For norsk for Danmark

– Jeg syntes det var vanskelig å være norsk popartist i Danmark, sier Maylen Rusti på en lettere pikselert Skype-linje fra en kafé i Cheltenham.

Artisten og låtskriveren er på ferie for å hente inspirasjon og slappe av sammen med familie i den engelske byen. Hun sipper vekselvis på to kopper kaffe – en take-away-versjon fra den første kafeen hun rigget seg til på som viste seg å ikke ha wifi, og et krus fra forsøk nummer to, som heldigvis hadde internettforbindelsen i orden.

– De syntes det låt veldig norsk
Rusti har nettopp flyttet tilbake til Norge etter flere år i Danmark, hvor hun blant annet studerte musikkpedagogikk ved konservatoriet i København. Det ble etter hvert tydelig at nabolandet ikke var riktig plass for en ambisiøs popartist fra Bergen, og i august pakket Rusti kofferten og vendte nesen tilbake til vestlandet.

– Jeg var i møter med et par av de større plateselskapene og radiostasjonene i Danmark. De likte musikken min, men de syntes det låt veldig norsk. I Danmark liker de mer umiddelbar musikk, de vil ha et tydelig uttrykk, gjerne noe de kan danse til. Helst skal det være et show også, sånn sett heller de mer mot Amerika. De har ikke så mye av den singer-songwriter-tradisjonen som vi har i Norge og Sverige, og som gjør at folk gjerne vil lytte på tekstene selv om det er popmusikk.

Rusti fikk beskjed om å heller komme tilbake etter at hun hadde ”breaket” Norge, og mulig blir det et snarlig gjensyn for danskene. På kun få måneder har 26-åringen nemlig rukket å bli Ukas Urørt og sluppet debutplaten ”Heartmachine” til flere anmelderes fornøyelse.

– Har du alltid visst at du skulle drive med musikk?

– Ja. Det har vært få alternativer. Det var naturlig for meg å begynne og synge, og også å skrive.

– Du kommer fra en musikalsk familie?

– Ja, moren min drev kor ved siden av å være lærer. Vi har flygel i stuen så jeg har falt i søvn til at hun spiller piano. Og min far spiller lufttrompet!

Rusti ler hjertelig mens hun lener seg over kafébordet. Hun er den første i familien som har valgt å satse på en profesjonell musikkarriere.

– Hvor ligger drivkraften til å lage musikk?

Hun trenger ingen betenkningstid.

– Det er to ting. For det første er det en slags selvrealisering, jeg har veldig mye på hjertet av tekster og melodier som må ut, hvis ikke er jeg ikke helt i balanse. For det andre så er det et behov for å dele musikken med andre, det er ikke nok å sitte hjemme på rommet og skrive musikk. De gangene jeg har opplevd at musikken gir folk noe er det en stor del av det behovet som har blitt fylt.

Lei av musikk for musikere
Man må være en person som liker utfordringer for lykkes i musikkbransjen, tror Rusti. Selv har hun vært gjennom flere utprøvingsfaser for å komme dit hun er i dag. Et opphold i New York hos folkrockartisten Martha Wainwright for tre år siden skulle vise seg å bli spesielt formgivende.

– Jeg har alltid tenkt, hvem kan jeg jobbe med, hvem kan hjelpe meg å få ut musikken min og få min drøm til å gå i oppfyllelse. Jeg kjente ikke til så mange produsenter på den tiden, så jeg googlet hvem som hadde produsert blant annet Martha Wainwright, som jeg var veldig fan av. Slik fant jeg frem til Brad Albetta.

Albetta er gift med Wainwright, og Rusti endte opp med å spille inn første utkastet til debutplaten sin sammen med musikeren og produsenten, mens hun bodde hos paret i New York. Men da prosessen var over følte hun seg ikke hjemme i resultatet.

– Han var ikke så mye produsent som jeg trodde, så jeg endte opp med å ta en større produsentrolle enn det jeg hadde tenkt. Det hadde jeg aldri gjort før, og resultatet ble deretter. Han var fan av de hjemmesnekrede demoene mine og at jeg kom fra lille Norge, mens jeg ville at det skulle høres større og mer proft ut.

Tilfeldigheter ledet henne til musiker og produsent Odd Martin Skålnes, som hjalp henne å realisere sounden hun var ute etter. Da debutplaten Heartmachine ble sluppet i september i år var resultatet en stor pop-plate med kjølige produksjoner, melankolske undertoner og catchy refrenger.

– Jeg tenkte ikke at nå skal jeg gå veldig kommersielt til verks, jeg var mer opptatt av hva jeg savnet med produksjonen i låtene fra New York, forklarer Rusti.

– Da jeg studerte musikk var jeg omgitt av flinkismusikere. En skulle ikke skrive pop og i alle fall ikke bare ha tre akkorder i låten. En skulle helst utfordre lytterne så mye at musikken nesten bare ble for musikere, for å imponere hverandre. Jeg modnet ved å være i New York, ved å være borte fra det. Jeg fikk en a-ha-opplevelse på at det enkle ofte er det beste, og da jeg prøvde å skrive med det utgangspunktet merket jeg at det falt meg mer naturlig. Selv om jeg fortsatt liker å utfordre til tider.

”Starstruck” på låtskrivercamp
I juni var Rusti en av tre deltakere som ble håndplukket fra Trondheim Song:Expos norske låtskrivercamp til å delta i den internasjonale utgaven. Rusti, som frem til da hadde liten erfaring med å skrive både med og for andre, innrømmer at hun ble ”starstruck” av å plutselig være i samme rom med produsenter som hadde jobbet med Kanye West, Britney Spears og David Guetta.

