Spellemannprisen: Et populistisk fesjå av loff og sirup?
– Etter at ALARM-prisen ble født, har Spellemannprisen for alvor sklidd ut! De smaleste genrene, som alltid har hatt et hjem hos Spellemann, er for alvor plassert på offerbenken og halshugget til fordel for mer blinkende lys og fuzzgitarer, skriver NRK Lydverkets Rune Nilson i dette innlegget til Ballade. – Når Landslaget for Spellemenn nå vurderer å trekke seg helt ut og heller lage sin egen pris, er det bare første skritt på veien i en pulverisering av norsk musikk som i sin tur vil skape stadig større avstand mellom miljøer og uttrykksformer. Det ville vært tragisk! Jeg vil på det aller sterkeste oppfordre Andreas Gilhuus, Sæmund Fiskvik og resten av Spellemann-folket til å gjøre hva de kan for å igjen åpne sine armer og kameraer for folkemusikken og samtidsmusikken og alle andre kategorier, og heller satse på solid bredde for hele musikk-Norge, framfor å pisse i saggebuksene for å holde seg lunka fram til vinden snur igjen, mener Nilson.
Av Rune Nilson
Da jeg var en 12 år gammel gutt var Spellemannpris-utdelinga et av årets store TV-høydepunkt, sammen med bl.a. Momarkedet og TV aksjonen. Det var litt høytid da, med masse stjerner samlet på en plass, glitter og stas og musikk. Vi diskuterte ivrig i 1985 mellom nominasjonene og utdelingen, om det ville bli A-ha eller Monroes som ville få pop-prisen. Og pappa ville kanskje si at han likte godt han Alf Cranner, og kommentere den fiffige sveisen til han Sondre Bratland. Og etterpå ville vi diskutere hvorvidt TNT var noe å høre på i det hele tatt.
Den gang var Spellemannprisen det stedet som samlet ALT av norsk musikk, til en høytidelig markering av de fremste utøverne det året. Og da mener jeg ALT. R. Riefling vant i kategorien for klassisk/samtidsmusikk for «Das Wohltemperierte klavier», og hele Norge så det skje. Og faktisk tror jeg svært få hadde noe som helst imot å se det. Jeg tror jammen de satte pris på det!
Slik er det selvsagt ikke lenger nå. TV-seerne zapper videre med en gang det dukker opp noe de ikke liker, og toleransetiden for «ikke-interessant» stoff er omtrent 2,4 sekunder. Derfor må absolutt ALT som sendes på TV tilpasses de som har fjernkontrollen i neven og mest løst-sittende VISA-kort; de mellom 18 og 30. Den kjøpesterke og trendsettende gruppen unge og rastløse mennesker som vil ha blinkende lys og fuzzgitar.
Tendensen var tydelig lenge før TV2 tok over Spellemann. De mindre sexy kategoriene blir delt ut i ølpausen mens publikum pisser og TV-seerne får nyheter, og deretter oppsummert på 2 minutter og 30 sekunder litt uti del 2. Allerede da var det ufint og ganske skammelig av NRK og komitèen! Men etter at ALARM-prisen ble født, har Spellemannprisen for alvor sklidd ut! De smaleste genrene, som alltid har hatt et hjem hos Spellemann, er for alvor plassert på offerbenken og halshugget til fordel for mer blinkende lys og fuzzgitarer. Og misforstå meg rett, for jeg digger blinkende lys og fuzzgitarer. Men jeg er ikke så forstyrra av feedback’en at jeg ikke verdsetter både folkemusikken og samtidsmusikken og jazzen! Genre som har fostret to av de siste årenes store norske stoltheter; Jaga Jazzist og Gåte.
Det er på tross av, IKKE på grunn av Spellemannprisen, som etter min mening forsømmer sin oppgave på det groveste, og gjør seg til konkurrent med den langt mindre og smalere ALARM-prisen for å score billige poenger i form av seertall og plastikk-cred. Ved å vende kappen etter vinden på denne måten, er Spellemann i ferd med å slenge sin siste rest av troverdighet på bålet, og ende opp som et populistisk fesjå av loff og sirup. Og som vi vet får den oppvoksende generasjon elendige tenner og dårlige mager av bare loff og sirup! Faren er at vi snart ikke har tilgang på noe annet, for det finnes åpenbart grenser for hvor dårlig folk finner seg i å bli behandlet. Og når Landslaget for Spellemenn nå vurderer å trekke seg helt ut og heller lage sin egen pris, er det bare første skritt på veien i en pulverisering av norsk musikk som i sin tur vil skape stadig større avstand mellom miljøer og uttrykksformer. Det ville vært tragisk!
Jeg mener det er Spellemannprisens fordømte plikt å gjøre stas på ALLE genre, og fortsette sin over 30 år lange stolte og utrolig viktige tradisjon som en samlende faktor for all norsk musikk, uavhengig av salgstall og fjortiss-apell. Jeg vil på det aller sterkeste oppfordre Andreas Gilhuus, Sæmund Fiskvik og resten av Spellemann-folket til å gjøre hva de kan for å igjen åpne sine armer og kameraer for folkemusikken og samtidsmusikken og alle andre kategorier, og heller satse på solid bredde for hele musikk-Norge framfor å pisse i saggebuksene for å holde seg lunka fram til vinden snur igjen.
