselig kan knyttes opp til Årabrot. – Jeg våknet opp med en plakat av Ivar Nikolaisen (Silver) ved siden av meg, så det er en liten verden, sier Nernes. Bror Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) bidro med teknisk assistanse på Årabrots debutplate sammen med amerikanske Billy Anderson, som tidligere har jobbet med nevnte Noxagt.

Billy Anderson
Anderson er ingen hvem som helst i rockens mer støyende kretser. Han har produsert størrelser som Melvins, Mr. Bungle/Fantomas, Swans, Sleep, Neurosis og Noxagt – i det hele tatt har han et imponerende rulleblad.

— Vi kom i kontakt med ham via Kjetil (Brandsdal) i Noxagt. Anderson likte det han hørte og tente umiddelbart på å jobbe med oss. Han lar oss gjøre akkurat hva vi vil i studio, men samtidig har han full konroll på det han driver med.

Billy Anderson har et navn som gjør omverdenen mer oppmerksomme på Årabrot, og som setter bandet i en ønsket kontekst i forhold til hvordan de blir oppfattet. Med Anderson bak spakene knyttes de også mer naturlig opp mot uttrykket til storheter som Jesus Lizard, Melvins og Butthole Surfers.

— Vi ønsker gjerne å viderføre samarbeidet, og er fremdeles i dialog med ham. Han er ikke den enkleste å komme i kontakt med. Enten svarer han etter fire måneder, eller så tar det fem minutter. Uansett håper vi å spille inn den neste platen allerede til sommeren, forhåpentligvis sammen med Anderson i Athletic Studios (Halden).

Norge vs. verden
Årabrot skiller seg ut i den norske bandfloraen der post-punk og singer/songwritere ser ut til å få mest gjenhør for tiden. De ble dog filmet av NRK Lydverket under by:Larm i Tromsø, en oppmerksomhet de satte stor pris på. Trioen har likvel innsett at deres hovedmarked nok befinner seg utenfor landets grenser.

— Nå har vi akkurat kommet i gang med det vi ønsker å drive med. Og det er like greit å komme seg ut med en gang, for det er ikke mye vits å spille her, med unntak av de største byene. Det få band å spille med, og få prima steder rundt om i landet. Naturlig nok, dette er et lite land med et begrenset marked.

Med unntak av band som for eksempel Noxagt, La Casa Fantom og Epikurs Euforie er det ikke mange her hjemme som driver i noenlunde samme terreng som Årabrot, som verken er punk, noise eller hardcore – eller kanskje alt på en gang?

— Vi omtaler oss selv som norsk noise-rock. Vi er anti-Van Halen, anti-skolerte og anti-teknikk. Det viktigste er at musikken kommer fra hjertet. Norsk rock virker i dag i altfor stor grad å være preget av band som sitter i øvingslokalet og tenker på hva som er riktig i forhold til publikum. Jeg mener ikke at man på død og liv må være nyskapende. Men man må våge å være ærlig med seg selv og det man driver med. Vi spiller ikke «sær» musikk for å være sære, det faller seg nå bare naturlig for oss. Emil Nikolaisen og Serena Maneesh synes jeg deler noe av dette tydelig bankende hjertet for musikken, selv om de selvsagt har et helt annet musikalsk uttrykk.

Årabrots noe egenartede stilart kan kanskje forklares med ganske så ulike impulser innad, men tre samlende artister binder dem sammen: Ministry, Captain Beefhart og bandet de alle vokste opp med; Nirvana. Dermed forenes støy, avantrock og melodiøs punkrock i det som har blitt Årabrots varemerke.

— «Proposing a Pact With Jesus» har faktisk mange likheter med Ministry over seg, men det tror jeg ikke mange har lagt merke til, humrer Nernes. Det er uansett et tilbakelagt kapittel.

Mye nytt materiale er allerede ferdig, og noe ble presentert under by:Larm i Tromsø nylig. Nernes kan love en saftig oppfølger til «Proposing…»:

— Det blir nok mer god gammeldags thrash neste gang. Den kommende platen vil bli mye villere, uten damelåter, smiler han, med henblikk på nærmest catchy spor som Liaison Summer fra debuten.

Ukjente i hjembyen
I Tysland ble de Papegøyebrød (ara, brot), mens i amerikansk presse har bandet blitt omtalt som Arab Rot. Med albumtittelen «Proposing a Pact With Jesus» åpner det seg selvsagt en del nye tolkningsmuligheter. Men navnet er hentet fra en søppelfylling i Haugesund, og det er kanskje et passende valg. Med bakgrunn fra den lille byen på sør-vestlandet, skulle man tro at Årabrot ble fulgt med argusøyne av lokale medier. Men det er ikke tilfelle. Tvert i mot, sier Nernes:

— Pressen i Haugesund har lojalt fulgt opp alle lokale band, unnatt oss. Ikke er vi anmeldt i avisene, ikke får vi spilt der, ikke en gang på Safe As Milk-festivalen har vi vært. Jeg aner ikke hvorfor, men slik er det.

— Det ser likevel ut til at Haugesund stadig dyrker frem artister med en viss, skal vi si motkulturell profil. Hva er det egentlig med Haugesund?

Nernes må tenke seg om en stund før han svarer: – Det er noe med å ligge plassert innenfor fjellene og utenfor fjorden, og det er ikke nødvendigvis postivit ment. Husk at Haugesund ligger i pengebeltet, ikke i bibelbeltet. Det er et sted hvor folk bor i store hus og har mye penger mellom hendene, samtidig som det er noe traust og bondsk over byen. Det er et kræsj mellom det å tro at man bor i en storby, og det faktum at man faktisk lever i en liten småby som preger folk som bor der. Men jeg har ikke bodd i Haugesund på nesten 10 år, og har ikke noe spesielt forhold til byen lenger.

Byen har uansett etterlatt sine merker på unge Nernes. Han trekker opp genseren og viser frem et femtitalls sting på den høyre albuen.

— Vi var ute på byen en folketom torsdag i Haugesund, og på vei ut fra et nachspiel sparket jeg borti noen postkasser som lagde litt skrammel. Vi sprang rundt et hjørne, der politiet tilfeldigivs satt og spanet etter noen innbruddstyver. Det hele endte i en jakt som endte med knekt håndledd, knust albue og hjernerystelse for min del, mens kompisen min fikk en en schäfer over seg.

— Politivold?

— Det er punkversjonen, men jeg hadde visst falt ned fra et gjerde, smiler Nernes.

Armen er nå helt restituert og klar for nye grove gitarriff. Neste uke bærer det ut på veien igjen for Årabrot. Da skal England få sin dose realisme fra de norske søppelfyllinger:

28. feb / Hull: The Adelphi Club
1. mars / London: Bull & Gate
2. mars / Southampton: The King Alfred
3. mars / Coventry: The Jailhouse
4. mars / Nottingham: Horn & Hand
5. mars / Sheffield: The Grapes
6. mars / Leeds: The Fenton
9. mars / Bergen: Hulen
10. mars / Sandnes: Tribute