(Foto: Pressefoto)
En stagnert gag
ANMELDT: Det er lett å vite om man skal gråte eller le når man hører Bjørn Hellfucks debutalbum «Innforjævlig», for morsomt er det ikke.
Og det er morsomt det skal være. På en vulgær, pubertal og ikke så gjennomført måte. Så, hvem gidder egentlig å gråte over spilt Hellfuck? «Innforjævlig» er egentlig ganske så innforjævlig, og da har vi stadfestet dét.
Standarden settes allerede på førstesporet «Krabbeklo», faktisk allerede i første verselinje av det som på et mirakuløst vis har blitt en radiohit: «Eg var på danskebåten/Drita full på en buffet».
Jeg tror Bjørn Hellfuck ville passet perfekt som husband på danskebåten, men utover det faller prosjektet på steingrunn. Og det er nesten litt trist å si at «Krabbeklo» er høydepunktet på «Innforjævlig», der alt tilsynelatende bare kunne gå oppover. Materialet gir inntrykk av at det er produsert på mindre enn et døgn i en trailerpark med sodomisk scat-porno som inspirasjon.
Kort fortalt består lydbildet av Hellfucks mørke røst som skildrer alkohol, sex og avføring over en monoton rytme, som – mulig på grunn av trekkspillet – høres ut som en polyfonisk ringetone. Noen ganger slår gjengen til med hardere riffing, dessverre uten særlig slagkraft.
Det skal ikke levne noen tvil heller, for i bookleten følger det med en ordbok som stadfester at jo, «blod i bamsen» betyr faktisk «erigert penis», og at både «fisen» og «svansen» betyr «rektum».
Jeg liker vulgaritet og det som er kontroversielt, og snobbete er jeg iallfall ikke. Jeg kan humre av Anal Cunts tekster og jeg kan le av underbuksehumor. Men i Bjørn Hellfucks tilfelle føler jeg at det blir for platt og kjedelig, det blir bare en gag som stagnerer.
Imaget, med masker og skjult identitet (inntil for litt siden), er kanskje det mest holdbare med konseptet. Og dessverre er det nok også dette som er mest gjennomført – det er en gimmick som fungerer. Hadde bare låtmaterialet vært av tilsvarende virilitet.
Man kan tro dette er et forsøkt oppgjør med de siste tabuene – tabuer som på elegant vis er brutt for lenge siden, og dermed kun fremstiller Hellfuck som white trash satt i system, en slags ufrivillig motvekt til candy ass beats eller alt bro’s med briller uten styrke.
Bjørn Hellfuck er det Bergensbølgen skylte i land for å dø men som på et mirakuløst vis fikk livets rett.
Bjørn Hellfucks debutalbum «Innforjævlig» slippes på Universal i dag, 15. februar.
