Essays

Det nærmer tid for Happy Days, og i sin leder til årets festivalavis skriver Trond Reinholdtsen mer om festivalen. Årets tema er periferi, men også det lokale er et bærende element i mange av prosjektene: – Idéen om at det finnes ett, eller noen få, kunstsentra står definitivt for fall, skriver Reinholdtsen. – Happy Days er ikke korrumpert og demonstrerer dette ved ikke å ha et eneste konvensjonelt konsertarrangement i år. I stedet vil festivalen være mobil, og stadig forflytte seg rundt i byen, for en stor del med buss, utendørs eller i private hjem. Festivalvirksomheten vil trekke konseptuelle linjer gjennom byen, og skape uventede forbindelser mellom det private og det offentlige, naturen og det urbane, forside og bakside.

I dette store essayet tar Svein Egil Hatlevik for seg black metal-miljøet i første halvdel av 90-tallet, med utgangspunkt i Erlend Erichsens nylig utkomne roman ”Nasjonalsatanisten”. Hatlevik mener at Stormvold må ha vært ”et ræva band”, og gir også til gode noen høyst personlige opplevelser fra den stormfulle ungdomstiden til en ung black metal-musiker, som forsøkte å kombinere ”evilsime” med det å være ”en høflig gutt som gjorde alle leksene sine”. – Norsk Black Metal på starten av 90-tallet var et sammensatt fenomen. Den var en protest mot det egalitære sosialdemokratiet, hvor alle var like flinke og like mye verdt, hvor hverdag og jobb var ekte, og hvor høytid og drøm var falskt, skriver Hatlevik, og legger til: – Men vi var også fulle av hormoner, vi var tenåringer, vi var trassige og klumsete.

Lokaliseringen av et nasjonalt senter for pop og rock – ”rockmuseet” – har vært en av årets aller seigeste og mest omdiskuterte saker. Ballade avrunder en av 2005s mest høylydte debatter med denne satiriske harselasen ført i pennen av skribent Bjørn Hovde, som inviterer på en rundreise i regi av Rocktour Norway fra Kristiansand til Svalbard: – Hvis dette konseptet realiseres vil undertegnede investere litt lommerusk (30-40 millioner) i et busselskap som vil tilby rundreiser til alle filialene med innlagt overnatting og ambulerende bar i bussen. Turen vil koste cirka 50 000, vare i 7 dager og egne seg som far/sønn bonding etter skilsmissen eller for godt voksne rockenostalgikere og deres platesamlerkompiser, skriver Hovde.

– Vi nærmer oss jula, og tida er igjen kommet for norske artister som føler trang til å bekjenne sine bankkonti, skriver Ketil Stokkan i dette essayet, hvor han har sett på reglene for bruk av kirkerommet til konserter «i laveste avregningssjanger»: – Resultatet avslører en uklar kirke drevet av lokale menighetsråd som er i utakt med kirkas egentlige innhold. Menighetsrådene velger å bygge sin tro og sine aktiviteter på en omvendt tolkning av at ”folkets røst er Guds røst” (vox populi, vox dei), mener Stokkan.

Hva er medias rolle, og hvordan bruker vi media til å holde oss informerte – og om hva? I dette essayet drodler Ketil Stokkan over skillelinjene mellom underholdning og informasjon – og spør: Glemmer vi å lave våre egne liv? – Tenk om våre liv var som en såpeopera eller en direktesendt realityepisode? Tenk om vi kunne flytte inn i en actionfylt episode av ”Hotell Cæsar”? De mest hemningsløse kunne kanskje endelig få realisert skjulte lyster til å slå foreldrene sine helseløse, drepe søsken og ha sex med samtlige kusiner og fettere. Dette hører ikke til virkeligheten, verken lysten eller behovet, mener Stokkan.

NRK P3 og det NRK-eide gratismagasinet Spirit har denne høsten lansert en storstilt kåring av «Tidenes norske låt». I tråd med musikksjef Håkon Moslets uttalelser om at norsk rock ikke ble interessant før på midten av 80-tallet, raderer P3 og Spirit ut svært store deler av norsk pop- og rock-historie. Ikke en eneste av de nominerte låtene er gitt ut før 1980. Prudence, Pussycats, Saft, The Aller Værste! og Lillebjørn Nilsen er alle utelatt til fordel for bl.a. Lille Philip & Sandra. – Denne kåringen sier mer om P3s paniske merkevarebygging enn om norsk pophistorie, skriver Øyvind Holen i denne kommentaren, og føyer til: – Det er lenge siden jeg har sett et så skjevt og nærsynt bilde av den norske pophistorien.

Gunnar Stubseid er rektor ved Ole Bull-akademiet, og har her skrevet en større kronikk om innslaget av folkemusikk i opera. Han tar utgangspunkt i Rikskonsertenes store satsing på folkemusikk-utgaven av «Tryllefløyta», og spør blant anet om norsk kulturliv villig til å ta konsekvensen av de eintydig positive kritikkene av denne forestillingen. – Skal våre folkemusikk- og dansetradisjonar verte tevlefør i eit moderne, profesjonelt kulturliv, må dei sleppe til på våre nasjonale scenar. Og skal folkemusikken og folkedansen overleve som eigne uttrykksformer, må stoffet brukast i mange samanhengar og miljø, mener Stubseid.

Under årets Ultima-festival arrangerte det europeiske festivalnettverket Réseau Varèse sin andre, internasjonale konferanse om europeisk kulturpolitikk. Nettverket omfatter i dag 23 festivaler og musikkinstitusjoner i 17 europeiske land, og har representert en viktig kontaktflate for Ultima ut i Europa. En av de norske foredragsholderne under konferansen var komponist Cecilie Ore, som tok for seg kunstens betydning, ikke minst som en motvekt mot forsøplingen av media og den generelle tidsånden. – Når samfunnet begynner å overse sine egne intellektuelle, er det et alvorlig tegn på mulig forfall, og noe som burde få alarmklokkene til å ringe, sa hun. Ballade har her gleden av å bringe videre hele fordraget til Ore – som for øvrig er i engelsk språkdrakt.

Ballade har her gleden av å bringe videre to korte, beslektede essays av den radikale musikeren og komponisten Dror Feiler, som i disse dager gjester Ultima med den to dagers konsertinstallasjonen «STORMO» i Elvehallen på Hausmania. I disse to tekstene, den ene på svensk og den andre på engelsk, går Feiler inn på komponistenes rolle i dag, og om støyens politiske potensial. – Tonsättarna inom «nymusik» cementerar status quo, och därmed bidrar de till att en levande och existensberättigad «nymusiktradition» gradvis omvandlas till mausoleum, hevder den svenske rabulisten.

I går åpnet sesongen for Oslo filharmoniske orkester. Klaversolist Emanuel Ax spilte fabelaktig, men Andre Previn hadde ikke helt styring på dirigentstokken. – Hva syntes du om Brahmssymfonien, spør jeg min meget musikkyndige venninne. Vi er på sesongåpningskonsert med filharmonien, og Andre Previn har nettopp avsluttet konserten med nyss nevntes tredje symfoni. – Åh, dirigenten var jo så søt, sier hun litt unnvikende. Jeg gir meg ikke og spør igjen: – Men likte du det?