(Foto: Arkiv)
Tsoj lever!
KRONIKK: 15. august var det 30 år siden legendariske Viktor Tsoj i det sovjetiske bandet Kino døde i en tragisk bilulykke. Tsoj og Kino har fortsatt en veldig stor stjerne i Russland, og her skriver musiker, Kino-tolker og stipendiat Peter Haugseth om mannen og musikken – basert på egne erfaringer.
Av Peter Haugseth, universitetslektor og PhD. stipendiat ved Universitetet i Tromsø. Kinotolker i bandene Stjerne kalt sola og Gruppa Krovi.
Peter Haugseth i Murmansk 22. juni 2019 (Foto: www.Citybuddy.ru)
Tsoj lever!, sier man i Russland om frontfigur og låtskriver i new wave-bandet Kino, Viktor Tsoj, selv om han 28 år gammel døde i en tragisk bilulykke for akkurat 30 år siden.
Selv i dag lever Tsoj’s kulturarv i beste velgående i hele det post-sovjetiske området. Jeg har spilt Tsojs musikk i både Russland og Norge, og selv fått erfare hans og bandet Kino sin enorme popularitet. Det gjør at jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg kan sitte på flyplassen i Jakutsk, Sibir, langt øst i Russland, ta drosje i gruvebyen Zapolyarij nært norskegrensen eller skifte dekk på bilen i Trondheim og plutselig bli tatt av at Kino strømmer ut av en eller annen mobiltelefon, et høyttaleranlegg i en bil eller på et verksted.
Kino utviklet seg på den alternative rockescenen i Leningrad på tidlig 1980–tall, og ble etter hvert allemannseie i Sovjetunionen og i Russland. Bandets diskografi består av åtte studioalbum og rundt 90 låter[1]. Med sine særegne tekster, melodikk og «feel» som minner om post-punken til Joy Division og The Cure, fløt etter hvert Kino godt på Gorbatsjovs «perestrojka» og åpenhet, og ble et stadionfyllende rockeband.
Kino, med Yuri Kasparyan, Viktor Tsoj, Georgy Gurianov og Igor Tikhomirov (Foto: Arkiv)
Låtene og samfunnet
Tidligere generalsekretær for det sovjetiske kommunistiske partiet, Mikhail Gorbatsjov, har flere ganger sitert tekster av Tsoj i offentligheten og kommentert at «Tsoj hadde rett». Låta «Khotsju peremen!» («Jeg vil ha forandring!») ble for eksempel etter hvert den mest kjente post-sovjetiske protestsangen, og spilles under protestene i Hviterussland akkurat nå*.
I årenes løp har den vært brukt som hymne for alt fra den demokratiske bevegelsen «Solidaritet» (grunnlagt av avdøde Boris Nemtsov og Garri Kasparov) til vinterprotestene i Moskva i 2011-2012, og i mindre demokratiske markeringer på Krim i mars 2015 for å feire ettårsdagen til Russlands anneksjon. I 2019 ble jeg selv oppmerksom på at flere av hans låter blir brukt i nasjonale markeringer, slik som i markeringen av Den Store Fedrelandskrigen 9. mai. Ut av høyttaleranlegget i gruvebyen Nikel kom Polina Gagarinas overdådige tolkning av låta «Gjøken» («Kukusjka»). En versjon jeg første gang ble oppmerksom på i Trondheim, etter at filmtraileren til krigsdramaet Slaget om Sevastopol om skarpskytteren Lydmilla Pavlichenko ble vist meg av en Kino-entusiast etter en konsert.
Det kan se ut som om sangenes liv for lengst har forlatt Tsojs egne tolkninger. «Jeg vil ha endring!» handlet visstnok ikke om politisk endring, men om det å våge å gå dypere inn i seg selv for å åpne for mer kreativitet og frihet. Tsojs forfatterskap er ellers i dag big business og viktig merkevare. Avisen Pravda meldte for noen år siden om at sønnen Alexander Tsoj hadde solgt låta «Det er vi som skal handle nå» («Dalshe dejstvovat budem my») til en bank for en million dollar.
Veggmaleri i Russland (Foto: Arkiv)
I likhet med store vestlige rockepersonligheter som har blitt filmatisert i det siste, er Tsojs liv intet unntak. Filmen Sommer (Leto) fra 2018 sørget for det, og ble også vist på Cannesfestivalen. Om du besøker St. Petersburg og hans gamle arbeidsplass «Kamtsjatka», varmeanlegget i St. Petersburg, vil du ellers erfare at det ikke bare er kullfyreren Tsoj som sitter igjen i veggene, men også det nasjonale rockeikonet ettersom lokalet er blitt omgjort til et museum. Tsoj-/Kino-plakater florerer, plater, gitarer og annet trivia er samlet til glede for fans og alle som er interessert i post-sovjetisk kultur. Selvsagt har han også som alle store rockestjerner flere «Hall of Fame»-minnevegger, hvorav den mest kjente er i en sidegate til gågata Arbat i Moskva. Denne høsten vil også stemmen hans, akkompagnert av sine gamle bandmedlemmer, ta turen til konsertarenaer blant annet i St. Petersburg og Moskva. Ennå ser ikke korona-pandemien ut til å sette en stopper for konsertene. Dette viser oss at Tsojs arv er vanskelig å glemme, og den kommer stadig opp i nye former.
