Ketil Stokkan

Ketil Stokkan: Sammen for livet – en ANNEN historie

Ketil Stokkan tok for drøyt tyve år siden initiativet til en norsk variant av Band Aid. Etter hvert som ballen begynte å rulle, og vokste seg til norsk musikklivs største veldedighetsprosjekt gjennom tidene, opplevde han at kredibilitet var viktigere enn hjertelag. Uten at Stokkan selv fikk vite noe, ble da også låtskriver-ansvaret gitt til Åge Aleksandersen og Halfdan Sivertsen. Her forteller Ketil Stokkan for første gang hvordan han opplevde denne tiden, tyve år før det tilsvarende «Venn»-prosjektet kom på banen. – Påsken er en tid for bekjennelser. Dette er en sådan. Undertegnede levner ingen ære til omtalte personer, og angrer intet, skriver Stokkan i dette åpne brevet til Ballade.

Kalender

Autopulver Reunionkonsert

09/10/2024 Kl. 19 30

Oslo

Monologforstilling: Pappas lille gutt

09/10/2024 Kl. 19:00

Oslo

Kåre Indrehus på Folk

10/10/2024 Kl. 19:00

Oslo

Ei kvinne i verda – GAEA

17/10/2024 Kl. 19:30

Oslo

Av Ketil Stokkan, musiker

Grums i underholdningsverden og historier som denne vil alltid komme til overflaten, enten fordi de er undertrykte eller fordi alle søndagshistorier er for gode til å være helt sanne. «Sammen For Livet» er en slik historie. Jeg har i ettertid lurt på om begrepet «kredibilitet» lar seg forene med det å være engasjert, entusiastisk og impulsiv? Det er i hvert fall typisk norsk å være god, så…

Januar 2005 var en hektisk måned for alle som mente at små mennesker kunne gjøre store gjerninger. Det var da jeg leste i Dagbladet Jan Eggum og Kaja Huse hadde tatt et initiativ for å samle norske artister til en støttekonsert for de flomrammede i Asia. Kort etter hørte jeg, via venner i pressemiljøet at initiativet hadde blitt dempet av de som mente at et initiativ av denne størrelsen krevde låtskrivere med langt mer kredibilitet enn Jan og Kaja. Tankene gikk tilbake til en lignende hendelse, og jeg lette fram notater og brev fra 1985.

«En del andre ting har også skjedd som jeg har holdt tilbake rett og slett for ikke å lage mer forvirring enn den som var. For den gode sak er det viktig å holde sitt ego i bakgrunden. Din tilbakeholdenhet tolker jeg som at du mener det samme.» — Anne Grete Preus.

Det nærmet seg juletider i 1984. Jeg og ei flaske Nordlandspils satt alene og så på Sky Channel, et av programtilbudene fra kabelselskapet i Lørenskog Borettslag. Det var sen ettermiddag i den 70 kvm store leiligheten i Skårer Terrasse 12. 80-tallsmusikken holdt på å ta livet av et gammelt 14″ reisefjernsyn som jeg akkurat hadde plukket ut av en parkert turnebuss. Midt i all «empty-ti-vi-musikken» ble jeg sittende å se på hvordan en artist fra England, Bob Geldof, hadde klart å samle en hel nasjon profilerte artister for å produsere ei plate til inntekt for hungersrammede i Sudan. Jeg husket «Banana Republic» og «I don´t like mondays» med bandet Boomtown Rats, og var ikke et øyeblikk i tvil om at et slikt engasjement både kunne og måtte komme fra en intellektuell kapasitet som Bob Geldof. Jeg fyltes av en ubeskrivelig glede. Javisst går det an! Artister kan nå følelser hos vanlige mennesker på en måte som politikere og næringsledere ikke har muligheter til.

