Slik ble Gabrielle til

Gabrielle har tatt seg ett års pause, til låtskriving. Hun skal ikke vise seg offentlig, kanskje med unntak av en festival i sommer. Hun skal ikke gjøre noen intervjuer. Hun har takket nei til ny avtale med Universal.
Ballade har snakket med hennes manager Lars K. Hustoft i Starbox Music, om hvordan Gabrielle ble en av landets største artister, om fordeler og bakdeler med å lande monsterhiten, og om veien videre etter pausen.
– Jeg har vært med siden starten. Det er vi som har gjort dette sammen. Vi jobber veldig tett, og kanskje tettere enn veldig mange andre, forteller Hustoft.
Et skikkelig studiomøte
Hustoft har bakgrunn som musikkprodusent, og det var gjennom dette de møttes. Han inviterte Gabrielle til Voss hvor han da hadde studio for å gjøre vokal på en låt han i dag kaller «utrolig dårlig». Han ga henne 1500 kroner for jobben, og det var nok pengene, og ikke ham, som fikk henne til studio.
– Vi hadde litt tid før hun skulle ta toget ned, og jeg spurte om hun laget noe musikk selv. Hun spilte opp noen ideer, på engelsk, som jeg ikke umiddelbart reagerte veldig på. Så spilte hun noen norske ideer som hun laget i Garage band på mac´en sin. Som var veldig interessante. Jeg kicka på dem.

Dette skjedde i 2010. Hustoft var på et punkt i karrieren der det opplevdes som han trådde vannet. Han var det han i dag kaller en middelmådig produsent, som ikke hadde fått ut potensialet sitt. Sånn sett har han og Gabrielle gjort karriere-reisen sammen, og begge har modnet underveis.
– Jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle gjøre noe jeg liker, og ikke tenke så mye på hva andre ville mene. Så jeg spurte om hun ville komme i studio og spille inn et par låter. Uten kostnader, bare fordi jeg hadde tro på det. Inni hodet mitt tenkte jeg at: «Dette er elektro-pop på bergensdialekt. Det er ingen som kommer til å kjøpe noen ting. Det er jo supersmalt. Men vi liker det, og det er viktigere.»
– Når vi satt der i studio bestemte vi oss samtidig for at når vi skulle gjøre dette her, så skulle vi gjøre det ordentlig. Vi skisserte en femårsplan, noe som er nyttig i en bransje som stadig kaster gode og mindre gode forespørsler mot deg. I starten handlet det om å få gitt ut en singel. Få platekontrakt. Store ting på den tiden. På år fem skrev vi: Spille på Nobelkonserten. Vi var litt naive, og hadde store drømmer og visjoner.

Jeg skjønner at dette er tungsolgt, men kan jeg få et lite budsjett for å spille det inn og gjøre det ferdig?

Målet ble nådd år fire. Da spilte Gabrielle på Nobelkonserten i Oslo Spektrum.
Tungsolgt
Den første låten de spilte inn var det som ble Ring meg. Den andre var Bordet. Innspillingen tok et par dager. Og noen dager senere gikk de til Universal.
– Jeg sa: «Jeg skjønner at dette er tungsolgt, men kan jeg få et lite budsjett for å spille det inn og gjøre det ferdig?» Mot all formodning fikk jeg det. Du må huske at dette var før bølgen av rappere og popartister som sang på norsk.
– Det var i grunn ulogisk at de skulle si ja. Men jeg tror de likte det. Det var litt annerledes. Gabrielle var veldig opptatt av amerikansk hip hop, gospel og soul, og veldig mye av det vi laget var inspirert av den urbane, amerikanske verden.
– Hvorfor gikk dere til Universal?

– Vi gikk dit fordi jeg følte de hadde de flinke folka, de var størst og jeg likte veldig godt Petter Singsaas som da var sjef der. Han var en konservativ plateindustrifyr, og har etter hvert blitt en god kamerat. Samarbeidet med han og teamet der ble full match.
– Vi jobbet veldig tett med Universal. Og, som folk kjenner til; prosjektet tok av veldig.
Ring Meg var årets såkalte landeplage i 2011. Den toppet alt av lister, hadde høy radiorotasjon, ble nominert til Spellemann i kategorien årets hit. Singelen solgte til åtte ganger platina etter datidens standarder.

