I dag disputerer Heidi Stavrum med en avhandling om dansebandfeltet, en sjanger det knapt er forsket på tidligere. Hvordan oppfatter egentlig dansebandpublikummet sitt eget felt?

Kulturforsker Heidi Stavrum ved Telemarksforskning disputerer for doktorgrad ved Universitet i Bergen med avhandlingen Danseglede og hverdagsliv. Etikk, estetikk og politikk i det norske dansebandfeltet.

– Tittelen viser til to begreper jeg bruker for å beskrive dansebandfeltet. Feltet er preget av glede, latter og sosialt felleskap. Det er en ekstatisk feiring av musikk i en festivalsetting, sier Stavrum.

Dansere mot fansen
Hun har gjort en bred deltakende studie av feltets egen kvalitetsforståelse og sosiale verdier sett fra et publikumsperspektiv, i perioden 2008 – 2011.

I arbeidet har hun vært på en rekke festivaler, intervjuet publikum, musikere og andre aktører i feltet. Hun fant at publikum hovedsakelig kunne deles i to kategorier: Dansefolket og fansen.

– Det er en viss stridighet mellom disse kategoriene. Dansefolket kommer for å danse, mens fansen er mer som vanlige konsertgjengere, og står foran scenen. Når de mest populære bandene spiller kan fansen nesten ta over hele gulvet.

– Dansefolket er derimot like opptatt av kvaliteten på dansegulvet, om det er nok vann i pausen og andre materielle ting. De er ikke opptatt av fest og alkohol. Det verste de vet er om noen søler øl på gulvet for da blir det klissete å danse, og alkohol kan i seg selv gjøre det verre å danse godt.

Viktige distinksjoner
Dansebandpublikumet ser ifølge Stavrum på seg selv som anstendige og edruelige. Hun opplevde at deltakerne i undersøkelsen gjorde et nummer av at det ikke var bråk på deres fester og festivaler, i motsetning til for eksempel countryfestivaler. Countryfolket ble derimot ansett som rølpete. Og det ble understreket at det var en viktig distinksjon mellom disse og dem selv.

– Dansebandpublikumet beskriver seg gjerne som åpne og inkluderende. Men det er innenfor gitte rammer. De lager seg kategorier oppover og nedover som det er viktig å distansere seg fra. Oppover var det viktig å distansere seg fra folk som var fine på det; såkalte kultursnobber og nedover var det altså countryfolket.

Denne distinksjonen handlet imidlertid ikke så mye om musikken, som gjerne kan ha visse countryelementer. Det handlet mer om rammene rundt. Dansebandpublikumet vil ha det koselig, pyntelig og de vil ha rene toaletter.

– Anstendighet er et ideal i feltet. Reelt sett er det nok mange av de samme folkene som besøker begge festivaltypene, men dette ble nok sagt for å skape et eget fellesskap. Kanskje også for å idealisere i møte med meg som forsker, sier Stavrum.

Hverdager og folkelighet
I tillegg til anstendigheten er det mest karakteristiske for dette festivalpublikumet deres vektlegging av det folkelige.

– Dansebandpublikumet ser på seg selv som jordnære, vanlige folk. Det var en typisk norsk folkelighet der ingen skulle være høye på pæra. Dette ble også gjenspeilet i selve musikken. I tillegg til at det var et nødvendig uttrykk og inntrykk å gi for å lykkes som dansebandmusiker.

Stavrum forklarer at det ikke holder å bare lage dansevennlig musikk, den må være dansbar på riktig måte. Tekstene må være gjenkjennelige og reflektere publikums hverdag. Det skal være gode historier om livet, kjærlighet og gjerne humor.

De lager seg kategorier oppover og nedover som det er viktig å distansere seg fra
De lager seg kategorier oppover og nedover som det er viktig å distansere seg fra

Gode penger
Musikerne må altså også opptre i tråd med feltets øvrige moralske verdier. Men det er greit å tjene penger. Så lenge det gjøres gjennom hardt arbeid. Musikerne Stavrum har snakket med i undersøkelsen understreket ofte hvor hardtarbeidende de var. Det gikk i et høyt antall reisedøgn og hvordan de fikk formidlet musikken til flest mulig.

– Dette er et gjennomkommersialisert felt. Men det er en moralsk kommersialisme. Det er bra å tjene penger på ordentlig arbeid. Og det er forskjell på gode og dårlige penger. I andre deler av kulturfeltet kan det synes som de moralsk sett beste pengene kommer fra staten. Her er det motsatt. Det er nærmest moralsk betenkelig å motta penger for noe få vil høre på, sier Stavrum.

Hun forteller videre at kvalitetsindikatorer for musikken lå i bruksmåtene. Internt i feltet, både blant publikum og utøvere, er det bruksfunksjonen i form av hvor god den er å danse til, som er det avgjørende. Musikernes tekniske ferdigheter blir vektlagt, men vel så viktig er deres utstråling og evne til å kommunisere med publikum på arrangementene.

Tvetydig harry
Felles for hele feltet var også opplevelsen av å bli misforstått og til dels oversett av særlig åndselite og kulturjournalister. Sistnevnte hadde et særlig dårlig rykte.

— Det var flere som snakket om å bli nedvurdert og satt en i ekskludert posisjon. Men denne oppfatningen er også litt tvetydig. De kunne si: Folk synes vi er harry, men det bryr vi oss ikke om. Dette økte det indre fellesskapet. Samtidig var det mange som gjerne skulle sett at de ble møtt med mer anerkjennelse og respekt.

