Lommekniv er et band som nekter å late som. De prøver ikke å være noe de ikke er – og kanskje er det nettopp det som gjør dem så vanskelige å plassere. De er noe. Men hva da? Kanskje er de bare seg selv, rett og slett. Og det er sjeldent nok i vår tid: en guttegjeng som lever analogt i en verden som ellers filtreres gjennom skjermer og algoritmer.
Et par av bandmedlemmene har kvittet seg med smarttelefonene sine til fordel for gamle Nokia-telefoner fra 2000-tallet. Og der hvor de fleste binger musikk på Spotify, bruker vokalisten i Lommekniv iPod. Den klassiske, med det ikoniske klikkhjulet. Bandet har ikke mange skjermtimer på sosiale medier, og følgerne på Instagram er dermed få. Likevel går ryktene – og de går fort.
Lommekniv har blitt løftet frem som et navn å merke seg av P3 Urørt, og spiller under Musikkfest i Oslo lørdag 7. juni. Om to uker slipper de også fersk EP med fire nye låter.
Musikkfest er Norges største éndagsfestival, og i samarbeid med en rekke lokale arrangører blir det satt opp scener i rundt 50 parker, plasser, gater og utesteder i Oslo. Konsertene er gratis, nesten alle musikksjangre er representert, og nye, spennende band får en plattform til å synliggjøres. Lommekniv er blant dem.
Les også: Musikkens Dag blir Musikkfest Oslo
Når Ballades utsendte tar kontakt for å gjøre et intervju i forkant av konserten, er det vanskelig å bli enige om en møteplass. Først foreslår gutta en bar. Så en annen. Så en tredje. Men planene renner ut i sanden. Vokalisten lever straight-edge. Hvorfor møtes utelukkende for å pimpe øl? Hva med en park? Et studio? Vi ender opp i en diger, retro spillebule på Bislett – et ytterst merkelig sted som kunne vært tatt rett ut fra en 80-tallsfilm: her er flipperspill som blinker i takt med synthlyder, arkademaskiner som durer i bakgrunnen, og verdens første bilbane som strekker seg over hele 45 meter. Hvorfor her?
– Se da! What’s not to fucking love?! roper vokalist og frontfigur Haaken, mens han med barneaktig iver hamrer på knapper og drar i spaker.
Lommeknivs stambar. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Rundt ham nikker resten av bandet gjenkjennende. Her, midt blant summende maskiner og rullende stålkuler, får vi en fornemmelse av Lommeknivs musikalske univers: det er fysisk, taktilt, ekte.
– Dette stedet minner meg om bowlinghallen på Hamar der jeg vokste opp, sier Haaken og lar hånda gli over en maskin. – Det er noe tilfredsstillende med å trykke på de her. Det er… nærværende.
Haaken lager melodiene, skriver tekstene, og blir beskrevet som «dirigenten» i bandet. Han er ikke opptatt av virtuositet for virtuositetens skyld – musikken handler om tilstedeværelse, ærlighet, intensjon.
– Du trenger ikke spille dritteknisk musikk, sier han og ler litt av begrepet. – Det viktigste er at du mener det. Folk merker om noe er ekte. Det er ikke noe som kan feikes.
– Ingen høres ut som Lommekniv, sier han med et skrått smil. – Ikke engang vi høres alltid ut som Lommekniv. Det er kanskje ikke en sjanger. Det er mer… en sinnstilstand.
Kjærlighet og katastrofer
Lommekniv skriver musikk som tidvis kan minne om erfaringer man gjorde seg i ungdomstida – en slags drømmedagbok fra verdens beste land, sett med blikket til en ung, forvirret altergutt på randen av voksenlivet; en musikalsk kavalkade der tekstene står midt i spennet mellom latter og lengsel.
Det handler om mennesker som prøver, men ikke alltid får det til. Om menn som søker – etter kjærlighet, etter tilhørighet, etter seg selv. De er ikke bitre, men litt slitne. Litt blaserte kanskje, men alltid med et glimt i øyet og en hånd på hjertet.
– De første tekstene var ganske gøyale, sier Haaken. – Men nå prøver jeg å unngå at det skal bli 50 % stand-up.
– Du liker å leke med språket?