Så hva i Tsojs musikk gjør at han stadig lever?
Svar i konsertene
Jeg spiller i to band som har spesialisert seg på Kino og Tsojs musikk. I det ene bandet i Kirkenes, Gruppa Krovi (Blodtype), synger bandets norske medlemmer Kino på originalspråket. I Trondheimsbaserte Stjerne kalt sola (Zvezda po imeni solntse) synges tekstene på norsk. Begge disse banda har gjort sitt til at jeg har hatt sterke møter med russere både under og etter konserter.
Ledige stillinger
Slike hverdagsmøter forteller noe om koblingen mellom folk og musikk. På en konsertmarkering for Tsoj i Murmansk i fjor sommer fikk Gruppa Krovi kjenne på dette:
På en stappfull lokal rockescene fylt av relativt unge mennesker født rundt Sovjets fall og etter (ikke Tsojs samtidige) ble det klart at publikum, kvinner som menn, var så oppriktig i musikken. Det mest åpenbare eksemplet på det var det massive trykket fra alle som sang. Det var ikke bare gjennom én sang det ble sunget intenst, men mer eller mindre gjennom en hel konsert. Lyden fra scenen ble formidlet gjennom PA-anlegg og saftige Yerasov gitarrørforsterkere. Likevel var det slik at hundrevis av publikummere gjorde det vanskelig for oss å høre vokalist Harald oppe på scenen. Vi hadde plutselig med oss et helt vanvittig stort overraskelseskor.
I denne BBC World Moscow-dokumentaren om spionanklagene mot norske Frode Berg, lansert i fjor sommer, ser vi Gruppa Krovi på scenen i Murmansk, ca. 4:43 minutter ut i dokumentaren:
Slike intense møter gjør at man begynner å tenke: Er det publikum som har kontroll her? Hadde man fått inn en ny aktør som kveldens underholder? Hvem er det som backer opp hvem her? Er det noen nye spilleregler fra konsertarrangøren vi burde ha vært klar over på forhånd? Skillelinjene mellom hvem som hadde rollen som publikum og musikere begynte i alle fall jeg å undre meg over – det var imidlertid en vanvittig samproduksjon, og opplevelsen var grenseoverskridende.
I denne lydbobla som ble skapt av oss og publikum tror jeg vi finner noe av hemmeligheten bak Tsojs musikk og kulturarv: Det er en dyptliggende historie som blir formidlet gjennom musikken hans. Kollektive kroppsliggjorte minner om dramatisk endring som følge av overgangen fra sovjetisk til post-sovjetisk tid: Samfunnsendringer og usikkerhet, fremmedgjøring, avmakt, men også gleden man kan finne i hverdagen, som med en pakke sigaretter. Dette var stemninger som ble fanget opp av pennen til Tsoj. Og ikke stod hans personlighet i veien for uttrykket heller, for Tsoj stod for en særegen dobbelthet og forble «hel ved». Ja, han var rockestjerne og følgelig en «insider» som hadde lyktes med å bli en nasjonal helt som alle hadde et forhold til. Samtidig skilte han seg ut med sin russisk-koreanske bakgrunn og sine erfaringer som kullfyrer. Han var også skoletaperen med den tilbaketrukne personligheten og det gutteaktige smilet. Og så døde han så altfor ung.
Viktor Tsoj (Foto: Arkiv)
Tsoj var rett og slett en sammensatt person som det på en måte var lett å opphøye, men samtidig mulig å identifisere seg med og ta stilling til. Det må være derfor menneskene i Russland nekter å gi slipp på ham og at vi nordmenn kan spille Tsojs musikk på konserter og føle at «Tsoj lever!».
Tsoj er som en engel, og engler kan tross alt ikke dø, har den legendariske russiske musikeren Boris Grebensjikov sagt om Viktor Tsoj.
[1] Kinos åttende album, Tsjorniy albom, ble gitt ut i desember 1990, fire måneder etter Tsojs død.
* = Sangen «Peremen» ble spilt på sekkepiper under Hviterusslands frihetsmarsj 16. august i år, melder det hviterussiske nyhetsnettstedet Charter97
Kino-tributebandet Stjerne kalt sola ble omtalt slik i Morgenbladet 17. januar 2019 (Foto: Faksimile)
