Kulturlivet balanserer på en knivsegg

Av Ragnhild Menes, styreleder i Norsk jazzforum og festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival, og Kjetil Møster, nestleder i Norsk jazzforum og musiker

Festivalsesongen går mot slutten, og i år har mange kjent bekymringene ekstra på kroppen. Gjennom sommeren har mediene meldt om flere festivaler som har sett seg nødt til å avlyse i sin helhet. Norsk musikk- og kulturliv balanserer på en knivsegg, og mangfoldet og publikum risikerer å bli stående igjen som taperne i et virkelighetsscenario der mindre arrangører blir visket ut og utøvere blir enda mer underbetalte.

Norsk jazz står sterkere enn noen gang, både kunstnerisk og organisatorisk. Men de samfunnsmessige og økonomiske omstendighetene vi står i nå, gjør musikklivet i det frie feltet svært sårbart. Endrede kjøpemønstre i kjølvannet av pandemien gir langt større risiko for konsert- og festivalarrangører. Publikums privatøkonomi er mer utfordret enn på lenge. Vi har en valutakurs som gjør utenlandske artister dyrere enn noensinne, det er økte produksjonskostnader og sterk prisstigning. Marginene er små.

Ekstra sårbart i dyrtid
Det er ingen hemmelighet at det å drive festival kan oppleves som ekstremsport. Ett år med planlegging skal høstes inn på noen få komprimerte dager, og et kraftig regnskyll en fredag kveld kan være nok til å vippe det økonomiske resultatet fra positivt til negativt. Dette er en virkelighet festivalarrangører alltid har forholdt seg til, men dyrtiden vi står i nå treffer oss hardt og gjør alt ekstra uforutsigbart og sårbart. Når da tilskuddssatsene ikke økes for å møte kostnadene, og Kulturdirektoratet i tillegg melder om rekordhøyt antall søknader til Norsk kulturfond, står både utøver- og arrangørsiden på svært ustø grunn.

Et yrende økosystem av musikere og arrangører befinner seg nå brått i en verden der kostnadene har eksplodert, mens tilskuddsordningene står på stedet hvil. De uavhengige, frivillig drevne og idealistisk organiserte festivalene og helårsarrangørene strever når konkurransen blir hardere, og avstanden til de kommersielle tungvekterne blir større. Vi kan være i ferd med å miste det rike musikktilbudet lokalt og regionalt.

Mangfold og publikum blir taperne
I årevis har det vært bred politisk enighet om at Norge skal ha et mangfoldig kulturliv. Bredere uttrykk kan være bærekraftig med få eller ingen subsidier, men i et lite land som Norge vil smalere sjangeruttrykk veldig ofte ikke nå et stort nok publikum til å bære seg økonomisk alene.

Subsidiering har vært løsningen for at Norge skal ha et mangfoldig kulturliv. Hvem blir taperne om ikke politikerne nå ser alvoret i situasjonen? Mangfoldet forsvinner. Musikerne mister oppdrag. Publikum risikerer et langt mer ensrettet kulturtilbud. Vi frykter en svekket og nedskalert næring dersom bildet ikke endres, og den sterke satsningen på kultur Norge i lang tid har stått for – fra nybegynner til profesjonell – vil kunne miste sin effekt. Vi bor i et lite land der marginale grupper fort kan bli for små til å overleve, og sådan står det kulturelle mangfoldet i fare for å innskrenkes. Sikring av økonomisk forutsigbarhet i hele næringskjeden er derfor helt sentralt.

Norske kulturaktører kan ikke lenger bare være «takknemlig for å ikke bli kuttet». Realiteten er at vi må redusere betraktelig dersom ikke tilskuddene oppjusteres i tråd med prisstigning. Det er derfor avgjørende at tilskuddene til hele det frie musikkfeltet styrkes betraktelig i statsbudsjettet for 2024, noe vi håper kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery vil lytte til!

Red. mrk.: Temaet følges opp i en kulturpolitisk debatt under Arendalsuka torsdag 17. august med politikere fra Stortingets familie- og kulturkomité. Ragnhild Menes er en av innlederne.

Dette er en kronikk, der skribentene gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.