Roald Helgheim under Oslo Jazzfestival i 2003. (Foto: Ann Iren Ødeby)
Roald Helgheim (1942-2021) har vært en av de hvasseste og fineste pennene i jazzlivet i Norge gjennom flere tiår. I dag gikk den legendariske kritikeren og skribenten bort, tett opp til sin 79-årsdag.
Jazz er ein måte å leve på.
Helgheim siterte flere ganger den amerikanske trommeslageren Kenny Clarke som sa akkurat det i et intervju med jazzskribenten i 1980.
Roald Helgheim ble født i Jølster 23. august 1942, og var kjent som musikkritiker og -journalist med jazz som hovedfelt, og som politisk kommentator. Han var utdannet innen fysikk og matematikk. Helgheim gikk bort 16. august, en uke før han skulle ha fylt 79 år.
Ballade har vært i kontakt med Tor Hammerø, en nær venn og journalistkollega av Helgheim, som fikk melding fra Helgheims familie mandag formiddag om vennens bortgang. Hammerø er også frilansskribent i Ballade. Han skrev selv dette i en minnepost om musikk- og skribentkameraten i sosiale medier i kveld, som Ballade har fått lov til å sitere:
En høyst spesiell dag går mot slutten. Roald Helgheim – sjølvaste Formann – har gått ut av tida. En æra er over – en viktig og god penn er lagt ned, en god venn og en markant personlighet er borte. Det skjedde på samme dag som Oslo Jazzfestival åpna og Ola Kvernberg og Oslo Jazzensemble avslutta konserten med en nydelig ballade – jeg følte den var til Formann. Takk for følget, Roald!
PS: Jeg vet jeg kommer til å savne deg mye – ikke minst standardreplikken «du er ein idiot, Hammerø!»
Roald Helgheim var journalist for musikkavisen Puls, Klassekampen, Dagsavisen og for den nynorske ukeavisen Dag og Tid, og har mottatt en rekke priser for sitt arbeid gjennom mange tiår.
I et intervju med Ballade da han mottok Oslo Jazzfestivals pris i 2003, fortalte Helgheim at hans «kjærlighetsforhold til Jazzen begynte i en tid da de fleste rundt ham var mer opptatte av Elvis og The Beatles»:
— Jeg vokste opp i radiogenerasjonen, der tonene fra eteren dannet en musikalsk port til verden. Jeg husker ingen spesiell artist som fikk meg hektet på jazz, men navn som sonny Rollins, Peggy Lee, Ella Fitzgerald og Frank Sinatra var viktige. Skal jeg allikevel nevne ett øyeblikk i min egen musikkhistorie, er Lionel Hamptons fremføring av «Stardust» noe jeg aldri kommer til å glemme, sier Helgheim, som lover å fortsette å skrive om jazz i 25 år til:
— Hvis jeg lever så lenge.
