Magdi Abdelmaguid fra Karpe var medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon. Bildet er fra kommisjonens første møte i Deichman Bjørvika i juni 2020. – Ytringsfriheten står veldig sterkt for meg, sa Abdelmaguid til Ballade i intervjuet vi gjorde den gangen (se lenke i navnet hans under her). (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
Magdi fra Karpe: Det er ikke noe «vi». Jeg ser det nå.
Europa vil ikke bli det samme. Vi vil ikke bli det samme. Verden blir ikke den samme etter dette, skriver Magdi Abdelmaguid fra Karpe.
Debattinnlegget ble først publisert på Karpes Instagram-konto, så publisert i Aftenposten 31. oktober. Innlegget er gjengitt i Ballade med tillatelse.
Av musiker, komponist, sangdikter
Snart skal vi begynne å bygge broer, men ikke ennå. Først må vi gjøre alt vi kan, for at denne kløften ikke blir så dyp og så bred at det ikke lenger går å bygge bro.
Jeg har forresten fått meg nytt kamera. Det er egentlig et gammelt, analogt kamera, så det føles litt feil å kalle det nytt, men det er nytt i mine hender. Og så lærer jeg noe nytt hver dag. Objektivet (altså kameralinsen) jeg bruker mest, er en 35 mm fast brennvidde.
Det føles ganske likt som det øynene mine ser. Jeg ønsker meg en 135 mm telelinse. Med den kan jeg kanskje fange følelser i ansiktet til folk uten å bryte intimgrensene deres, men da kommer jeg ikke til å se det store bildet. I så fall hadde jeg måttet ha en vidvinkel. Den kan fange hele situasjonen, men jeg synes den ofte overdriver størrelsen på rommet (som i en boligannonse).
Det finnes veldig mange objektiver, har jeg skjønt, akkurat som det finnes veldig mange måter å være objektiv på.
Jeg vet ikke hva som har skjedd, og jeg vet ikke når det skjedde, men noe har skjedd i Europa.
Pappa er journalist. En ekte journalist. Før Gulfkrigen reiste han til Irak for å intervjue Saddam Hussein. Han hadde med seg kritiske spørsmål, og han hadde også med seg et nytt analogt kamera. Pappa pleide nesten alltid å fotografere intervjuobjektene selv, men da han skulle ta bilde av Hussein, fikk han streng beskjed om ikke å løfte kameraet over brysthøyde. Angivelig av sikkerhetsgrunner, men pappa mente det først og fremst handlet om perspektiv.
Det tror jeg også. Om han hadde tatt bildet ovenfra og ned, ville Saddam sett liten ut.
Kanskje til og med svak.
Jeg ser verden fra mitt perspektiv. Og jeg snakker ikke om at jeg ser verden fra mitt personlige, subjektive ståsted. Om det jeg sier, er saklig, upartisk, rasjonelt og det de fleste ville kalt objektivt, er jeg fremdeles objektiv fra mitt perspektiv.
Ledige stillinger
Herfra.
Pappa er ikke herfra. Pappa har ikke mitt perspektiv. Selv om han har bodd i Europa i over 50 år, er han født og oppvokst i Egypt. Og selv om jeg har vært mye i Egypt og snakker flytende (om enn litt gammeldags) arabisk, er jeg født og oppvokst i Norge. Jeg ser, og har alltid sett, verden fra Europa. Først og fremst. Og jeg har alltid vært stolt av å være europeer.
For alle er like, men noen er likere enn andre.
Frem til nå.
Jeg vet ikke hva som har skjedd, og jeg vet ikke når det skjedde, men noe har skjedd i Europa. Gradvis. Ordene våre, bildene våre, redaktørene våre, kildene våre, overskriftene våre, kritikken vår, kondolansene våre og journalistikken vår, så gradvis at jeg ikke merket det, og selv om jeg så hvordan vi tok imot ukrainske flyktninger og hørte diskusjonen om VM i Qatar og visste hvor mange som sto opp for retten til å brenne Koranen med ytringsfrihet inngravert på lighteren, samtidig som ingen kjempet mot andre innskrenkninger av ytringsfriheten, dyttet jeg alle disse tankene under puta sammen med den bitte lille Koranen som jeg fremdeles kysser når jeg legger meg.
Nå har jeg sett hundrevis av bilder og videoer som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg har mareritt som ikke engang Koranen under puta kan stoppe. Idet jeg våkner, ser jeg på mobilen igjen, og enda en død baby eller et lite knust barn med blod og støv og avrevne kroppsdeler dreper noe inni meg, for verre enn et terrorangrep er et terrorangrep som vi ikke fordømmer.
Vi.
Jeg sier alltid «vi» fordi jeg er herfra, men det er en ekkel bismak i ordet. Det er ikke noe «vi». Jeg ser det nå. Hadde det eksistert noe «vi», så hadde over 100 norske barn som er sperret inne i Gaza, fått 100.000 ganger mer spalteplass enn de får, og Norge hadde eksplodert, og vi hadde fylt gatene med sinne, og hele den norske pressen hadde sagt fordømme og ren ondskap.
Men vi vet ikke engang hva de heter. Eller, vi vet det vel egentlig.
For alle er like, men noen er likere enn andre.
På skolen sa de at hjertet er like stort som en knyttneve. Jeg ser ikke hjertet, og jeg ser ikke knyttneven. Jeg ser derimot at verden ikke vil bli den samme etter dette.
Europa vil ikke bli det samme. Vi vil ikke bli det samme. Da hjelper det ikke å kjøpe seg et nytt objektiv.
Kartene våre stemmer ikke med terrenget.
Hver eneste bombe som slippes over Gaza, skaper en dypere kløft i Europa, og snart står vi på hver vår side av krateret og ser ikke lenger verden fra samme sted.
Da har vi et problem. Ikke en utfordring. For hvis jeg blir så sint og så trist og så maktesløs som jeg aldri har vært før, hva blir da han eller hun som allerede er sint, trist og maktesløs i Europa før alt dette?
I vår berettigede kollektive fordømmelse av Hamas’ terrorangrep har vi glemt hvem Israel er.
Eller som pappa sa: «Til og med Israel har glemt hvem Israel er. Det er derfor de ble så overrasket.»
Nå har Israel drept flere tusen barn på tre uker. De har drept flere barn i Gaza enn de har drept voksne menn, og det begynner å demre for oss hvem de er, og hva de er i stand til. Til og med blant Israel-venner i norsk presse begynner dette å bli litt vanskelig å forsvare, men allikevel er ordvalget fremdeles både forsiktig, utydelig og ekstremt inkonsekvent. Som om Israel er han barndomskompisen som alltid blir en litt kjip fyr når han har drukket. Så du unnskylder ham når dere skal dra med at han «ikke pleier å være sånn», eller med noe annet du finner på i farten.
Uansett hva han har gjort.
Men om barndomsvennen din, «det eneste demokratiet i Midtøsten», som du forsto og som du forsvarte, dreper barn og eldre og gravide og journalister og FN-ansatte og sier at han så vidt har begynt, er det kanskje på tide å revurdere både vennskapet og den forsiktige tilnærmingen.
Verden er ikke nødvendigvis sånn vi ser den herfra. Jeg har nettopp funnet ut av det. Bokstavelig talt. Jeg fant nettopp ut at verdenskartet vårt er feil. Afrika og Sør-Amerika er mye større enn jeg trodde. USA er mye mindre enn jeg trodde. Kartene våre stemmer ikke med terrenget.
De tar utgangspunkt i Europa.
De tar utgangspunkt i vårt perspektiv.
Men ikke lenger mitt.
Dette er et debattinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