Jeg fant fram den slitte huskassa (en akkustisk gitar av japansk merke), skrivesaker og Jacob Dybvads rimordbok. Dette må da gå an å få til i Norge også, tenkte jeg. Jeg skrev hele teksten, sangstrofene og melodien i løpet av natta. Det ferdige produktet fikk arbeidstittelen «Syng for Afrika». Dagen etter kom en musikervenn og kollega, Trond Granlund, på kaffebesøk. Han bodde bare fem minutter unna, og vi pleide å drikke te mellom 12:00 og 14:00 på hverdager når fruer og barn var ute av huset.

– Hør her Trond, jeg har en ide om å gjøre noe lignende som Band Aid i Norge, hva synes du?

Jeg spilte sangen, og Trond mente det var på høy tid at et slikt engasjement kom i gang i Norge.

– Stå på, Ketil, låta er fin. Vi kommer til å stille opp, hele gjengen!

Vi tullet litt med hvilke pop- og rockartister som kunne tenke seg å være med, og jeg bestemte meg samtidig for å ta kontakt med en bekjent i avisbransjen, Knut Meiner. Knut jobbet dengang i Se & Hør, en overskriftsvennlig kjendisavis i firefarget format. Vi kjente hverandre så vidt, men jeg visste allerede da at Knut hadde kontakter som kunne skaffe sponsorer og kapitalkrefter til et engasjement av en slik størrelse. Dernest ringte jeg til naboen, komponisten Rolf Løvland, og spurte om han kunne tenke seg å være med i et studio for å spille inn en demo-tape med piano og sang. Rolf hadde allerede arrangert en melodi for meg («Samme Charmeur», Melodi Grand Prix 1983), og vi hadde allerede en fin dialog og nøt godt av hverandres selskap og kvaliteter. 16. mars 1985 gjorde vi ferdig en demo-tape i New York Studio med Nils B. Kvam som tekniker. Vi slapp å betale ei eneste krone for bruk av tekniker og studiotid. Etter at jeg hadde spilt melodien og teksten for et panel i Se & Hør redaksjonen, begynte apparatet å rulle. Artister og sponsorer ble ringt opp, og responsen fra alle var utelukkende positiv.

Så skjedde det noe uventet! En eller annen, jeg husker ikke hvem, ringte meg og fortalte at de hadde hørt om planene mine, og at dette kolliderte med et annet grasrotengasjement: «Rock for Tigray». Dette var et engasjement i regi av «Framtiden I Våre Hender», med punkrockeren Helge Gaarder som idemaker. Dette engasjementet hadde satt seg som mål å finne rockeartister i Norge som var villige til å stille opp gratis for å skaffe kapital til bygging av et «vanningsanlegg» i den afrikanske provinsen Tigray. Jeg syntes dette hørtes som en kjempeflott ide, og sa at vi gjerne kunne møtes.

Det første møtet ble en skikkelig kollisjon mellom hva man trodde etablerte popartister og overlevende fra punkrocken hadde til felles. Jeg likte ikke å måtte argumentere for hvem som var mest troverdig i publikums øyne – eller mest politisk radikal, og ba om at vi måtte finne et ståsted «på nøytral grunn». Se & Hør redaksjonen syntes ikke koblingen med FIVH hørtes bra ut. De hadde allerede vært i kontakt med flere artister, deriblant Anne Grete Preus, Wenche Myhre og Bjøro Håland, og Knut Meiner hadde også vært i kontakt med A-magasinet for å få hente inn flere sponsorer og for ha en medspiller i dagspressen. Han ville samtidig ha en garanti for at Se & Hør fikk enerett på et førsteoppslag. Jeg formidlet dette videre til redaksjonen i FIVH. Steinar Lem fra FIVH og Helge Gaarder likte ikke at jeg hadde gjort avtale om enerett om eventuell pressedekning med Se & Hør. Helge kalte det «en korrumpert avtale med en undergravende sladderblekke uten troverdighet og integritet». Jeg gjorde oppmerksom på at Se & Hør allerede hadde skaffet til veie sponsorer for et sekssifret beløp, noe som kom til betale for alle bekymringene underveis mot et felles mål.

