Nei, så kultivert du har blitt

Sist uke ble det kjent at vokalist og gitarist Tore Halvorsen slutter i Ole Ivars, etter 30 år med Norges desidert største danseband. Det standhaftige bandets tradisjonelle julekon-sert på Råholt kirke i Eidsvoll går av stabelen som planlagt neste måned, men den blir også Halvorsens aller siste.

Hamar-kvintetten, som ble grunnlagt allerede i 1964 og har utrolige 45 plater under beltet, har vært gjennom en lang reise siden Halvorsen ble med i 1988. Fra en folkelig plass langt utenfor det gode selskap, til steg for steg stadig nærmere den finkulturelle indre sir-kel.

Doktorgrad i danseband
Det har toppet seg de siste fire årene. I 2014 inntok en Ole Ivars-musikal selveste Natio-naltheatret, og kulturforsker Heidi Stavrum avla doktorgradsavhandlingen «Danseglede og hverdagsliv. Etikk, estetikk og politikk i det norske dansebandfeltet» ved Universitetet i Bergen. Høsten 2018 har Ole Ivars’ arkiver blitt innlemmet i Nasjonalbiblioteket, og Aschehoug har sluppet boka “Dans med meg. Kos, campingliv og danseband”. Med tekst fra Stavrum og bilder fra den amerikanske Vice-tilknyttede dokumentarfotografen Peter Beste.

En av bokhøstens desidert mest unike, og oppløftende, leseopplevelser – med beskrivel-ser om alt fra panisk famling i ukjente farvann til elleville og ekstatiske opplevelser på Rune Rudberg-konsert, av alle ting. En bok der både leseren, fotografen og akademike-ren får møte sine fordommer i døra, og får la seg begeistre av de mest uventede ting.

I den anledning inviterte Nasjonalbiblioteket tidligere i høst til en samtale mellom Stavrum, musiker og forfatter Finn Tokvam, og den andre vokalisten i Ole Ivars, William Kristoffersen.

Ut av skyggene
At bandet har funnet et permanent hjem i Nasjonalbiblioteket, begrunnes på nettsidene med viktigheten av at “produksjonen og fortellingene om Norges største danseband tas vare på for all ettertid”.

Og grunnen til at Stavrum valgte å vie hele sin doktorgrad til dansebandet? Hun snublet rett og slett bare over noe så sjeldent som et tema hittil uberørt av sine kollegaer:

– Oi, en hel verden som ingen har skrevet noe om, tenke jeg.

Stavrum beskriver det som en forskers drøm. Og i bokens innledning skriver hun og Beste at dansebandkulturen har måttet tåle «et liv i oppmerksomhetens skygge». Den er i så fall i ferd med å få et helt nytt liv.

Hvem har bestemt at det er for enkelt?
Også Kristoffersen, som i motsetning til Halvorsen fortsetter i bandet etter nyttår, beskriver på Nasjonalbiblioteket karrieren i Ole Ivars som å “leve i skyggene” – til tross for deres store fanskare, når bandet aldri musikkritikkspaltene, sukker han til publikum.

Tokvam spør ham om de kanskje bare har det litt for gøy på scenen.

– Dansebandene står jo der og smiler og koser seg. Sammenlikne det med et rockeband, da. De står jo der og ser ut som de skal ha eksamen i morgen.

Kristoffersen er ikke uenig.

– Og hvem er det som har funnet opp den regelen om at akkurat dansebandmusikk liksom ikke er bra musikk? At det er for enkelt?

Dokumenter det bekmørke og uakseptable
Stavrum mener imidlertid at nettop dette med tilværelsen i skyggene er noe dansebandmusikk deler med musikk som nettopp den noe hardere norske rocken.

Hun forteller om Beste, den amerikanske fotografen som står bak bildene i “Dans med meg”. De to møttes rent tilfeldig for mange år siden, fordi de befant seg på samme danse-bandfestival. Hun som forsker, han som dokumentarfotograf. Som det står i bokens inn-ledning: de hadde ulik bakgrunn og ulikt perspektiv, men delte samme ambisjon – «om å komme tett på» og dokumentere «med både ydmykhet og respekt».

