Thulsa Doom – til tigerstadens ære

— Hele bandet var Ole Petter (Andreassen, Red.-) sin idè, han ville bare lage et fett rockeband. Egil (Hegerberg, Red.-) var ikke en gang med fra starten, men da den forrige bassisten måtte slutte, var det naturlig å spørre ham – så det er vel den ”morolinken” vi har. Ellers får vel mine tekster også ta sin del av skylden for ryktet vårt. Tekstene til Thulsa Doom har det med å bli tatt humoristisk, det eneste jeg har å si til mitt forsvar der er: Dersom noen kan høre på Satyricon, Gluecifer eller Hellride sine tekster uten å le litt, er de mer mann enn jeg er. Hvis du først skal le av rocketekster, kan du like godt skrive rocketekster som er bra.

At Thulsa Doom ikke kom til å høres helt ut som andre stonerband, var klart fra begynnelsen.

— Til lydbildet på den første Thulsa Doom-skiva, ble det forventet at jeg skulle skrive typiske stoner-rock tekster. De handler om LSD, Peyote og kaktuser – jeg vet ingenting om dop, og enda mindre om botanikk så det virket helt meningsløst for meg. Så derfor ble tekstene slik de ble. Jeg syns tekstene mine er dritbra, det eneste som er skuffende er hvor få nordmenn som faktisk skjønner dem. I USA tok de poenget med en gang, mens de første reaksjonene i Norge var at ”dette var feil”.

Kan rocketekster være feil?

— Rocketekster kan åpenbart være feil for en del norske journalister. Vi tråkker rundt i forholdsvis utpult mark, men jeg syns vi klarer å levere ting som er originalt, og det har vi fått positiv tilbakemelding på i utlandet. Kanskje ikke så veldig mye i Spania hvor tekstene skal være veldig mye sånn ”got a reason for revolution it’s a time for sensation solution”. Det ler jeg av, mer enn jeg ler av våre egne tekster. Jeg har alvorlige hensikter med det jeg gjør – hele den siste skiva handler om Oslo. Noen har fått det med seg og det er hyggelig.

”…And Then Take You To A Place Where Jars Are Kept” er en renere rockeplate enn den steintunge forgjengeren. Papa Doom forteller at det var et ønske om forandring som skapte det nye lydbildet.

— Jeg har hørt få andre rockeplater med så tung bunn og så mye bass. Vi kunne sikkert ha laget en sånn skive til, men vi så ikke poenget i det. Vi brukte lang tid på låtene, vi ville lage god rock og det syns jeg vi har fått til. Skulle vi vært ”mer kommersielle”, som enkelte syns vi har blitt, hadde vi gjort som AC/DC eller Motörhead – de har laget bare like skiver hele veien. Det sporet jeg er mest stolt av på skiva er en skikkelig Aerosmith-ballade som kunne passet inn i en katastrofefilm. Neppe noe kommersielt trekk, men den ble kjempefin.

Til forskjell fra debutplaten, som ble gitt ut på EMI Recorded Music, kom oppfølgeren ut på Big Dipper Records. Dermed føyer Thulsa Doom seg inn i rekken av band som har gått fra stort til lite selskap på få utgivelser. Papa Doom forklarer:

— EMI er notorisk kjent for å ikke helt vite hva de driver med. Thulsa Doom kommer ikke til å selge 20 000 plater i Norge og dermed er ikke EMI særlig fornøyde med oss. At de i det hele tatt tok oss inn er veldig overraskende, jeg tror ikke de helt visste hva de gjorde. Da vi skulle spille inn den andre skiva tok vi det for gitt at EMI ikke var interesserte, og kontaktet ett selskap; Big Dipper. De har en variert artiststall og er flinke til å selge god musikk, som jeg er helt sikker på at EMI ikke ville klart. Vi solgte like mye av den andre skiva på to uker hos Big Dipper som vi gjorde av den første under hele tiden hos EMI. Og vi får ekstremt mye mer penger tilbake for de skivene vi selger på Big Dipper. De har folk som vet hvem de skal selge skiver til istedetfor et gigantisk tungrodd maskineri det koster millioner å smøre.

Begge Thulsa Dooms plater har fått ekstremt gode kritikker overalt, også i områder de ikke har vært utgitt. Hvilket arbeid ligger bak i å pleie utenlandske kontakter og media – hvor mye har det hjulpet å rette fokus mot utlandet så tidlig?

— Vi gjør forsvinnende lite i forhold til resultater og kritikker i utlandet. Ofte forstår vi ikke en gang hvordan anmelderen har fått tak i skiva. Vi hadde heller aldri trodd at kritikkene skulle bli så gode. Den dårligste kritikken vi har fått har vært 9/10 og det er medregnet internasjonale musikkblader og nettsider. I All music guide fikk vi 5/5. For meg er det helt sjukt – jeg syns ikke den forrige skiva var så fet, men så blir det enda mer spennende å se hva de syns om denne. Hvordan musikken sprer seg uten distribusjon forblir et mysterium, men en teori er at god musikk sprer seg selv.

Doom-sjef Ole Petter Andreassen har produsert band som Gluecifer, Hellride, The Retardos, Mensen, The Wonderfools, The Cumshots og Black Debbath, og er følgelig et kjent navn i den lille bransjen som er norsk rock. De fleste andre i Thulsa Doom er også kjente figurer annenstedsfra i norsk musikk. Undertegnede spurte Papa Doom om det kunne være en sammenheng mellom kjente navn i bransjen og høye terningkast i Norge?

— Det spørs hva du mener med å være buddy med bransjen. Ole Petter, for eksempel, sier fort fra hvis det er noen han ikke gidder å jobbe med – for eksempel Rockefeller. Mye av æren for de gode terningkastene her i landet skal Pilot Booking ha. De har gjort jobben sin slik at vi har fått vist oss frem for folk. Jeg tror ikke det hjelper å kjenne folk i bransjen, men det hjelper å være hyggelig.

Er det lov å være en hyggelig rocker?

— Egentlig er det ikke det, for da spiller du i et tulleband. Men jeg kunne ikke tenke meg en annen måte å være rocker på, sier Papa Doom før han takker høflig for seg, og rusler mot backstage-området.

Resten av sommeren kommer Thulsa Doom til å turnere over hele landet. Akkurat hvor og når kan du finne ut på http://www.thulsadoom.com/concerts.htm