– Det var overveldende, sinnsykt intenst og en kjempekul opplevelse. Jeg har aldri vært i en lignende situasjon, det å skrive i et team har jeg heller egentlig aldri prøvd før.

– Hvordan var det?

– Det var veldig gøy. Man må være typen til å komme med ideer selv om ikke alt er like bra, men så fikk man jo hjelp hvis man stod fast. Det å ha med en produsent under hele prosessen var kult, å ta utgangspunkt i produksjon er noe jeg lærte mye av.

– Har erfaringen åpnet nye veier?

– Ja, jeg har i alle fall åpnet meg selv for å skrive med produsenter fra starten i stedet for å hente dem inn på slutten av prosessen. Det gjør at jeg blir mer produktiv, jeg får flere ferdige låter og bedre demoer. Jeg har åpnet meg mer opp for andre i låtskriverprosessen.

– Hvordan var det å skulle skrive låter for andre?

– Det var gøy, men også litt rart. Hver gang jeg skrev noe som var kult så fikk jeg eierskap til det og tenkte at dette vil jeg ha selv! Men jeg klarte etter hvert å se litt vekk ifra mitt eget uttrykk. Jeg liker alt fra rap og hiphop til soul, r&b, jazz og rock, så jeg våget å gå inn i de andre sjangerne og hente frem ting som jeg kanskje ikke ville gjort til meg selv.

– Er det noe du kunne tenke deg å gjøre mer av, skrive for andre?

– Ja. Det er mest fordi jeg har mye mer melodier og tekster enn det jeg rekker å gi ut, så hvorfor ikke bruke tiden min på å skrive til både andre og meg selv, og til og med kanskje tjene penger på det? Jeg vet at det er mange artister som ikke ville taklet å gå inn og ut av sitt eget univers, men for min del tror jeg bare det utvider horisonten min.

Ambisjonen er å kunne livnære seg full og helt av musikken, men enn så lenge trenger hun flere bein å stå på.

– Jeg har først og fremst utdannet meg som utøvende musiker, det tjener man ikke så mye mer på enn om jeg ikke hadde tatt den utdannelsen. Men jeg har tatt pedagogikk som gjør at jeg kan undervise i sang. Så jeg har hatt en del sangkurs, jeg har hatt noen låtskriverkurs, og så har jeg et barnekor og et ungdomskor. Men jeg vil jo helst spille mer konserter enn det jeg gjør nå, jeg vil skrive og få ut mer musikk.

Likevel, hun har tro på at en gradvis oppbygging av karrieren er det riktigste for henne. Sakte men sikkert har hun fått management og et knippe mennesker rundt seg som jobber med og for henne, noe som igjen gjør det lettere å få både økonomisk støtte og gjennomslag.

– Det at jeg kan bygge karrieren min opp litt etter litt virker som en riktig ting for meg, da blir det noe mer stabilt som jeg kan jobbe med og som kan vare litt lenger. Jeg synes det er deilig at jeg ikke er hypet, at folk ikke har for høye forventninger. Da kan jeg heller gi folk en positiv overraskelse.

– Føler du at du har funnet det musikalske uttrykk ditt? Har du landet?

– Jeg har ikke landet! Jeg kommer nok ikke til å lande med det første, hver gang jeg har skrevet en låt så tenker jeg på neste. Låtene utvikler seg, uttrykkene utvikler seg og jeg skriver mye forskjellig musikk. Det kan ta alle mulige retninger. Akkurat nå er jeg veldig glad for å ha gitt ut platen og gleder meg til å turnere med den, men jeg er veldig klar for nye universer også.

– Som for eksempel?

Rusti blir hemmelighetsfull, tenker seg om, hopper uti.

– Jeg har utforsket det å skrive poplåter på norsk. Det er ikke sikkert noe av det kommer ut altså, men det er veldig spennende.

– Hvordan oppleves det annerledes i forhold til å skrive på engelsk?

– Det er en litt annen energi å skrive på norsk. På engelsk blir det fort litt større bilder, jeg beskriver større stemninger, mens på norsk fikk jeg lyst til å beskrive ting litt nærmere. Jeg fikk lyst til å snakke om andre ting på norsk enn på engelsk.

– Hva kommer det av?

– Det har med hvordan språket klinger. Det er forskjellige lyder, man har et annet klangrom i munnen. Engelsk har en litt større klang, slik som temaene fort blir for min del, mens bergensdialekten spesielt har en skarpere klang på grunn av skarre r-en. Det er nesten litt stygt, men de siste par årene har jeg kommet dithen at det som er stygt er fint. Jeg finner mye vakkert i det stygge.

Vil være uunnværlig
Hun summer seg litt, rister lett på det lange, lyse håret. All koffeinen hun har inntatt i løpet av Skype-samtalen har gjort henne svimmel.

– Hvor er du om fem år?

– Jeg vil bare skrive bedre og bedre låter slik at folk ikke kan unngå å jobbe med meg. At folk ikke kan unngå å investere studiotid og kjøpe platen. Det er målet, å kunne ta meg tid til å skrive så god musikk at alle bare, ah, dette må dere sjekke ut! Så vil jeg egentlig prøve å gi ut en plate i året og turnere med platene, det er lettere å komme ut og spille hvis du har et album i ryggen, sier Rusti, som skal spille en rekke releasekonserter i Norge utover høsten og vinteren.

– Jeg vil gjerne til utlandet også, men nå har jeg nettopp flyttet tilbake til Norge og vil kose meg litt her først. Jeg må se an hvordan ting blir. Jeg har ikke tenkt å gi meg!