Vilde Tuvs planetarium

Ekkofestivalen ble sist uke arrangert for 15. gang i Bergen. Festivalen er blitt en institusjon i byens kulturliv, der publikum kan gå for å oppleve så vel svett klubbmusikk, som eksperimentell elektronisk musikk. For de som ikke holder seg løpende oppdatert på det som rører seg innenfor disse sjangrene i undergrunnsmiljøer omkring i verden, kan line-upen som regel virke fremmed.

Tradisjonen tro har de imidlertid invitert en kjent artist til å lage et bestillingsverk til festivalen. Tidligere har folk som Susanne Sundfør, Todd Terje, Biosphere og Skatebård hatt denne æren, og i år var turen kommet til Vilde Tuv.

En gang i tiden ble Tuv omtalt som en av Bergens best bevarte hemmeligheter – en beskrivelse hun for lengst har vokst ut av. Hennes debutalbum D’meg (2016) ble svært godt mottatt, og hun har overbevist mange med sin karakteristiske kombinasjon av gitar og basstromme, og sine finurlige og poetiske tekster.

Musikalsk har hun befunnet seg i en slags eksentrisk indie-visemusikksjanger, med uttalte inspirasjonskilder som blant annet eurotrance og kinesisk folkemusikk. Så et bestillingsverk fra hennes hånd? Ja, hvorfor ikke.

Konserten finner sted på Østre, hvor Ekko har hatt tilhold siden 2012. På scenen ligger en stor plysjpute (eller saccosekk?), omgitt av noen elektroniske duppeditter, en mac, og noen instrumenter. Spent opp over scenen ser man en slags hvit bue, en halvsirkel som snor seg heliosentrisk om plysjputen i sin midte.

I salen er det også lagt frem puter som publikum setter seg ned på. Etter hvert som det nærmer seg konsertstart fylles gulvet opp med sittende lyttere, og de sent ankomne må se seg nødt til å bli stående langs veggene. Mens mørket senker seg i lokalet, smyger hovedpersonen selv seg diskré opp på scenen og setter i gang.

Trance og blokkfløyte
Vilde Tuv er fortsatt et såkalt one-woman-band, men i en annen forstand enn mange har lært henne å kjenne.

De minimalistiske arrangementene er erstattet av et mer ekspansivt lydbilde: I kveld får vi høre synther, gitar, og – kanskje mest overraskende – blokkfløyte. Og sporadisk sang, med engelske tekster. De som gikk dit med håp om å få en slags D’meg 2, ble kanskje skuffet. Uttrykket har nok mer til felles med trance-prosjektet «The Formula Of The Complex Of A Closed Mind», som hun gjorde sammen med U.L.F.R.E.D for noen år siden.

Konserten, eller verket, varer i om lag én time, og er satt sammen av en rekke små partier. Blokkfløyta, gitaren, og Tuvs stemme veksler på å spille hovedrollen, mens programmerte tracks utgjør bakteppet. Disse består hovedsakelig i diverse synthpads, arpeggio-synther, og perkussive lyder; de låter bevisst syntetiske, og har noe åtti- og nittitalls ved seg.

Åpningsnummeret er nokså rolig, og Tuv synger en slags meditativ melodi over et synth- og pianodrevet komp. «Meditativ» høres kanskje ut som et dølt adjektiv – melodien oppleves i alle fall sirkulær, der den svever av gårde og umerkelig ender opp hvor den begynte, for så å starte forfra igjen.

Det låter fint: Hun drar oss umiddelbart inn i et hypnotisk univers. Etter noen minutter blir meditasjonen avbrutt av en forstyrrende støy, som leder inn i neste del. Her er det gitaren som er i fokus, fortsatt i et nokså sfærisk lydlandskap. Gitaren preges av romklang, og en første akkordrekke går etter hvert i loop, som Tuv deretter spiller små melodier over. Det kan minne litt om den introverte instrumentalmusikken til britiske Durutti Column.

Verket fortsetter på samme måte: ulike partier avløser hverandre, noen ganger flytende, andre ganger nokså brått. De fleste delene bevarer den samme drømmende atmosfæren. Det ligger noe svært emosjonelt og lengtende i uttrykket, som stundom kan skli over i det bent frem melodramatiske.

Trance er for øvrig en sjanger som, i tillegg til overnevnte, ofte nevnes som en av Tuvs store inspirasjonskilder, og dette er særlig merkbart i synthlydene. Noen få ganger kommer også en heftig four on the floor-basstromme inn og forsterker inntrykket.

Blokkfløyta er imidlertid det instrumentet som blir flittigst brukt. Dette fungerer. Kombinasjonen trance og blokkfløyte låter kanskje søkt, men i Tuvs musikalske univers føles det som den mest naturlige ting i verden.

I det store og det hele låter musikken strålende, selv om man kunne innvende at det tidvis blir ganske repetetivt. De svevende teppene av synth ligner hverandre, og med blokkfløyta blir det i lengden litt mye av det gode.

Tuv kan også fremstå noe fomlende: I det ene gitarpartiet er det som om hun klimprer mer enn hun spiller, slik at melodien ikke kommer helt tydelig fram. Det virker også som at hun av og til må prøve seg litt fram med blokkfløyta før hun begynner å spille.

Verdensrom og natur
Ettersom konserten skrider frem får vi se en liten stjernehimmel prosjektert på buen over henne. Dette bidrar til å plassere musikken inn en slags kosmisk kontekst. Det kler den.

Det er for øvrig noe veldig vildetuvsk over dette, slår det meg. Kanskje er det på grunn av låter som «Tyngdekraften» og «Cellevevet». I sistnevnte synger hun for eksempel «I cellevevet arbeider alle verdens kloder». Jeg opplever det som at det ligger en slags barnlig nysgjerrighet overfor universets små og store bestanddeler i musikken hennes.

I forlengelsen av dette kan det virke som at Tuv ønsker å knytte an til en slags new age-estetikk. Også her spiller lysshowet inn, når psykedeliske mønstre prosjekteres på veggen bak henne. Dette underbygges også av det faktum at Tuv sitter på en pute på scenen, som en annen Ravi Shankar.

Mange forbinder nok blokkfløyte mest med musikkundervisning i barneskolen, men lyden har også noe sjamanistisk ved seg; i sammenhengen føles det i alle fall som om den skal uttrykke en slags naturens ur-kraft.

Det er også noe kitsch over dette: En uoverensstemmelse mellom de store tankene om natur og univers, og det åpenbart syntetiske lydbildet.

Til tross for de vidløftige tankene som verket kan sette i sving, er Tuvs sceneopptreden alt annet enn høytsvevende. Hennes tilstedeværelse kan beskrives som uaffektert og, til tider, fraværende. I de partiene der datamaskinen produserer alt av lyden vi hører, sitter hun gjerne og ser tomt fremfor seg, drikker litt vann, og venter på hun igjen skal komme inn. På ett tidspunkt legger hun seg til og med ned på den store puten, som for å sove, mens musikken spiller videre. Da får opptredenen preg av å være mer performance enn konsert.

Som det sto i festivalens beskrivelse av henne, er Vilde Tuv et prosjekt «i konstant bevegelse». I tråd med dette ble bestillingsverket hennes en uforutsigbar og givende opplevelse. Det som også tidligere har særpreget Vilde Tuv fikk komme til sin rett, samtidig som hun utforsket nye muligheter innenfor sitt uttrykk.

Hun har blitt hyllet for sine tekster, og en av disse ble til og med inkludert i Mona B. Riises antologi Norsk pop-poesi tidligere i år. Fraværet av tekstene gjorde imidlertid ikke skam på konserten, snarere tvert imot: Oppfinnsomheten i selve musikken fikk på denne måten mer boltreplass. Jeg er helt sikkert ikke alene om å håpe at noe av materialet vil dukke opp i innspilt versjon senere.