– Han har hatt interesse for nordisk og skandinavisk kultur i lang tid, og har tidligere utgitt boka “True Norwegian Black Metal”. Han ser nok på danseband og svartmetal som to sider av samme sak: Det er subkulturer, miljøer i grenselandet mellom det som får oppmerksom-het og det som avskrives som uakseptabelt.

Beatles eller Sven-Ingvars
Under Kristoffersens tenåringstid på Hamar likte man rock eller dansebandmusikk. Det var enten eller, og steile fronter.

– Vi snakker 60-tallet, og noen likte Beatles best, mens noen likte Sven-Ingvars best. Jeg var veldig betatt av sistnevnte, understreker han med et skjevt smil til publikum.

Dansenbandpreferansen fikk Kristoffersen fra faren sin.

– Han var bare 17 år eldre enn meg, og mens jeg vokste opp reiste han rundt som dansemusiker. Selv begynte jeg i skolekorps, der jeg spilte trompet, og senere fikk jeg meg en bassgitar også.

Etterhvert begynte han å spille med faren og broren Åge.

– Vi tjente litt ved å bli med fatter’n på spillejobbene hans, og så kom perioden der disse svenske dansebandene, som Sven-Ingvars, helt plutselig var overalt i Norge. Det der fenget skikkelig! Veldig mange av oss unge musikantene likte det skikkelig godt, mimrer han.

Kristoffersen studerte til og med trompet på Musikkhøgskolen. Men i dag påstår han at han ikke lenger husker hvordan man spiller instrumentet.

Ikke noe glad i moll
Kristoffersen har forståelse for at ikke alle kan like dansebandmusikk like godt. At smaken er som baken, får låtskriveren stadig erfare selv innad i bandet.

– Før hvert nye album lager jeg en god del låter, minimum 20 stykk. Disse tok jeg tidligere opp på kassetter, nå CD-er, også gir jeg ett eksemplar til hvert medlem av bandet. Deretter ber jeg dem fortelle meg hvilke låter de liker best – og hvilke de liker minst.

– Det som var så mystisk er at det alltid, og jeg mener hver eneste gang, har vært slik at én låt som havnet øverst hos én av dem, havnet nederst hos en annen.

Kristoffersen kjenner bandkompisene så godt at han kan forutse mye.

– Ole er ikke noe glad i moll. Så har jeg med noe i moll, vil det havne langt ned på lista hos ham. Mens Bjørn elsker moll, så han kunne puttet den samme låta øverst.

Fra idrettskonsert til sittekonsert
I «Dans med meg» snakker Stavrum med NRKs Erik Forfod, ansvarlig for «På dansefot» (P1) og nedlagte Danseband Jukeboks (NRK2). Han mener at det som kreves for at dansebandlåter skal slå an er at folk kjenner seg igjen i musikken og at den omhandler hverdagslige temaer. Foruten rytme og takt som får det til å rykke i dansefoten.

På Nasjonalbiblioteket forteller Stavrum hvordan hun oppdaget at dansing på dansebandkonserter nesten er som idrett.

– Tempoet er viktig i dansebandmusikk. Det må ikke være for fort, men heller ikke for sakte. Og noen av de flinkeste vil kanskje ha det litt fort så de kan vise frem noen av de fineste dansetrinn-kombinasjonene.

– Noe annet morsomt danserne trakk frem som viktig, er at det ikke skal være så mye prating mellom låtene. De vil bare komme i gang og danse videre, ler hun.

Overgangen fra dette kjernepublikummet var stor da Ole Ivars i 2004 begynte med formelle sittekonserter, etter 40 år sammen som band. I Oslo konserthus.

– Nå har vi spilt julekonsert i 14 år på rad i Råholt kirke. Organisten der har gått sammen med meg på Musikkhøgskolen og stadig vekk spurte han meg om vi ikke kunne komme og spille i kirken. Men det satt langt inne for meg.

Han rister på hodet.

– Med et sittende publikum? I kirken der jeg bor? Det var først etter konserten i Oslo konserthus, der det viste seg at folk virkelig satt og sang med, at jeg fikk motet til å prøve det.

Sommer, sol og sosialantropologi
At Ole Ivars til slutt fant sitt naturlige hjem i kirken bør dog ikke overraske. Stavrum har kalt det siste kapittelet i boken sin «Vår tids salmer». Her beskriver hun med detaljrikt og levende språk en fascinerende scene fra en dansebandgudstjeneste med Ole Ivar og prost Paul Skuland på Dansefestivalen i Sel. Benker er plassert oppå dansegulvet og et hvitt kors rigget bak Kristoffersen, Halvorsen og co. for anledningen.

Den årlige konserten har siden 2010 også blitt sendt som radiogudstjeneste på NRK P1.

Les også: Danseglede og hverdagsliv

Om Kristoffersen følte seg som en fisk på land under sittekonserter, sto det ikke særlig bedre til med akademikeren Stavrum på denne typen festivaler heller. I starten.

– Når kollegaene på universitetet spurte meg om hvilke planer jeg hadde for helgen, og jeg fortalte at jeg skulle på dansebandfestival, merket jeg at det tydeligvis ikke var noe særlig.

Heidi lærte seg imidlertid «å blende inn». Og å elske dansebandsamlingene.

– Det var utfordrende å skulle være seriøs forsker i en sånn setting, der alle har fri og er på fest. Og det er sommer og sol.

Det blir litt røft
Det viste seg å være en umulig kombinasjon.

– Når jeg hadde med meg spørsmål og båndopptaker, og snakket veldig ordentlig, var det ikke så lett å få til noe. Jeg slet med følelsen av å ikke være en seriøs forsker. Men når jeg prøvde å være det, var det ikke så mye informasjon å få.

Tidlig i boken beskriver hun møtet med de 60 år gamle dansefestveteranene Anna Kirsti og Bodil, to av totalt 15 000 entusiaster på vei inn til festivalområdet til Seljordsfestivalen. De snakker til henne som om de alltid har kjent henne, skriver hun. De banner. De ler. De banner igjen. «Du tåler vel såpass?» spør de, og forklarer at de «har jobbet på anlegg i mange år» og «da blir det litt røft».

Etter hvert ombestemte Stavrum seg, forklarer hun med et smil om munnen på Nasjona-biblioteket.

– Nei, nå får jeg bare ta meg en øl og slappe av litt og snakke med folk, tenkte jeg. Da gikk det bedre.

Kjedelige Sverige
I boka beskriver Stavrum en heseblesende scene fra det stappfulle Slagerteltet på Seljord-festivalen:

«Første runde i kvalifiseringa til NM i dritings!», roper konferansierene Odd Arne Sørensen og Hans Olav Trøen. De to er dansebandkjenninger, fra bandene Contrazt og Ingemars. Hun legger ikke skjul på at duoen gjør henne forlegen.

På Nasjonalbiblioteket bekrefter Kristoffersen at Ole Ivars’ konserter er en arena for kos, hygge og ikke minst fest. I hvert fall i Norge. I dansebandets vugge, selveste fødelandet til hans gamle helter og inspirasjonskilde Sven-Ingvars, er det visst andre boller.

– I Sverige kjører så godt som alle bil til arrangementet. Så begynner de å danse klokka ni, tar en pause klokka halv elleve, og da er det kanelboller istedenfor øl. Etterpå danser de fra halv tolv til ett og kjører hjem igjen. Ganske kjedelig!

Det kan bli litt i overkant «konsert som idrett», selv for Kristoffersen. Om du helst vil se Ole Ivars mens du sitter, og ønsker en siste sjanse til å se avtroppende vokalist Halvorsen, er det bare å valfarte til Råholt kirke mandag 10. desember. For de som er enda et hakk mer glad i kos, kan undertegnede hjertelig anbefale et dypdykk i boken «Dans med meg» fra sofakroken. En rar, liten gullgruve mellom to permer.