– Ja, det gjør jeg. Samtidig er det jo sånn at humor kan være en forsvarsmekanisme. Det er lettere å skrive noe morsomt enn å være sårbar, sier han, og fortsetter:
– Men jeg mener det oppriktig – humor fjerner så mange emosjonelle blokker. Den kan dra deg opp av mørke steder raskt. Det er gøy å kødde når du er helt på bånn – noen ganger treffer humoren til og med dypere.
Indie møter shoegaze, og klang, delay og drømmende romklang svever gjennom lydbildet – med en aldri så liten dæsj punk i margen. Det hele pakket inn i en lo-fi-estetikk som speiler bandets analoge sjel.
– Vi har en låt som heter «Fittetryne», sier Haaken med et lurt smil. – Vi spiller den ikke så ofte, men når vi gjør det… da ryker t-skjortene. Den handler om menn som ikke klarer å oppføre seg. Om den primitive impulsen vi alle kjenner.
Bandets tekster handler om litt blaserte menn, men med hånden på hjertet. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Fra heissjakt til flodbølge
Det er få band som lever ut den analoge estetikken så bokstavelig som Lommekniv. Da de skulle spille inn ny musikk, dro de ikke til et fancy studio med tusenvis av plug-ins. I stedet rigget de opp mikrofoner i en heissjakt – på Dikemark, det gamle mentalsykehuset utenfor Oslo.
– En kompis jobber der, og vi fikk lov til å bruke kjelleren, sier Haaken. – Det var helt vilt. Vi trodde vi hørte spøkelser der nede. Det var en sånn stemning som bare setter seg i kroppen.
Det handler ikke nødvendigvis om perfeksjon, men om å fange noe. En følelse. En uro.
– Å skrive musikk handler ofte bare om å bestemme seg. Du spiller to akkorder og sier: “Dette er en låt.” Det er egentlig ikke hokus pokus. Mange har musikk i seg, men de nøler – klarer ikke helt å si når det begynner og slutter.
I live-setting er Lommekniv like lekne som de er kompromissløse.
– Jeg har et parti hvor jeg bare spiller en åpen e-streng og vrir på delay-pedalen, forteller Haaken. – Det høres ut som en flodbølge som ruller gjennom hele lokalet. Det er én streng, men blir et helt univers.
– Mye av det vi gjør er surt og atonalt, legger han til med et glis. – Men det er alltid en intensjon bak. Det er punk.
Punk, altså. Hvordan definerer de det i 2025?
– Punk handler ikke nødvendigvis om stil lenger. Jeg synes hissig hiphop eller svartmetall ofte føles mer punk enn mange såkalte punkband, sier Haaken. – Det er det som treffer meg. Vreng og intensitet. Folk som spiller som om det gjelder livet.
Han trekker på smilebåndet når han nevner en låt de bare spiller av og til – «Fittetryne».
– Den er jo litt ironisk, da. Men den kapsler inn moderne punk ganske bra. Den handler om menn som ikke klarer å oppføre seg. Vi har alle vært der. Vi kan alle være det. Det er den delen i deg du ikke er stolt av. Men den finnes.
– Det er skyggesiden, som Freud snakket om, sier Jørgen. Han sitter stille i hjørnet, men når han først sier noe, treffer det.
– Jeg ble jo til slutt ganske drittlei av å våkne opp med eksistensiell angst i studietida. Jeg skjønte liksom ikke at grunnen kanskje kunne være at man drakk to-tre ganger i uka, sier bandets frontfigur. (Foto: Johanna Holt Kleive)
Hva betyr indie nå, egentlig?
Bandet er ofte blitt omtalt som indie – en sjangerbetegnelse som, ifølge dem selv, er blitt så utvannet at den knapt betyr noe lenger.
– Før betydde indie DIY. Low-fi. Litt skeivt, men ekte, sier Mats, bandets trommis. – Nå er det blitt som hipster-begrepet. Det rommer så mye, fra folka med bart i 2012 til de som går på KHiO. Når man ikke vet hva man spiller, sier man “indie”.
– Jeg sier shoegaze, fortsetter han. – Da spør folk: “Showgaze?” Og så får vi i gang en samtale. Det handler jo for det meste om pedalene. Vi står jo og stirrer ned på dem hele tida, hehe.