På kort varsel ble jeg så invitert til et nytt artistmøte, denne gang med Helge Gaarder, Anne Grete Preus, Gudny Aspås og Marius Muller tilstede. Det ble fremmet et forslag om å danne et artiststyre. Dette skulle også være en idebank for den artistiske framdriften, noe som blant annet endte med en forståelse for at et norsk Band Aid ikke kunne realiseres dersom ikke Helge Gaarder fra rockerekkene kunne stille arm i arm med popveteranene Wenche Myhre og Bjøro Håland i et studio. Forente Artister skulle vise en forsoning på kryss av musikalske identiteter. Samtidig ble et forslag fra Helge Gaarder om økonomisk vederlag for koordinasjonsinnsats i kontorene til FIVH nedtstemt.

Anne Grete Preus mente at absolutt alle måtte regne med å gjøre gratis innsats for at dette skulle bli oppfattet som et solidaritetsprosjekt. På forsoningens alter, og med garantier for at FIVH hadde like gode sponsorer som et herværende ukeblad, etablerte vi det foreslåtte artiststyret. Forente Artister skulle bringe norske artister nærmere en hel verden av engasjerte artister. Se og Hørs enerett til historien ble kansellert.

Ting skjedde raskt. 21. mars 985 ble grunnkompet til «Syng for Afrika» spilt inn i Rosenborg Studio. Rolf Løvland skrev ut arrangementet, og Norges mest rutinerte studiomusikere, LAVA, ble hentet inn i studio. De gjorde en glitrende jobb med «Syng for Afrika».

Jeg gledet meg til fortsettelsen, men måtte samtidig ut for å tjene til livets opphold. Jeg dro på en tre dagers konsertturne i Trøndelag, og hadde akkurat pakket opp klærne på et hotellrom midt i Trondheim da telefonen ringte.

– Hei, det er Terje Mosnes som ringer.

Jeg kjente Mosnes som en av de mest respekterte kulturjournalistene i Norge.

– Du Ketil, jeg har hørt om dette engasjementet for å få til et norsk Band Aid.

Jeg fortalte litt om hva som hadde skjedd, og at vi trengte mer tid før vi kunne si noe fast om når og hvor. Midt i samtalen ble jeg avbrutt av en lang monolog om hva han mente om mitt ståsted som artist i Norge, og om «kredibilitet». Jeg ble tatt litt på senga, men skjønte at Terje Mosnes mente at Ketil Stokkan ikke var den som verken skulle skrive tekst eller melodi til et norsk Band Aid prosjekt. Det er mulig at min respekt for kulturpersonligheter og kollegaer med større suksess ble min bane der og da, men jeg fikk en klar følelse av at det foregikk noe i Oslo som jeg ikke var del av. Jeg vet heller ikke hvorfor eller hvordan Terje Mosnes ble valgt som sendebud, men jeg ble i hvert fall fortalt at FIVH hadde bestilt en tekst av Halvdan Sivertsen og en melodi av Åge Aleksandersen som hele artist-Norge nå skulle samle seg rundt.

Ingen av de utvalgte artistene ville få høre verken teksten eller melodien før de møtte i Rainbow Studio i Oslo, og alle artistene måtte love å ikke informere en eneste norsk journalist om innspillingen. Det skulle bli en kjempeoverraskelse, en nyhet som sommer-Norge ikke var forberedt på.

Som initiativtaker til prosjektet ble jeg selvfølgelig satt ut, og siden jeg allikevel var i Trondheim, ringte jeg til Åge Aleksandersen. Han oppholdt seg i Nidaros Studio, og hadde blitt informert gjennom sine kanaler. Åge ønsket ikke å kommentere hvorfor eller hvem, og da jeg kom tilbake til Oslo, fikk jeg telefoner fra flere av de som hadde deltatt i det forberedende arbeidet med den opprinnelige melodien. Jeg måtte bare svare at jeg ikke hadde full oversikt lenger, og at styret hadde fattet en beslutning i mitt tre dagers fravær. Alt ble nå styrt av Helge Gaarder fra konorlokalene til FIVH.