Imidlertid kan se ut som det er i ferd med å skje en glidning i synet på dansebandmusikken, mener Stavrum, både internt og eksternt, i etterkant av feltstudien. Blant annet fikk Torshovteaterets Ole Ivars-musikal god mottakelse.

Kulturpolitisk perspektiv
Avhandlingen er for øvrig ikke motivert ut fra noe eget engasjement for sjangeren fra Stavrums side. Den kom i forlengelsen av at Telemarksforskning som gjør mye forskning på kulturfeltet fant at denne sjangeren knapt er forsket på tidligere, hverken innen musikkvitenskap eller tilstøtende emner. Årsakene til dette vil hun ikke spekulere for mye i, utover at sjangerens utilslørte kommersialitet kan ha gjort den mindre interessant for flere.

– Denne analysen har et kulturpolitisk perspektiv. Dersom vi skal lage en helhetlig kulturpolitikk må vi ha kjennskap til kulturbruk også i kulturfeltets yttergrenser. Både kultur- og musikkstudier har blitt kritisert for å kun studere det forskeren selv synes er bra eller identifiserer seg med, og jeg skal ikke legge skjul på at det i begynnelsen var utfordrende å forske på noe jeg i utgangpunktet ikke liker.

Fordomsfulle anmeldere
Marie Ernstsen hadde heller ikke noe personlig forhold til dansbandmusikk da hun skrev masteroppgaven En kveks i underbuksa? Om dansebandsjangerens posisjon og fremstilling i den kulturelle offentligheten i fjor. Hun har intervjuet kjente norske dansebandartister om den medierte fremstillingen av sjangeren. Og konkluderer med at sjangeren både stigmatiseres og ignoreres i offentligheten.

– De som sitter og fører pennen, eller har mulighet til å uttale seg på TV og radio, de tilhører jo et helt annet felt. De har helt ulike preferanser. Det er helt andre verdier og et helt annet språk. Derfor leter gjerne anmelderne etter andre ting enn det dansebandpublikummet gjør. Da skjer det en kulturell kollisjon, som jeg kaller det. De forstår hverandre rett og slett ikke, sier Ernstsen , og fortsetter:

– Dansebandartister må forsvare seg på en annen måte enn andre artister. Dansebandkulturen er veldig forankret i det landlige – en kunstnerisk periferi. Både geografisk og kunstnerisk ligger den veldig utenfor. Den her bygdekulturen blir forskjellig fra bykulturen, både når det gjelder yrke, utdanning og interesser. Musikksmaken påvirkes av slike faktorer, og for å forstå dansebandmusikken må du altså ha den riktige lytteerfaringen. Du må kjenne til miljøet det synges om.

Marie Ernstsen mener danseband sjangeren både stigmatiseres og ignoreres i offentligheten
Marie Ernstsen mener danseband sjangeren både stigmatiseres og ignoreres i offentligheten

Den lyttererfaringen mener hun at de færreste av musikkanmeldere i dag har. Samtidig er hun ikke sikker på om det dansebandsjangeren trenger, eller vil ha, er gode kritikker. Informantene hennes trekker frem publikum som det viktigste. Det at de møter opp, de selger billetter og selger plater. Dermed er det ikke nødvendigvis sånn at de må ha mye spilletid i radioen, eller flere publikasjoner

Mangler felles kritisk diskurs
Dansebandfeltet har en egen publikasjon; De danseglade. Her anmeldes ikke bare konsertene i seg selv, men også stedet hvor det spilles med tilhørende fasiliteter.

– Anmelder de en dansegalla på Gran Canaria så vurderer de alt fra stemning, servering, sanitære forhold som er med på å bidra til hele opplevelsen. Bladet drives av folk som er over gjennomsnittet engasjerte dansebandlyttere. For dem er dette kanskje viktigere enn det er for dansebandmusikerne selv. For blant dansebandmusikerne kan det også være at de synes det er litt dumt med disse kriteriene de bruker i de danseglade. I hvert fall om de er skolerte musikere.

Ernstsen mener det muligens har oppstått et slags vakum mellom De danseglade og den øvrige musikkjournalistikken. Hun tror generelt at danseband som sjanger mangler en felles kritisk diskurs.

Respekt for sliterne
Musikkjournalist Stein Østbø i VG er ikke enig i at musikkjournalister har vanskeligheter med å forstå dansebandsjangeren. For ham skorter det heller ikke på lyttererfaring.

– Hvis musikkjournalister ikke forstår dansebandmusikk, burde de ikke være musikkjournalister av den enkle grunn at vi her snakker om den mest formelbaserte og simplifiserte form for populærmusikk, mener han.

– Hva er ditt forhold til dansebandmusikk?

– Profesjonelt. Jeg har for øvrig vokst opp i ei lita bygd i Nord-Østerdal og frekventerte dansefester fra Dovre i vest til Røros i øst fra konfirmasjonsalder, så ja – jeg har et visst innblikk i sjangeren. Av den grunn har jeg også stor respekt for sliterne som tråler Norge rundt helg etter helg for å skape fest for folk. Det er nettopp dette aspektet som er viktigst ved dansebandsjangeren. Sjangerkvaliteten kommer gjerne i andre rekke, bak festen.

Publisert:

Del: