Sklitakling på Bastard Bar i Tromsø juni 2023. Bandet fra Bergen består av Tine Larsen på trommer, Catharina Teigland på bass, Elisabeth Fonnes og Hedvig Thorkildsen på gitar, og Endre Johnsen på barytongitar.(Foto: S-R Foto)
Rabona fra Sklitakling
Bandet Sklitakling fant hverandre i nattens mulm og mørke på søken etter trøbbel. Mer enn ti år etter er usammenhengende bråk blitt erstattet med musikk.
Sklitakling består av Tine Larsen på trommer, Catharina Teigland på bass, Elisabeth Fonnes og Hedvig Thorkildsen på gitar, som alle fire også er vokalister – samtidig, noen ganger tilfeldig, noen ganger hver for seg. Bandets barytongitarist Endre Johnsen er den som spiller riktig når resten av bandet rører seg inn i rotet, og produsent Robert Jønnum er etter sigende bandets studio-guru og bidrar musikalsk, men har vett nok til å holde seg unna når bandet spiller live.
Kjersti Egge er kultur- og samfunnsviter og litteraturformidler. (Foto: Privat)
Bandets første utgivelse, Denne Byen, kom i 2014 (7’’). Senere bidro de med låta «3.14» på protestutgivelsen Bergen imot reklame. Etter dette ble det stille fra Sklitakling før de i 2022 kom tilbake med fullt trøkk på EP-en Vi har hørt det før, låta «Byfjord» på punksamleren 2022: Punk i Norge (Fucking North Pole Records) og «Søster» på samlingen Feminisme skal synges (Olivias Rekorder, 2022).
På tampen av fjoråret kom endelig albumet Sklitakling, utgitt på Back to Beat Records i desember (2023).
Følgende tekst ønsker å ta deg med inn i musikken og musikkopplevelsen. Den er skrevet ut fra intens lytting av studioalbumet, men sterkt påvirket av flere konsertopplevelser.
La oss begynne med omslaget, der en fyr henger fra en takbjelke; det er et helt riktig cover på denne platen. Ofte kommer du selv til å ha lyst til å henge der, mens du roper med: «Skitten fetter! Skitten fetter!» Det lukter svette og kjeller gjennom hele vinyl-landskapet, men denne platen har mye mer å by på enn luktbilder.
SKITTEN FETTER: Coveret til Sklitaklings selvtitulerte debutalbum, som ble gitt ut 1. desember 2023. (Foto: Back to Beat Records)
Jeg begynner der det slutter, siste låt. Dette er så saftig at du kjenner det renner blod og saus nedover haken. «Glemt» er et tidsbilde frosset fast i evighetens ekkokammer. Det viser til nå, til da, til alltid. Assosiasjonene spinner i alle retninger. Fra hovedmennene i Finance Credit-saken med kallenavnene «Mett og Stappmett», til vår samtids tungvektere i politikken. De gjør seg selv populære i indre sirkler og rikere på maktens tinder. Samtidig er de nølende og passive når folkemord utspiller seg foran øynene på oss alle. Alt dette mens de «sitter der og snakker om sult/med mat i munnen».
Sistnevnte tekstsitat burde også treffe flere segment i befolkningen. Likegyldighetens slør er blitt til tjukk filt i en verden hvor den hellige gral i stor grad er oss selv.
Samspillet mellom musikk og tekst er enestående i «Jakt». Det er som å tråkke inn i en lydsatt Stephen King-roman. Det er så dystopisk vidunderlig at låten blir en fysisk og audiovisuell opplevelse. Denne følelsen er også sterkt til stede i «Luftgevær», der den enkle og meningsfylte teksten underbygger musikken. Det går fra det konkrete objektet til full oppløsning:
Du er på vei med et luftgevær (…) Du er på vei til et luftslott (…) Du er et luftslott
Nydelig levert.
Ledige stillinger
Låten «Vil ikkje» starter i rockens landskap. Her kommer bandets navn til rette, der de sklitakler seg inn i punken. Da blir det tempo på trommene, riffene og ropene er herlige, og jeg vil heller ikke hjem. Akkurat slik det skal være, og jeg liker det. At teksten er poetisk og naken og egner seg både til låten i sin helhet og kan stå alene, er et pluss i margen.
Blodmåne over demningen,
tror den brister snart
Og når natten vokser over oss,
er hjertet bart
Kanskje er vi en parentes (…)
Kanskje ville til og med Allen Ginsberg ha kastet seg rundt, blitt med på turné og hatt egen opplesning?
Det er også sjeldent å få til tekster med enderim uten å falle inn i det naive og kjedelige. Som norrøne kvad trengte enderimet, bruker Sklitakling både dette og slagkraftige refreng som lim. Når vokal og musikk treffer tilhørerne skaper dette en kollektiv hukommelse, og det forsterker fellesskapet mellom publikum og band, men også mellom lytter og musikk i sammenhenger utenfor konsertarenaer. Det åpner opp for en tilknytning til musikken.
Dette eierskapet til musikken åpner opp for en innsats fra publikum/lytteren til å søke videre innover i toner og ord. På lik linje med at litteratur kan åpne opp for samtaler om aktuelle, vonde og viktige samtaler, kan musikk også gjøre det. For meg er det viktig at band har tillit til at lytterne er kompetente. Musikken skal være poesiens innpakning, men også være selvstendig. Lyrikken skal vise vei, men ikke forklare. Et godt eksempel er «Skitten fetter»:
Han stod og så
mens hun sov
tvang seg inn
i vår virkelighet
Osen av kritikk ligger som forurensningen på Danmarksplass i Bergen når det er kaldt. Knyttneveslag mot apati, manglende svar og manglende engasjement er sterkt fremtredende, men det er også noe mer. Det er i et par av sangene nærmest noe terapeutisk, særlig sporer jeg dette i «Meyeren». Det skulle ikke forundre meg om sangen gjaller fra parterapirommene i fremtiden.
Sklitakling er et band som ikke minst er musikalsk gode til både å overdøve teksten, legge seg under, pakke inn og åpne opp. Det jeg er særlig glad i på konsert og som platen mentalt fremkaller, er bevegelser. Du kan se for deg hvordan musikerne lener seg bakover når de spiller, hvordan de er i fellesskap og i det individuelle. Hvordan kroppene synkront lener seg fremover når refrenget ropes ut. Det treffer både i nervene, hjertet og noen ganger under beltestedet. Noen har ment at Sklitakling gir deg lyst til å slå noen i hodet med en brostein. Jeg kjenner hjernen svømme lykkelig i dopamin, dette er glede. Kanskje en form for aggresjonsfryd, om det er et ord.
Sklitakling (Foto: Paolo Cipriani)
Sklitakling er, kort oppsummert, et band som tør å være både lyriske, politiske og samfunnskritiske. Med utgangspunkt i at vi kun er parenteser i verden, så er vår tid nå. Å kritisere, ta samtalene vi må ha og aktualisere utfordringer er særlig viktig når du har en plattform å gjøre dette på. Der leverer Sklitakling. Noen må si hvor hunden er begravet. Så enkelt, så vanskelig.
Jeg tørster etter mer musikk, flere konserter og en pils.
Skulle du ha samme behov så har Sklitakling konsert på Vaterland i Oslo 19.januar og på Knut i Horten 20.januar.
Girls to the front.
