En kulturpolitisk aktør må tåle et nivå av innsyn, kontroll og kritisk oppmerksomhet, skriver innleggsforfatterne. (Foto: Tono)
Er TONO en kulturpolitisk aktør?
– Makt er ikke nødvendigvis et problem. Men makt som ikke kan etterprøves, utfordres eller kontrolleres, er det, skriver Goran Obad og Jenny Aubert fra musikkbyrået Ohlogy.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderne gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Teksten er et svar på Hans Martin Sognefest Austestads innlegg fra 17. juni, «– TONO er ikkje berre eit vederlagsorgan. Det er ein maktfaktor i musikklivet». Følg Tono-debatten på Ballade.
Av Goran Obad og Jenny Aubert, music supervisorere i Ohlogy
Goran Obad og Jenny Aubert er music supervisorer i Ohlogy. Obad er medgründer og kreativ leder, mens Aubert er spesialist på klarering og lisensiering av musikk. Til daglig bistår de produksjonsselskaper, byråer og annonsører med musikkproduksjon, klarering og lisensiering. (Foto: Lydia Tefera)
Vi leser med interesse argumentet om at TONO ikke bare er et vederlagsorgan, men en betydelig kulturpolitisk aktør.
Det låter som et viktig argument, kanskje også et riktig et.
Men dersom TONO faktisk er en kulturpolitisk aktør, sitter vi igjen med noen spørsmål som blir stadig vanskeligere å ignorere.
Hvem har gitt organisasjonen dette mandatet?
Hvordan henger denne kulturpolitikken sammen med den kulturpolitikken som faktisk vedtas av folkevalgte organer – og med Kulturdepartementet, som har gitt TONO forvaltningen av nettopp disse inntektsstrømmene?
Og hvis TONO i praksis utøver betydelig kulturpolitisk innflytelse gjennom forvaltningen av rundt én milliard kroner årlig, hvilke mekanismer finnes da for å kontrollere kompetanse, integritet, representasjon og habilitet?
For oss er ikke dette et argument mot fellesskapstanken.
Ledige stillinger
Dessuten er vår verden – film, sync og kulturforankret markedsføring – helt avhengig av kulturelt mangfold og ordninger som gjør det mulig for det smale å eksistere i en bredere sammenheng.
Men de siste årene har det meldt seg en stadig sterkere magefølelse av at noe skurrer.
For eksempel hvor vanskelig det tilsynelatende er å stille spørsmål ved hvordan disse idealene faktisk omsettes i praksis.
For hver gang noen peker på manglende transparens, svak kontroll eller mangelfull representasjon, blir svaret ofte en henvisning til demokrati, mangfold og fellesskap. Gjerne ledsaget av henvisning til egne vedtekter.
Dersom TONO faktisk er en kulturpolitisk aktør, burde vel kravene til innsyn, ansvarliggjøring og kritisk debatt være større – ikke mindre.
Demokrati er ikke noe man erklærer. Det er noe man fortjener tillit til gjennom åpenhet, innsyn og vilje til å tåle kritikk.
Vi skal også merke oss at kritikken kommer fra aktører med svært ulike roller, interesser og verdensbilder.
Vi opplever selv å stå på samme side som mennesker vi ellers har svært lite til felles med – kunstnerisk, kommersielt og verdimessig. Folk vi normalt ville vært grunnleggende uenig med om både marked, kulturpolitikk og prioriteringer.
Likevel peker mange på de samme utfordringene. Det burde kanskje gjøre oss litt mer nysgjerrige enn defensive.
For oss handler ikke dette om å svekke TONO.
Det handler om å styrke legitimiteten til en organisasjon som har enorm betydning for norsk musikkliv.
Responsen på kritikken synes ofte å være en kombinasjon av at endringer er på vei, at problemene er mer komplekse enn de framstilles, eller at kritikken bygger på faktafeil. Noen ganger stemmer sikkert det.
Men til syvende og sist må legitimitet vises gjennom resultater. Gjennom reelle forbedringer. Gjennom strukturelle endringer som gjør organisasjonen mer transparent, mer etterprøvbar og mer representativ.
Hvis TONO faktisk er en kulturpolitisk aktør og en maktfaktor i norsk musikkliv, slik det argumenteres for i Austestads innlegg, følger det også at organisasjonen må tåle et tilsvarende nivå av innsyn, kontroll og kritisk oppmerksomhet.
Makt er ikke nødvendigvis et problem. Men makt som ikke kan etterprøves, utfordres eller kontrolleres, er det.
