Pris til master om orkesterdirigenters utdannelse

Andresen var akkurat ferdig med bachelorkonserten i dirigering da hun begynte på en master i kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo.

I den prisvinnende masteroppgaven argumenterer hun for at likestillingstiltak ikke kan fungere «før man tar tak i den tette koblingen mellom den suverene dirigentrollen og forståelser av autoritet og genialitet som knyttes til dirigentens kropp – som er en kjønnet kropp,» beskriver Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK).

LES OGSÅ Dirigent Hannah Howard Andresen: En misforståelse å tro at det er få kvinnelige komponister. Det er virkelig mange.

«Den eksisterende forskningen har i stor grad fokusert på tall og diskrimineringsproblematikk, uten å adressere de mer grunnleggende forutsetningene i forståelser av kunst, geni, og musikalsk lederskap. Ved å bruke kjønnsteori for å analysere problemet fyller Andresens oppgave derfor et betydelig tomrom i feltet», utdyper de.

– Lidenskapen og nysgjerrigheten for å se på direksjonsstudier ut ifra kjønnsteori ble vekket da jeg selv studerte dirigering, og opplevde et sterkt behov for endring. Det fantes veldig lite forskning på dirigering fra et kjønnsperspektiv, og særlig når det gjaldt selve direksjonsutdannelsen. Dette tomrommet i forskningen ble en viktig motivasjon for meg i valg av oppgavetema, forklarer Andresen selv.

Andresen fant at kvinnelige dirigenter opplever objektivering og andregjøring i utdanningsløpet. Hun bemerker at kvinnene ofte befant seg i en situasjon som føltes tvetydig, og en de ikke hadde et språk for:

–De merker at noe er galt, men vet ikke hva. Noen av utfordringene handler om musikkhistorie og valg av repertoar. Musikken som studentene ble introdusert for under studiene, var utelukkende skrevet av hvite, vestlige menn. Dette reproduserer og naturliggjør ideer om det mannlige geniet.

– Flere av informantene er ikke bevisste på problematikkene knyttet til kanon, noe som viser at også kvinnelige studenter i dirigering har internalisert denne musikkkulturen i en slik grad at de ikke stiller spørsmål ved det, forteller Andresen.

Hun sier at når informantene utforsker verden og deres situasjon som studenter i direksjon, er det ikke med deres egne øyne, men med menns øyne.
– Informantene lærer en historiefortelling som bidrar til å styrke kjønnenes hierarki; en forherligelse av mannen. Dette viderefører mytene om at «det aldri fantes kvinnelige komponister» eller «at det de skrev, ikke var bra.» Når studentene lærer hva det vil si å være «dirigent», lærer de å opprettholde patriarkatet og geni-tanken i den vestlige musikkhistorietradisjonen.

Oppgaven avdekker i følge STK at flere av informantene føler seg misforstått når de dirigerer og kommuniserer med kroppen sin som kvinne. Når de gjør en bevegelse, blir den lest forskjellig fra om en mannskropp hadde gjort akkurat «samme» bevegelse i dirigering, noe som skjer på grunn av skjevhet i hvordan kroppen i dirigering blir lest utenfra. Dette mener mange at underviserne ikke er oppmerksomme på, sier STK.

– Spørsmålet er om endringsviljen er til stede fra utdanningsinstitusjonene.

Ettersom autoritet ofte blir assosiert med den mannlige kroppen, blir noen kvinnelige studenter også oppfordret til å endre stemmeleie og mimikk for å få respekt fra orkesteret.

Følelsen av å være «utenfor boksen» gjør at kvinnene føler at de må jobbe hardere og være mer profesjonelle enn sine mannlige medstudenter for å bli tatt på alvor, utdyper STK i artikkelen.

Når det har vært tiltak for å endre situasjonen for kvinnelige studenter, konkluderer Andresen med at det har vært en mangel på solidaritet og støtte fra både menn og kvinner i utdanningsinstitusjonene. Denne manglende solidariteten er en bekreftelse på en manglende ønske om å utfordre eksisterende systemet. Når kvinner begynner å få flere muligheter og rettigheter i dirigentverdenen, sørges det for at kulturen fortsatt tilpasses menn.

Masteroppgaven konkluderer med at musikkinstitusjoner som tilbyr dirigentutdannelser må tenke kritisk rundt både kanon og undervisning. Andresen vektlegger særlig det som foregår i undervisningssituasjoner:

– Dirigentutdannelsene må endre på den voldsomme objektiviseringen av kvinner, og ta tak i manglende pedagogiske egenskaper blant noen mannlige undervisere. Dette inkluderer tilbakemeldinger som kvinnelige studenter får angående deres kropp og kommunikasjon foran et orkester.

– Ved å fremme et mer inkluderende og rettferdig læringsmiljø i dirigering, kan man også skape muligheter for fremtidens dirigenter, slår hun fast, og avslutter:
– Spørsmålet er om endringsviljen er til stede fra utdanningsinstitusjonene.

Tittel på Hannah Howard Andresens masteroppgave er Dirigenters uddannelse: En kvalitativ undersøgelse om kvinders oplevelser som studerende i orkesterdirektion på musikkonservatoriet.

Juryen som vurderte masteroppgaven til topps bestod av professor i sosiologi Arnfinn H. Midtbøen, forfatter og journalist Maria Børja og professor i feministisk filosofi, Tove Pettersen.