Det er nettopp pedalene som gir musikken deres sitt karakteristiske uttrykk. En evig søken etter nyanser og teksturer, heller enn det perfekte riffet.
– Vi vil ta med studiosounden live. Ikke bare plugge inn i en amp og dure i vei. Vi vil at det skal låte som det gjør på innspilling – romklang, delay, feedback, støy.
– Noen ganger spiller vi jo ekstremt enkel musikk, innrømmer Haaken. – Men det er intensjonen som teller. Det er meningen bak.
– Lou Reed sa det best: “Two chords, and you’ve got a song.” Det trenger ikke mer, sier Jørgen og gliser.
Fra beboerparkering til drømmepop
Alle i Lommekniv er i ferd med å bikke 30. De har utdanninger, faste jobber, og en viss stabilitet i livet. For undertegnede fremstår de som snille, ansvarlige gutter. Med et behov for å skape litt kaos i livene sine.
– Jeg har beboerparkering og to katter, sier Haaken og ler. – Men det er fint å holde fast i noen trygge ting.
Haaken forteller at han trenger avstand for å skrive.
– Før skjønte jeg ikke hvordan tre akkorder kunne gi mening sammen. Nå har jeg kvernet på musikalske ideer i godt over ti år. Og nå kommer det lett. Det føles naturlig.
Det voksne livet gjør musikken skarpere, ikke svakere. Den gir rom for refleksjon, snarere enn å spise av lidenskapen. Vokalisten forteller at han er glad for at han sluttet å drikke, da det gjorde han mer forvirret enn klar.
– Jeg ble jo til slutt ganske drittlei av å våkne opp med eksistensiell angst i studietida. Jeg skjønte liksom ikke at grunnen kanskje kunne være at man drakk to-tre ganger i uka.
Både Haaken og de øvrige i bandet fremstår svært genuine. De er nysgjerrige, lytter til hverandre, og tilstede i øyeblikket. Man blir kort sagt glad i dem.
– Vi burde kanskje hatt et image på scenen, sier Haaken. – Noe mer “corporate”. Men vi er oss selv. Det er viktig for oss.
– Hva kjennetegner en Lommekniv-konsert?
– Masse pedaler. Stemninger. Og musikk som tilhører den alternative fløyen i Norge. Noe du kjenner igjen, men som også har noe eget, sier Haaken. – Og så er det vel ganske fett å se band før de slår gjennom? Jeg skulle ønske jeg kunne se Nirvana før det smalt. Uten sammenligning for øvrig.
Han ler.
– Vi er Norges mest arrogante band – med under tusen lyttere.
Men bak humoren ligger noe ekte. En musikalitet som nekter å lefle med det glatte og kommersielle. En varme som balanserer råheten. Lommekniv er ikke her for å please algoritmene – de er her for å spille musikk de selv tror på.
Og den musikken, den er verdt å få med seg.
Lommekniv spiller på Musikkfest i Oslo 7. juni. Du er herved advart. Og invitert.
Ballade video: Drømmer om barndommen
Super sommermeny med musikkvideoer fra Levina Storåkern x 2, St. Niklas, Quarter Wolf, Hamstermann, El Cartel, Therese Ulvan, STORM & Fixation, Ole Evenrud og Henning Kvitnes.
Hvor brenner det, Guro Furunes Pettersen og Chris Schaal?
Evner bransjen å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje utenfor hovedstaden? Og hva kjennetegner egentlig en vellykket undergrunnsscene?
– Øyafestivalen må ta et oppgjør
Utestedet Blå avslutter samarbeidet med Øyafestivalen i protest mot festivalens eierskap.
Øm virvelvind. Axel Skalstad (1992-2025): Jeg blir bare så glad av å se deg spille.
Minneordene over trommeslager Axel Skalstad er skrevet av Filip Roshauw. Skalstad gikk bort i en ulykke nylig, altfor ung med sine 32 år.
Så vanskelig er det ikke.
Hva om likestilling på festivalene bare var...helt vanlig?
Dette ble vedtatt på Tonos årsmøte 2025
Under årets møte ble de fleste foreslåtte endringene i vedtektene vedtatt, men noen sentrale forslag falt.
