(Foto: Heiko Junge)
Lenge leve Kulturrådets skjønn
INNLEGG: Per Erik Kise Larsen i Det Norske Kammerorkester priser seg lykkelig over at det er rom for å bruke skjønn i Norsk Kulturråd.
I går var mer enn 500 kulturarbeidere samlet til Norsk kulturråds årskonferanse for å bli litt klokere på skjønnsbegrepene i kulturlivet generelt og i Norsk kulturråd spesielt. Jeg gikk ut av Folketeateret med større tro på Kulturrådet evne til å håndtere dette skjønnet på en god måte.
Glad for skjønnsdimensjonen
Jeg kan ikke annet enn å prise meg lykkelig over at det ennå finnes statlige reguleringer, byråkrater og oppnevnte representanter som har rom for å bruke skjønn. Til daglig blir vi plaget av reguleringer, lover, regler, pålegg, påbud og andre former for styringsmekanismer som tvinger oss alle i kne og over i avmakten.
Min lille metafor om nettopp dette finner sted i Ullern avis. Der reiser avisen spørsmålet om hvorfor kommunen ikke finner en bedre løsning på en farlig gang- og sykkelvei under pågående byggearbeider i området. Kommunens representant svarer da avisen at «kommunen har ikke gjort noen formelle feil».
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Lange linjer
Fri og bevare meg fra et Norsk kulturråd som skal knebles med regelbinding, søknadskriterier og krav til dypdykksinnsyn fra søkerne og uendelige avslagsbegrunnelser til de som ikke får tilskuddet de hadde drømt om. Vi trenger et Kulturråd med bred kompetanse, som kan tenke fritt, holde avstand og samtidig være nær det de skal vurdere. Bredt sammensatt og passe jevnlig på valg.
Kulturrådet trenger en administrasjon som kan tilrettelegge og gjerne være med i vurderingsprosessene for å trekke de lange linjene, samtidig som rådsmedlemmene gjør sine selvstendige vurderinger. En maktbalanse internt kommer ut fra rådsmedlemmenes egen integritet og faglige styrke, ikke i kraft av posisjonen i rådet i seg selv. Med andre ord ganske så nærme der rådet er i dag.
Fornøyd med helheten
Det blir ropt på innsyn i prosessene, krav til ankemuligheter og avslagsbegrunnelser. De samme røster er ofte de første til å kritisere når det blir brukt for mye penger på administrative rutiner og byråkrati. Tenk bare på hva det ville koste om 7000 årlige søknader til Kulturrådet skulle ha krav på en avslagsbegrunnelse.
Ledige stillinger
På gårsdagens konferanse sto det klart for meg under rådets time at vi skal være ganske fornøyd med at vi har et råd som i sum tenker godt, gjør nøye avveielser, og er passe i tvil om det de gjør til enhver tid er riktig.
Følg Ballade på Twitter
Lever utmerket med dagens modell
Enhver er seg selv nærmest, og de som ikke får sin søknad positivt behandlet i rådet vil uvegerlig lete etter argumenter og feil utenfor en selv og sin egen søknad som begrunnelse for avslag. Den perfekte modellen for kulturrådet er at den som søker selv får vurdere sin egen søknad, og selv fastsette tilskuddet. Da ville kanskje de fleste bli fornøyd. Frem til da mener jeg vi lever utmerket med den modellen vi i dag har, rådets samlede kompetanse og deres generelt ganske gode vurderingsevner.
Verden er ikke rettferdig, men rådets medlemmer svarte i går godt for seg og gir for meg tillit til at vi alle blir vurdert innenfor en rimelig grad av utmerket skjønn.
Per Erik Kise Larsen er direktør i Det Norske Kammerorkester.