Jeg følte meg litt dum i uka som kom, men visste samtidig at det var tid for å vise storhet. Forente artister skulle bli del av noe stort, et felles løft for menneskeverdet. Den finansielle biten var også i orden, og man hadde etablert kontakt med et distibusjonapparat. Rainbow Studio stilte opp gratis, hoteller og flytransport for artister fra hele Norge var betalt og to ukeblad hadde fått enerett til dekningen av historien. «Hva, to ukeblad med enerett?» Jeg stusset litt, og tok kontakt med Helge Gaarder.. Han fortalte at han hadde full støtte fra FIVH, og var i tillegg ansatt på deltid for å kontrollere den store mengden av ekstraarbeid som måtte gjøres i forbindelse med den forestående innspillingen av nytt grunnkomp til en ny låt, samt organiseringen av artister. Samtalen ble kort, og jeg ble bedt om å bruke kreftene på noe mer kreativt.

— Du kan bruke tida på å gjøre ferdig låta di sånn at den også blir med på LP´en.

Dette med en hel LP-innspilling ble allerede avgjort på det andre styremøtet, en ide som alle mente både ville være mer publikumsvennlig, samt gi høyere salgsinntekter.

Dagen for innspillingen nærmet seg. Jeg hadde mistet noe av lysten og gløden, og satt på Skårer med en følelse av å være stemplet som en solidarisk idiot. I løpet av det siste styremøtet før den store dagen ble noen av de kritiske spørsmålene mine dempet av en annen musikerkollega, N.N. Jeg vet fortsatt ikke hva han gjorde på akkurat det møtet, men på vei fra Roger Arnhoff Studio til bussen ble jeg både truet og fysisk trakassert av ham. Det var da jeg bestemte meg for å ringe en annen bekjent i journalistkartoteket, en som jeg respekterte for både integritet og diskresjon.

Jeg trengte rett og slett ei søppelbøtte, og Yan Friis, journalist i ukebladet Det Nye, fikk høre hele historien – med sitater og tilføyninger.

Han mente det luktet arroganse, dobbeltspill og artistdrap, og ba samtidig om å få sende røyksignaler til sine kollegaer i bransjen. Jeg samtykket, og vet at Yan aldri anga meg for min indiskresjon. Det var sånn det skjedde at pressen rundt hele Oslo ble alarmert og stilte opp i Rainbow Studio den dagen vi spilte inn «Sammen for livet», en fin dag for norske artister.

Jeg visste at mange av mine kollegaer fra hele Norge var invitert, og jeg gledet meg til å treffe alle sammen. Det første som møtte oss, var en maurtue av journalister utenfor inngangsdøra til det store studiorommet. Ved siden av døra stod en bøtte med et A4 ark hengende over seg: – » Legg igjen egoet ditt her!» Jeg smakte litt på ironien og dobbeltbetydningen, svelget siste rest av integritet, kledde på meg fotofjeset og gikk inn til de andre.

Innspillingen var vellykket, men jeg kunne ikke unngå å høre at det foregikk en drakamp i siderommene for å få «det store koret» til å synge på låtene til andre bidragsytere, blant andre Sissel Endresen og Anita Skorgan. Midt oppi all synginga, kosinga og kameraderiet mellom artistene merket jeg at jeg fotfulgt av N.N. Jeg hadde fått barnevakt igjen.

Sammen for livet ble en bestilt suksess, Helge Gaarder og FIVH dro på Norgesturne. Penger ble brukt, mer penger strømmet inn til ofrene i Sudan og sommeren nærmet seg. Jeg fortsatte turnevirksomheten, men ble ikke invitert til å delta i «Rock on the dock», en konsert med alle artistene som hadde bidratt under innspillingen av «Sammen for livet». Da sommerferien endelig sto for døra, mottok jeg et brev som salvet min tro på å være norsk artist i en bransje med norske kollegaer.

Hvaler 16.7.85

Kjære Ketil.

