Topp Ti for Øyvind Holen
Øyvind Holen var journalist og redaktørvikar for Ballade i løpet av fjoråret. Her er hans Ti På Topp over fjorårets norske utgivelser, der vi går fra elektronika til punk, Blå-jazz til hip-hop. Se hvilken plate som får karakteristikken «som om The Beatles hadde tatt med seg kaptein Nemo på en undervannssafari til Nord-Afrika, Midtøsten og India.»
Øyvind Holens Topp 10
1. Xploding Plastix: ”Amateur Girlfriends Go Proskirt Agents” (Beatservice Records)
To oslogutter gravde fram gammel heroinjazz og obskure italienske og tyske soundtracks fra platesamlingene sine. Så rørte de det sammen i en dødsforaktende og futuristisk miks krydret med en herlig respektløshet overfor 4/4-tyranniet i housen, og når det attpåtil fungerte på konsertscenen også var saken biff.
2. Jazzkammer: ”Rolex” (Smalltown Supersound)
I Jazzkammer har John Hegre temmet noe av de verste støyeksessene til Lasse Marhaug, og resultatet blir en alltid søkende og overraskende musikk i grenselandet mellom støy, elektronika, improvisasjon, lydkollasjer og samtidsmusikk. Når gruppas to album ble remikset av norske og internasjonale storheter som Francisco Lopéz, Merzbow og Thurston Moore ble det bare enda mer spennende.
3. The Thing w/Joe McPhee: ”She Knows…” (Crazy Wisdom)
Norsk jazz er i skuddet, og ekstra magisk blir det når noen svensker blir med på laget. Norges beste rytmeseksjon, ustoppelige Paal Nilssen-Love og Ingebrigt H. Flaten, har slått seg sammen med eksperimentvillige Mats Gustafsson i trioen The Thing. Når den amerikanske trompetisten Joe McPhee også blir med, Don Cherry-fundamentet utvides med låter av blant annet PJ Harvey og kvartetten blåser huet av publikum på Oslo Jazzfestival, er det ikke mye å klage over.
4. Opaque: ”Gourmet Garbage” (Tee Productions)
Etter jubelåret 2000 slet hip hop-Norge med framdriften i 2001. Tommy Tee og hans kumpaner benyttet anledningen til å vinne tronen tilbake, og ”Gourmet Garbage” var årets suverent beste hip hop-album: Mørkt, klaustrofobisk, morsomt og funky. Opaque snerrer fram dystre historier på originalt vis, mens Tommy Tees produksjon går framover med syvmilsskritt samtidig som han skuer tilbake mot eldre California-hip hop. Den norske versjonen av Kokanes ”Once Upon A Rhyme”.
5. St. Thomas: ”I’m Coming Home” (Racing Junior)
Årets nestbeste plate fra Oslos drabantby Furuset (Opaque stammer også fra betongjungelen). Thomas Hansen, Neil Youngs ukjente norske nevø, utvidet paletten fra den hjemmesnekra og minimalistiske debuten ”Mysterious Walks” og leverte en melodiøs, varm og egenartet nummer to-plate. I februar slippes den i Europa på det innflytelsesrike tyske plateselskapet City Slang.
6. Phonophani: ”Genetic Engineering” (Rune Grammofon)
Etter kanondebuten ”Red Shift Swing” i 1999 ble Alogs oppfølger ”Duck-Rabbit” en aldri så liten skuffelse. Den glødende og sjarmerende helheten var ikke helt til stede, og det var mulig Dag Are Haugan og Espen Sommer Eide trakk vel mye i hver sin retning. Da vant Sommer Eides soloframstøt som Phonophani på målfoto, med en strålende dose norsk elektronika med skarpe pigger.
7. When: ”The Lobster Boys” (Jester Records)
Lars Pedersen og hans kumpaner fortsetter sin soniske reise gjennom musikkverdenen, denne gang med en fabelaktig miks av 60-talls psykedelia, klassisk pop og østlige toner. Som om The Beatles hadde tatt med seg kaptein Nemo på en undervannssafari til Nord-Afrika, Midtøsten og India.
8. Jaga Jazzist: ”A Livingroom Hush” (Warner)
Jaga er fortsatt Livebandet med stor L, men på sitt andre album klarer kollektivet å samle seg musikalsk som aldri før. Jazzen ligger hele tiden i bånn, men Jaga Jazzist handler like mye om tekno, elektronika, pop og rock. En kan formelig høre sjangerbåsene sprenges i filler i løpet av dette albumet.
9. Amulet: Freedom Fighters (MNW)
Etter flere års fartstid løsnet det omsider for hardcore-sliterne i Amulet. ”Freedom Fighters” tok opp tråden der Turboneger slapp med fresk ”deathpunk”, hissig hardcore, klare popøyeblikk og gjesteopptredener fra Grand Prix-trioen Charmed. Og i Torgny Amdam har gruppa en uredd og karismatisk vokalist som gjør det gøy å være på Amulet-konsert.
Ledige stillinger
10. JR Ewing: ”The Perfect Drama” (Coalition Records)
Minialbumet føles mest som et hvileskjær i forhold til den monumentale debuten ”Calling In Dead” fra 2000, men JR Ewing holder allikevel stand som Norges mest hardtslående rockeband. Mens altfor mange band ser på musikken som en hobby, er det liten tvil om at denne oslogruppa mener alvor – med blod, svette, tårer og musikalske ballespark som resultat.
Runner-ups: Tom Opdahl: «Black Smoker», Bjørn Torske: «Trøbbel» , Shining: «Where The Ragged People Go», Khold: «Masterpiss Of Pain», Frank Nordensten «24 Preludes And Fugues For Piano», Salvador: «Solar Conciousness», Thorns: «Thorns», Alog: «Duck-Rabitt», Arve Henriksen: «Sakuteiki», Atomic: «Feet Music», Röyksopp: «Melody A.M.», Sondre Lerche: «Faces Down», Kings Of Convenience: «Quiet Is The New Loud», Nærvær: «Skiftninger», Professor Arnarad: «I Lost My Mind Somewhere By Da Rivers Of Babylon», Salvador: «Solar Conciousness», Thulsa Doom: «The Seats Are Soft, But The Helmet Is Way Too Tight», Paal Nilssen-Love: «Sticks and stones», Merzbow/Jazzkammer: «Live At Molde International Jazz Festival», Whopper: «Takes & Mistakes», Wibutee: «Eight Domestic Challenges», Trulz & Robin: «Mechanized World», Supersilent: «Supersilent 5», Minor Majority: «Walking Home From Nicole’s», Spunk: «Filtered Through Friends», El Caco: «Viva», HGH: «Trash, Grass & Love Songs» og Home Groan: Addicted».
Øyvind Holen er i dag fast ansatt i Aftenposten, der han skriver om musikk, tegneserier og annen kultur.
