Wholy Martin (Foto: Mimsy Møller, Dagsavisen)

25 år med Nye takter

I år er det 25 år siden norsk musikkpresse ble født på ny. I 1978 begynte både Puls og Nye Takter å komme regelmessig ut – og dannet dermed grunnlaget for den moderne musikkpressen her hjemme. Samtidig er det tyve år siden Nye Takter gikk inn som et bilag til Arbeiderbladet. Nå feirer dagens redaksjon de to jubileene, bl.a. gjennom en serie konserter på Blå i Oslo.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Ballade har snakket med Geir Rakvaag og Bernt Erik Pedersen, som begge er fast ansatte musikk- og kulturjournalister i Dagsavisen. Rakvaag har vært involvert i Nye Takter helt siden starten i 1978, og har fulgt redaksjonen i både tykke og tynne utgaver, som månedelig utgivelse, som et ambisiøst aktualitetsmagasin med utgaver hver fjortende dag, og som et eget bilag til Arbeiderbladet, senere Dagsavisen. Bernt Erik Pedersen har vært med siden 1996, og hadde før det bl.a. fartstid fra Rock Furore.

— Ingen fikk betalt i Nye Takter før vi kom inn i Arbeiderbladet, forteller Rakvaag. – Den gang var alt basert på idealisme. I dag består redaksjonen av Bernt Erik og jeg, frilans-anmelder Øyvind Holen, samt Mode Steinkjer, som også administrerer en del og jobber med et litt bredere kulturfelt. I forhold til gamle Nye Takter er vi blitt mye strengere på hvem som får slippe til – den gang kunne hvem som helst skrive om sitt eget band, for å sette det litt på spissen. Det var en nokså anarkistisk redigering av avisen.

Det var Gerd Johansen som var redaktør for Nye Takter de første fem årene. Avisen var den gang så fattig at man om vinteren måtte fyre opp i redaksjonslokalene med gamle utgaver for å holde varmen, men ble samtidig noe av en honningkrukke for både skribenter, tegnere og fotografer som senere skulle være med på å sette sine spor i norsk kulturliv. Blant de senere mer kjente bidragsyterne finner vi navn som Knut Nærum, Christopher Nielsen, Jostein Pedersen, Torgrim Eggen, Kjetil Rolness, Arne Berg, Willy B., Espen A. Hansen, Anders Giæver og Fin Serck-Hanssen.

Nye Takter tjuvstartet med et nummer alt i 1977, med Torkil Lindskog som redaktør, i et klima der musikkstoffet i dagsavisene var bortimot totalt fraværende, samtidig som NRK hadde rent kringkastingsmonopol. Den første utgaven avdekket et behov i bladmarkedet, og solgte imponerende 9 000 eksemplarer. Alt året etter hadde to blader etablert seg. Nye Takter satset i all hovedsak på norsk og engelsk musikk, mens Puls, under ledelse av Tore Olsen, var mer orientert mot amerikanske strømninger.

— Musikkavisene har hatt en enorm betydning når det gjelder å åpne medias øyne for aktuell og folkelig kultur, sa Gerd Johansen i et intervju med Rock Furore i 1993. Og en publikasjon som Nye Takter var ikke bare med på å speile datidens motkultur – de var selv en ganske vesentlig del av motkulturen, i en tid da Norge nærmest fremstod som et slags amarikanisert Albania.

— Nye Takter-redaksjonen er også i dag preget av visse grunnleggende holdninger, sier Rakvaag. – Vi går gjerne litt mot strømmen, og kaster oss ikke på de mest hysteriske hypene. Vi har ofte vært først ute med ting, men prøver å konsentrere oss om artister og musikere som har noe å melde. Det er uhyre sjelden at vi kjører rene glamour-intervjuer.

Tyve år etter at samarbeidet med Arbeiderbladet ble innledet, er Nye Takter for lengst blitt en viktig del av moderorganets identitet – samtidig som musikkstoff for lengst er blitt alle de store avisenes hovedbillett til ungdomssegmentet. Men den gang var det nok en hel del etablerte journalister som ristet litt på hodet av det de oppfattet som særdeles smalt stoff.