Du har vært i tankene mine en del ganger denne sommeren. Jeg har bodd på hytta siden begynnelsen av juni og har med glede opplevd at vi og ikke minst artister verden over har klart å samle inn masse penger til de katastroferammede i Afrika. Jeg vet at du også gleder deg over det «FORENTE ARTISTER» har klart å samle inn. Samtidig må du ha en del blandede følelser om din deltagelse. Jeg har i alle fall det. Det at jeg på det første møtet mellom deg, Marius, Helge og meg sto på for å få deg med i Helge & co sitt opplegg angrer jeg på når det ble slik det ble. Vi vedtok jo på det møtet du var tilstede (i F.I.V.H. redaksjonen) at vi skulle bruke din låt etter at vi hadde vedtatt at vi var besluttningsdyktige. Dette hevdet jeg på neste møte (der flere var tilstede) i New York Studio bygningen. Da ble det også bestemt at det skulle gjøres LP og at en del folk fra bransjen skulle plukke ut låtene.

Jeg tok det for gitt at din låt som var utgangspunktet for de tidligere møtene skulle brukes. Vi valgte også et styre, for det skulle jo være artiststyrt, av bla. Marius og Gudny Aspås. Ingen av disse hadde hørt hovedlåta da vi alle gikk i studio. En del andre ting har også skjedd som jeg har holdt tilbake rett og slett for ikke å lage mer forvirring enn den som var. For den gode sak er det viktig å holde sitt ego i bakgrunden. Din tilbakeholdenhet tolker jeg som at du mener det samme.

Jeg vil bare at du skal vite at jeg er lei for at ditt initiativ ble feid til side og beklager at jeg eventuelt har vært med på å få deg til å ta avgjørelser som viste seg å være feilaktige. Du har min fulle sympati.

Med hilsen og god sommer.

Anne Grete Preus

Jeg tok ferie. Litt lettere til sinns, og bestemte meg dengang for ikke å snakke til en eneste sjel om det som hadde skjedd. Etter 20 år har imidlertid deler av historien blitt fortalt videre i ulike versjoner, og jeg bestemte meg derfor her om dagen for skrive ned historien kronologisk, akkurat slik jeg husker den. I lang tid kostet nemlig dette intermessoet meg vennskapet med Marius Müller, Myllerguten, som ble politisert og grovt utnyttet av FIVHs reklamekampanjer for egne, edle hensikter. Vi fant heldigvis tilbake den gode tonen etter 10 år (God bless you, my hero!).

Som sagt: Grums i underholdningsverden og historier som denne vil alltid komme til overflaten, enten fordi de er undertrykte eller fordi alle søndagshistorier er for gode til å være helt sanne. «Sammen For Livet» er en slik historie. Jeg har i ettertid lurt på om begrepet «kredibilitet» lar seg forene med det å være engasjert, entusiastisk og impulsiv? Det er i hvert fall typisk norsk å være god, så…

— – – – – – – –

PS. Undertegnede sitter også på grunntallene i årsrapporten for Forente Artister-prosjektet. De viser helt klart at det ikke er sant at alle artistene i Norge stillte opp gratis for «den gode sak».

Årsrapport 1985 – Forente Artister:
Honorarer, lønn og folketrygdavgift 119.496,-
Reise/diett 79.827,-

Annen administrasjon 30.259,-

Dette er naturligvis et meget viktig poeng for alle oss andre. DS.

Ballade bringer mandag del to av Ketil Stokkans betraktninger rundt denne tiden, der han som en følge av sitt engasjement både opplevde å bli frosset ut, og tape betydelige pengebeløp. «70.000 kostet det meg å gå i bresjen for den gode sak, og jeg bestemte meg en gang for alle: – Aldri i verden om jeg noen gang kommer til å rekke ut en hand for å delta i noe som inviterer til å «stå sammen» eller gjøre noe som er «forent». Så mye er ikke «kredibilitet» verdt», skriver han blant annet. Her går han bl.a. nærmere inn på rollene som Sæmund Fiskvik, Ole Paus og Åge Aleksandersen skulle spille.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo