Anders Odden: Guruens død
En æra er over, skriver artist Anders Odden, som i dette essayet beklager at de uavhengige platebutikkenes tid later til å være over i Norge. Dermed mister musikkelskere også tilgangen til de svært musikk-kyndige butikkeierenes oaser av kunnskap, mener Odden, som har liten tro på at kjedebutikkene kan fylle disse tomrommene: – Hvor skal ungdommen finne guruene nå? På chatrooms på nettet? Jeg tror at ungdom født i 1990 og senere rett og slett går glipp av en hel kultur som var med på å gi oss født rundt 1970 en verden hvor artister og musikk var viktig.
Av Anders Odden
På åttitallet var det en bibel for oss tenåringer for å vite hva som skjedde i musikkverden og det var bladet OKEJ. Dette gjaldt i alle fall for oss nærme svenskegrensa. På baksiden var det hver gang trykket en helsides fargeannonse med ukas tilbud fra Svenska Skivklubben. Her fant man alt innen ny heavy metal og det var der man bestilte plater av Venom, Metallica, Slayer etc. Dette førte til en del bomkjøp også siden man lot seg lure av «det nye Slayer» i annonsen. Slik er det vel omtrent nå også om man kjøper Kerrang for å finne ut hva som er bra og dårlig. Musikkjournalistene har jeg lært meg å ikke stole på.
Da jeg ble litt eldre (15 år) fant jeg plutselig en butikk med det samme utvalget i Moss. Det var platebutikken til Pål Andreassen (Orgel i Cosmic Dropouts) og her åpnet en hel verden seg. Han hadde utrolig peiling på alle mulige musikkstiler, og man kunne sjekke ut hva man ville i timevis for å lande på innkjøp av musikk man aldri før hadde hørt maken til. Pål la ned på nittitallet en gang og dermed mistet Moss en viktig kultursentral.
Han har hatt sine arvtagere over hele landet, men med alle nedleggelsene av denne typen butikker de siste årene har rett og slett hans likemenn forsvunnet fra musikkbransjen helt. Hvor skal ungdommen finne guruene nå? På chatrooms på nettet?
Jeg tror at ungdom født i 1990 og senere rett og slett går glipp av en hel kultur som var med på å gi oss født rundt 1970 en verden hvor artister og musikk var viktig.
At platekompaniet med sine musikkinteresserte personer mellom 20 og 28 år skal veilede og gi folk den samme opplevelsen i sine strømlinjeformede 7-eleven aktige butikker har jeg ingen tro på.
Butikkene til sånne som Pål i Moss var noe mer. Der kom musikere innom som man kunne sette seg ned å diskutere musikk med. Det var lov å ha forskjellig musikksmak, men likevel en felles interesse for musikk. Der kunne man rett og slett henge en hel dag og observere og lære om musikk og popkultur.
Når alle slike steder forsvinner pga. av profitjag og prispolitikk som har nedgradert musikk til ferskvare forsvinner også en vesentlig grunn til å bli interessert i musikk. Det lover ikke bra for det som skal være igjen av norske artister om 20 år. Hvem skal inspirere dem til å finne sin egen stil og sine egne artister som de digger? Det blir spennende å se, men jeg tror er æra er over.
