Safe As Milk: Et sideblikk i bakspeilet
Freelance-journalist Sindre Andersen var til stede på årets Safe As Milk-festival i Haugesund. Den vesle, uavhengige festivalen for eksperimentell elektronika og rock-i-grenselandet ble arrangert for femte gang, og bød på opptredener med artister som Sir Duperman, Algog, Noxagt og Fe-Mail, pluss mye annet snadder. – Etter fem år har vi nå begynt å få etablert Safe As Milk-navnet litt utenfor byen, både nasjonalt og internasjonalt, forteller Andreas Meland i Safe As Milk.
Av Sindre Andersen
Det er faktisk ikke tøys at vi er i ferd med å bli litt bedøvede i kvisene, av store og småstore fest-sammenrask som skal gi oss stemning og musikk i hver sin ultimate pakke. Åhh, festivaler! – er vi ikke også litt lei av hvor flott og frivillig alt liksom skal være?
Safe As Milk-festivalen i Haugesund føles litt unik (vi liker å tro det), derfor er det greitt å mase om at den gamle vennegjengens avantgarde-gilde er så sinnsykt rått og koselig. Også i år, den femte installasjonen, arragnert på vestlands-sommerdagene 24., 25. og 26. juli.
Musikken er uforutsigbar, men stemningen på det underkjente Høvleriet ved sildabyens vannkant er til å kjenne igjen. Og veggen mellom artister og publikum er knapt merkbar. En fast skare har begynt å opparbeide seg, med både høflige haugesundere og utenbys lydelskere, som tar turen over for å selge plater og snuse på nytt og gammelt. I år var faktisk flere til stede av de som har spilt der tidligere år, og ideelt sett kunne ha spilt der igjen denne gangen, hadde de tilfeldigvis pakket ned litt utstyr ved siden av solbrillene. Dessuten hadde Haugesund lokket til seg engasjerte tilhørere fra USA, Italia, England og Hellas, som hadde dratt til lille Norge kun for denne ikke akkurat bredskuldrede festivalen.
— Ja, det var også et par utenlandske journalister her, for første gang, og det er jo positivt, forteller Andreas Meland; en av festivalidealistene, og mannen bak elektronika-labelen Melektronikk.
— Artistene var fornøyde, og alt i alt god meget stemning. Samlet sett hadde vi færre publikummere i år enn i fjor – men det hadde vi regnet med, siden vi ikke hadde lagt opp de store headlinerne. Tror vi gikk i null økonomisk, og det er jo helt topp.
Den jevne utviklingen, som faktisk er der, spores helst på det rent Safe As Milk-musikalske. Rock Out! – beryktet turntable/tromme-duo – måtte uheldigvis melde forfall på svært kort varsel; men årets program reiste seg smidig og variert med filmatiske laptopreiser fra Greg Davis og Alejandra&Aeron, spissfindig electronica fra Alog og Sir Dupermann, beinhard støy fra Fe-mail og Hrvatski og utvidet rocking fra Skarnspage, Noxagt og Kid Commando.
Annereledes enn i fjor, da Stockhaus og Sister Sonny la seg som toppnavn og skapte et uheldig skille mellom plastertrekkerne og den ihuga «gjengen». Selvfølgelig kan ikke alle være like åpne og ukritiske til alt, men med en viss balansesans er det mulig å snekre et helhetlig program som tilfredsstiller det eventyrlige, vendt bort fra konflikter. Og Safe As Milk lykkes med å få reaksjonen den fortjener, enten det er nysgjerrig noise-konsentrasjon eller klønete dansing til Skarnspages startstopp-rytmer.
— Jeg føler at vi nå har funnet en formel som passer oss, sier Meland – en blanding av eksperimentell electronica, støy og rock. Etter fem år har vi nå begynt å få etablert Safe As Milk-navnet litt utenfor byen; nasjonalt, men også internasjonalt. Dette merker jeg også at plateselskapet Safe As Milk, med underavdelinger, har fått nyte godt av.
Og da bør vel det vendes tilbake på de kommende års festivaler – vi trenger dem jo.