— Jeg husker godt at Finn H. Andreasen, som i dag er viseadministrerende direktør i TV2, en gang ga meg råd om at vi måtte begynne å skrive om mer kjente navn, forteller Rakvaag. – Ikke sånne obskure artister som Dire Straits, som var et av hovedoppslagene våre den dagen.

I dag er ikke musikkstoffet bare svært godt representert i de ledende avisene – noen vil kanskje til og med hevde at det er overrepresentert. Ikke minst på tirsdager, da alle kommersielt orienterte aviser har side opp og ned med hitlister, intervjuer og anmeldelser.

— Det er nok et utslag av konkuransementalitet, mener Rakvaag. – Ingen tør å ta støyten med å komme med musikksider på onsdag eller fredag. I gamle dager kunne vi godt anmelde plater en måned eller mer etter at de kom ut – i dag skal alle være først ute. Det skaper et uheldig tidspress, og gir nok av og til litt lite rom for refleksjon. På den annen side finner vi i dag en helt annen profesjonalitet blant musikkskribenter i avisene – for bare ti år siden var det ikke uvanlig at folk ikke visste forskjellen på Steely Dan og Steeleye Span, for å si det sånn.

— Når alle de store avisene legger seg på en så lik profil på samme dag, kan det ikke gå i lengden, mener Bernt Erik Pedersen. Begge antar at det bare er et tidsspørsmål før en avis med større ressurser enn Dagsavisen velger å legge musikkstoffet sitt til mandagene, fordi man har råd til å betale folk til å jobbe søndager.

Men hva med den andre delen av norsk musikkpresse – synes de to at Nye Takter & co. har gode arvtagere i dag?

— Jeg synes nisjemagasiner som Kingsize har ganske mye for seg, sier Pedersen. – Mute er vel det magasinet som mest åpenbart har tatt over stafettpinnen, men jeg synes jeg har lest veldig mye av det de presenterer fra før av. De opererer i et marked som er rimelig støvsugd av dagspressen og nettmagasiner, og havner fort litt bakpå i mine øyne.

— Mute ser i hvert fall ganske bra ut, sier Rakvaag diplomatisk. – Selv har jeg en ”soft spot” for Backstage fra Trondheim, kanskje fordi det minner meg så mye om måten vi jobbet i gamle dager . Der er det ikke annet enn pur idealisme som ligger bak.

Både Pedersen og Rakvaag er imponert over nivået norsk musikk har løftet seg til, med en stadig større profesjonalisering i alle ledd. Men også det har til tider sine ulemper.

— Jeg kan bli litt oppgitt når management og plateselskaper skal nekte oss å ta kontakt med artister som tross alt bare har en plate bak seg. Briskeby vant for en tid tilbake en leseravstemning hos oss – men vi skulle slett ikke få lov til å kontakte dem for en kjapp kommentar. Det synes jeg blir en forakt for fansen. Men musikken blir jo stadig bedre – tidligere låt norske suksessartister ofte som kopier av det som slå an utenlands, men i dag finnes det en bredde og en kvalitet som ville vært ganske utenkelig for bare noen år tilbake. På den annen side synes jeg det er leit at det nesten ikke finnes artister som synger på norsk mer, med Kaizers Orchestra, Gåte og en del rap-artister som hederlige unntak i nyere tid.

På oppfordring fra Ballade trekker Rakvaag og Pedersen frem navn som Wannskrækk, DeLillos, Motorpsycho og Alanïa/Röyksopp som noen klare høydepunkt fra den perioden Nye Takter har vært med på å dekke. I dag er det for tidlig å peke på noen som kommer til å representere en epoke på samme vis, men Pedersen og Rakvaag er i hvert fall villige til å slå et slag for Oslobaserte Wholy Martin, som nylig slapp EPen ”At Ben’s Café”. Helt tilfeldigvis er det også de som i kveld vil spille på Nye Takters 25-årsmarkering på Blå.

— Wholy Martin består av folk fra bl.a. Melt og Set For Sunset, og er noe av det mest løfterike i norsk rock om dagen, reklamerer Rakvaag, som selv skal være DJ sammmen med Bernt Erik Pedersen, Øyvind Holen og Mode Steinkjer under kveldens arrangement, som er en del av en fortløpende markering av Nye Takter-jubileet denne våren. Det er fri entré.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.