Minneord for Tor Inge Rishaug
En blå mester har forlatt oss, skriver Omar Østli
Tirsdag 13. desember ved 23-tiden på kvelden sovnet musiker Tor Inge Rishaug inn i hjemmet sitt i Sarpsborg, etter flere års sykdom. Og med det mistet vi en av vår beste gitarister, kanskje den aller beste bluesgitaristen i landet. Og mange av oss mistet en varm, snill og god venn. Tor Inge Rishaug ble 58 år gammel og etterlot seg fire barn.
Tor Inge som elsket musikk helt fra han sto i lekegrinda, ville gjerne at søsteren Sigrid satte på en plate for ham. Han fikk sin første gitar av plastikk av sin mor som fireåring i fødebyen Ålesund, og på den den lærte han seg på egenhånd, uten å ha kunne et grep, å spille en Beatles-låt som han spilte for naboen. I 1966 fikk han sin første elektriske gitar, den kostet 464 kr, og siden har Tor Inge Rishaug spilt i de største konsertsalene og på de minste kneipene. Tor Inge hadde sin første betalte spillejobb som 11-åring, og han han har spilt i kirker og i barer – på TV og i radio. Han har kjørt riksveiene og motorveiene over hele landet opp og ned, og han har reist i alt fra falleferdige turnébusser til privatfly og helikopter. Et liv i innspillingsstudioer og på veien som musiker med alt fra landskjente artister, sangere og klubband er over.
Selv om blues, soul og jazz nok må kunne sies å være grunnpilarene i Tor Inges egen musikk, behersket han nær sagt alle sjangere. Musikaliteten, talentet og evnene var sjeldne, og han kunne i prinsippet spille all musikk på sin gitar. Alle som har hørt ham eller spilt med ham vet hvor landet ligger.
Likevel var Tor Inge alltid befriende fri for selvhøytidelighet. Han var ikke så opptatt av å pleie sitt eget bilde eller sin egen karriere, men ville rett og slett spille god musikk i felleskap med andre. Og han hjalp til med å løfte fram flere band og artister.
Evnene til å lytte og spille sammen med andre, forhindret ham likevel ikke å innimellom skru gitarforsterkeren sin på fullt og kaste seg ut i en bluessolo med slik innlevelse, teknikk og følelse at både publikum og medmusikanter ble stående og måpe av ren beundring. Noen ganger spilte Tor Inge så rått at du ikke visste hva som traff deg. Heldigvis. I slike øyeblikk var han i verdensklasse som bluesgitarist.
Jeg spurte ham en gang vi var ute og kjørte på vei hjemover fra en konsert:
«Dersom du skulle skrive selvbiografien din – hva ville du kalt den?»
«Stinn brakke!», svarte Tor Inge kjapt med sin lune humor og vinnende latter.
Han kunne forteller de morsomste historiene om livet på veien – og noen ganger også de tristeste. Han elsket også selv å høre en god historie og lo hjertelig.
I 2003 ble Tor Inge Rishaug tildelt Rolf Gammlengs Ærespris av Fond for utøvende kunstnere.
Ledige stillinger
Prisen deles ut til utøvere som på en fortjenstfull måte har medvirket på grammofoninnspillinger eller i sceniske forestillinger, og Tor Inge fikk prisen for sitt arbeid som studiomusiker. Lista over band og artister Tor Inge samarbeidet med siden 1970-tallet er svært lang uendelig.
Skrantende helse førte til at han hadde mye vondt de siste årene han fikk sammen med sin kjære Marianne. Flere måneder av gangen kunne han ha vanskeligheter med å reise seg og gå på grunn av smerter. Som venn opplevde du likevel ofte at Tor Inge bet i seg sine egne problemer – han kom heller med et oppmuntrende ord og en lykkeønskning på veien til sine søstre og brødre i musikken: «Det der var veldig bra… Du har noe på gang nå…».
Han sluttet aldri selv å musisere. Helt inn i det siste spilte han på sine strengeinstrumenter og komponerte musikk. I løpet av det som skulle bli den siste tiden av livet, skrev han flere musikkstykker som skulle bli til en oppfølging av albumet hans med den presise tittelen «Blue Master». Han rakk også å ta kontakt med flere av sine gode musikervenner, for å invitere dem med på innspillingen. Dessverre fikk han ikke tid til å gjøre dette arbeidet ferdig. Plateprosjektet The Low Key Family, som var en gave fra hans venner, betød også veldig mye for ham.
Det er med sorg og et stort savn at hans venner, samarbeidspartnere og fans nå må ta inn over seg at vi ikke lenger har Tor Inge blant oss. Lyden fra hans stratocaster og bassman har stilnet. Toget kommer inn på perrongen for oss alle. Tor Inge har gått på sitt tog, men heldigvis har vi med oss videre de gode minnene, de gode historiene, det varme smilet og de oppmuntrende ordene.
Takk for alt du ga. Hvil i fred.
Omar Østli.