Terningkast to
Hustoft var ennå ikke blitt manager da avtalen med Universal ble inngått. Men noen måtte jo gjøre den jobben som fulgte med det økte aktivitetsnivået, og han gjorde den. Etter hvert ble de enige om at han også formelt skulle ta på seg arbeidet. Samarbeidet var tett.
– Vi slapp Ring Meg. Første anmeldelse gav en to’er på terningen fra Bergensavisen. Vi satt i studio og bladde opp og skulle se på hva folk mente om oss. Og så var det en toer.. Det var et skikkelig slag i magen. Det var ikke det vi hadde håpet på i det hele tatt. Vi mente at vi hadde laget det beste i hele verden, og håpet at kanskje noen ville synes det var kult.
– Egentlig kunne historien ha sluttet der. Det gjør den for 90 prosent av alle som slipper låter. Man mottar en eller annen dårlig anmeldelse, eller ingen respons. Og så stopper det der. Det hadde det også gjort for meg tidligere i karrieren.
Videohistorier
Men Hustoft hadde så stor tro på Gabrielle at han ba Universal om mer tid, og la en ny plan sammen med dem. Tid fikk han, og han tok på seg å ringe rundt til radiostasjonene for å få spilletid. Han forsøkte finne vinklinger, tenke slik medier tenker og få ut en historie.
Historien ble videodagbøker, filmet i studio. Hustoft sto selv bak kameraet. Serien ble kalt studioliv. Målet var at folk skulle bli kjent med artisten Gabrielle.

– Videoene fikk noen tusen visninger, og vokste sakte. Dette skjedde parallelt med at jeg ringte rundt. Så tok Radio Haugaland, min nærradio der jeg vokste opp, plutselig tak i låten. Den kom på topp på deres lokale hitliste, og fra da begynte ting å skje veldig fort. P3 plukket opp låten, andre radiokanaler plukket den opp, og så skjedde det veldig mye.
– Vi hadde jobbet flere uker i motvind, men da det løsnet, da slo også maskineriet til Universal inn. Budsjettet vi hadde fått fra dem var ikke så stort, men da det begynte å ta av prioriterte de oss, også fordi de så at vi står på selv. Når musklene deres kom inn var det allerede gjort et godt forarbeide. Hva som skjedde etterpå er vanskelig å analysere helt. Men det tok helt vanvittig fyr. Låten ble det den ble; en episk svær hit.
– Hva legger du i «musklene til plateselskapet»?

– Dette er en del av en litt større diskusjon, og verden har forandret seg siden da vi slapp denne låten. Men når de store majorselskapene først vil trøkke til, så har de både finansielle muskler og folk til å trykke til i alle vinkler. Det vil si folk til å lage gode kampanjer i sosiale medier, marketing og snakke med alle mulige redaksjoner slik at en får en bredde i presentasjonene.

Vi leverte ikke bare en singel og ba dem markedsføre det. Vi gjorde mye av jobben selv også. Det er nødvendig for å gjøre seg nytte av deres tyngde.

– Kombinert med at vi var veldig «hands-on», og ville noe selv, var dette en perfekt match. Vi leverte ikke bare en singel og ba dem markedsføre det. Vi gjorde mye av jobben selv også. Det er nødvendig for å gjøre seg nytte av deres tyngde. Og det førte til en tett relasjon med folkene der. Vi har nok hatt et unikt samarbeid.
Årsaken til at kontrakten ikke fornyes ligger, ifølge Hustoft derfor ikke i samarbeidet. Han har i grunn bare gode ord å si om selskapet, og menneskene der. Forklaring skal vi heller ikke få ennå. Men det gjøres klart at det handler om egne planer for fremtiden.
Tilfeldigheter og læringskurve
Etter Ring Meg flyttet Hustoft ett år med familien til USA. Det var kanskje ikke så godt planlagt med tanke på managerrollen. Han klarte likevel å styre Gabrielles karriere videre via mobiltelefon, Skype, e-post, og noen ekstra reiser hjem. All e-post gikk i kopi til alle involverte, som da var trekløveret Gabrielle, Hustoft og bookingagent Kim Nordbæk, og Universal-teamet.
Kim Nordbæk kom de for øvrig i kontakt med da de trengte en musiker til å mime synthbass på VG-lista-konserten i Oslo i 2011. Hvordan det ble ham husker ikke Hustoft, men da de fikk vite at han hadde et nystartet bookingbyrå og var interessert, slo de til.
– Var det mange slike tilfeldigheter?

– Ja. Jeg bruker denne historien når jeg skal snakke til eldstedatteren min om valg i livet. Det er et par ting som er helt avgjørende. For min del begynte ikke ting å skje før jeg la til side ting som jeg ikke likte. Jeg la til side alle tanker om hva andre ville si. Jeg gikk inn i dette prosjektet fordi jeg likte det. Det betydde ikke noe om de solgte to nedlastinger eller en million. Og det har vært en læresetning siden.
– Det andre er at vi har vært dødsærlige i alt vi har gjort. Vi har vært ekstremt strenge og satt høye krav til oss selv, og de rundt oss. Vi har sagt nei til 90 prosent av alle henvendelsene. Og det må jeg gi Gabrielle æren for. Hun er en veldig direkte person. Vi diskuterte masse, og jeg lærte at det ikke er noe galt i det så lenge en ikke tar det personlig. Og jeg lærte å si nei.

Viktig å være ekte
Rekken av ting de har sagt nei til er lang. Han er klar over at de oppfattes som nei-mennesker, og ikke de ja-menneskene en kanskje ellers får høre at en bør være. Kriteriet for å si ja har vært: «Det skal være relatert til musikken». Strategien ble lagt i femårsplanen som ble satt første tiden i studio.
– Vi har hatt den planen og tenkemåten i ryggmargen. Det har gjort at vi har kunne tenke over om noe ikke var riktig å gjøre akkurat da, eller ikke passet med den profilen vi skulle ha. Uansett hvor kult det kanskje umiddelbart høres ut.
– En av tingene som har irritert meg i mange år, fra før jeg begynte med management, er «lapskausstyring». Altså at du ser artister i det ene øyeblikket gjøre en ting, og i neste sving så hopper de på noe annet som er helt motstridende med det de startet på. Eller gjør et eller annet idiotintervju der de promoterer produkter som de kanskje ikke står for. Når artister kjører slalåm på det viset, så får de ikke en tydelig profil.
Uten å nevne navn mener han at det finnes altfor mange artistkarrierer i Norge som kunne sett langt bedre ut om artistene hadde sluttet med slikt fjas. Etter hans syn burde alle få inn regelen om å la være å gjøre noe som ikke kan relateres til eget virke, det være seg i sosiale som tradisjonelle medier.

Mange i musikkbransjen forsøker å virke kulere enn de faktisk er. Det er ikke levedyktig.

– Det er viktig å være ekte. Det er så mange som driter seg ut på å si ting når de ikke har noe å si. Mange i musikkbransjen forsøker å virke kulere enn de faktisk er. Det er ikke levedyktig. Samtidig finnes det ingen fasiter til hvordan man skal gjøre ting. Du må gjøre det du tror på. Jeg gjør også feilvurderinger hele tiden, og det er en naturlig konsekvens av å gå inn i prosjekter med hud og hår, og prøve å tenke nytt. Man må mene noe, tydelig. Uten at det finnes noen garanti for at det funker.
Bevisste valg
Han vil derfor bringe videre er uttrykket: «Om du går i noen andres fotspor, så kommer du aldri forbi».
– Jeg skal ikke skryte det vi har fått til med Gabrielle opp i skyene, men jeg er overbevist om at det folk skriver om henne; at hun har bein i nesa, har valgt sin egen vei og er annerledes, det handler om disse bevisste valgene vi har tatt underveis.
– Vi har vært opptatt av at det er artist Gabrielle er, og at hun vil si noe med karrieren sin. Ergo må vi være tydelig på hva og hvem hun er. Jeg hater begrepet ”imagebygging”. Hvis du må ”bygge” et image er du ute og sykler. Det ser publikum med en gang. Det handler mer om å fokusere på de delene av deg og musikken din som du ønsker at folk skal oppfatte. Det må være ekte. Du må ha noe i bunn, og så sette tydelige streker under det. Med Gabrielle har det vært enkelt.

Årsaken til at det har gått bra
I dag har Gabrielle 12 singler bak seg. Hun ble senest nominert til Spellemann 2014 for «Fem fine frøkner». Hustoft vil ikke gå med på at noen av singlene har gått direkte dårlige. De har bare ikke alle vært like store kommersielt, hevder han, og legger til at de likevel har hatt en funksjon.
– Realiteten er at det er noen singler som ikke har gått like bra som de beste. Men hadde artister opplevd den responsen som vi har fått på alle, selv på de dårligste, ville det blitt omtalt som superbra.
– Grunnen til det, og grunnen til at vi sitter og har dette intervjuet; det er Gabrielle. Jeg vil ikke ta noe av æren for det. Vi har bare vært en strålende match når det kommer til å styre prosjektet. Resten er hennes talent som låtskriver, hennes utrolige kompromissløshet, og hennes verdier i bunn. Det er årsaken til at dette har gått så bra.
– Hvor mye gjør hun selv?

– Hun er veldig involvert. På låtskrivingen er det Gabrielle som er «The Driving Force». Hun er motoren i alt det kreative.
– I tillegg er hun involvert i det visuelle; hvordan live-oppsettet skal se ut, hvilke musikere som skal med og hvordan det skal fremstå for et publikum. Vi som jobber med henne gjør vårt beste, for at hun skal få de riktige verktøyene til å få frem sin visjon.

Brenner for prosjektet
Gabrielle har for øvrig hatt nærmest det samme backingbandet siden oppstart. Også dette et bevisst valg.
– Vi er begge veldig konservative. Vi har lyst til at ting skal være skikkelig, og forholde oss skikkelig til folka rundt oss. Vi vil at de folka vi jobber med skal kunne stole på at de får jobb hos oss. Vi bygger opp en tett relasjon til musikerne, på samme måte som resten av teamet.
– Det har vist seg at det fører til at alle brenner for prosjektet. Selv musikerne går den ekstra mila for å få dette til å funke. Det ser vi på konsertene. De har spilt mange konserter, men fortsatt er det en energi som er helt vill. Det er fortsatt gøy på jobb, og da føler jeg at vi har lykkes med noe.

Kunsten å nå flere enn kidsa
Konsertdelen av karrieren har ellers vært den mest krevende delen å få på plass. Dette har sammenhengen med hvordan den kickstartet med Ring meg. Den var ikke noen naturlig inngang til student- og ung-voksenpublikummet hun ville nå.
– Vi fikk ett enormt publikum. Det var utrolig mange kids som digget den låten. Det er topp. Men baksiden av den medaljen er at de voksnere visjonene hun hadde med låten, de druknet litt. Og det har tatt oss mange år å nå hit hvor arrangører og publikum tar oss alvorlig.

Det har tatt oss mange år å nå hit hvor arrangører og publikum tar oss alvorlig.

– Det siste året har folk skjønt det. Men det har vært en kamp, og hardt å få til å overbevise folk. Det har også påvirket de strategiske valgene vi har tatt på singelslipp, og hvor vi har spilt. Vi har jobbet med å få profilen til i passe med livemarkedet.
Profilen har også blitt bygget gjennom valg av intervjuer. Det har vært viktig at Gabrielle gis rom til å snakke, slik at det voksne publikummet kan få mulighet til å ta henne seriøst.
– Jeg pleier å si at hun snakker caps-lock på hele hele tiden. Samtidig klarer hun å få frem følelser, de små tingene, og store viktige temaer. Og hun er tydelig. Det er fascinerende hvordan hun får det til.
– Nå har Gabrielle altså tatt mediepause. Var det også en del av den langsiktige planen?
– Karrieren har vokst veldig. Vi har fått livemarkedet opp å stå. Vi er på et toppnivå i Norge når det gjelder det. Nå følte vi behov for å trykke på reset-knappen, gi oss selv og media en pause hvor vi tar noen steg tilbake for å skape nye ting. Det er aller mest det dette året handler om.
– Da vi gikk inn i dette året hadde vi ikke noen plan på hva vi skulle gjøre. Det er den vi lager nå. Gabrielle skriver masse. Vi vet litt, men vil ikke si så mye om hva som skjer fremover. Det er klart det vil skje ting i 2017.