Koronakrønikene: En tid for beskjedne utopier

Koronakrønikene er en serie om pandemihverdagen til landets frilansere i musikklivet. Send oss gjerne tips om navn til serien – eller send oss dine egne refleksjoner og situasjonsrapporter.
 

Av Erik Honoré, musiker, plateprodusent, lydtekniker, forfatter og arrangør av Punkt-festivalen
 

Uka etter nedstengningen skulle vi til Paris med bandkonseptet Dark Star Safari, deretter skulle vi arrangere en tre dagers Punkt-avlegger i Birmingham med norske og internasjonale musikere. Punkt er festivalkonseptet jeg har drevet sammen med makker Jan Bang siden 2005. Senere i 2020 sto Punkt Tokyo og andre internasjonale prosjekter for tur, og vi skulle som alltid ha besøk av utenlandske musikere, musikkjournalister og bransjefolk på den årlige Punkt-moderfestivalen i Kristiansand i september.

Dark Star Safari med Jan Bang, Erik Honoré, Eivind Aarset og Samuel Rohrer (Foto: Camille Blake)

Etter at det første lockdown-sjokket var over, inntraff det en slags lammelse. Det virket som om andre mennesker klarte å sjonglere hjemmekontor og familieliv med den ene hånden, mens de gjennomførte fredagspils på Teams og satte surdeig med den andre. Men på hjemmestudiokontoret i Oslo føltes det som om et tett gardin var trukket for de mentale vinduene. Snart opplevde jeg at til og med strømmekonsertene, som de første par ukene bidro med lindring og trøst og noen fine kunstneriske opplevelser, mistet all appell. Dette hang kanskje sammen med en generell digital trøtthet: Konsert på skjerm er ikke det første du griper til etter en lang arbeidsdag på skjerm, og hjerte-emojis er en dårlig erstatning for konsertopplevelser delt med mennesker av kjøtt og blod.

Begrepet «dugnad» mistet litt av glansen i 2020.

Samtidig vokste frustrasjonen over tapte arbeids- og reisemuligheter, og lyset i enden av tunnelen fortonet seg stadig blassere. Snart viste det seg også at kultur ble prioritert aller nederst når tiltaksbyrden skulle fordeles. Oslo City hadde Black Week med 6000 frittgående kunder inne av gangen, mens kulturinstitusjonene ble nektet 200 publikummere, selv om de var fastmonterte. Norsk Industris umettelige sult på billig, uorganisert arbeidskraft ble tilfredsstilt via sms, med smitteeksplosjon og mer nedstengning som resultat. «Follow the money» og «lobbymuskler» var selvsagt ikke nye fenomener, men prioriteringene sto i grell kontrast til ministernes festtaler. Begrepet «dugnad» mistet litt av glansen i 2020.

I denne tilstanden av frustrasjon blandet med dårlig samvittighet – for dette var tross alt i-landsproblemer – kom jeg over en kronikk i Financial Times av den indiske forfatteren Arundhati Roy. Hun skrev om India, men konklusjonen føltes relevant også i et nedstengt Oslo:

«Historically, pandemics have forced humans to break with the past and imagine their world anew. This one is no different. It is a portal, a gateway between one world and the next. We can choose to walk through it, dragging the carcasses of our prejudice and hatred, our avarice, our data banks and dead ideas, our dead rivers and smoky skies behind us. Or we can walk through lightly, with little luggage, ready to imagine another world. And ready to fight for it.»

Budskapet som skjulte seg bak tittelen «The Pandemic is a Portal» kom på riktig tid, som en slags motgift mot handlingslammelse. Samtidig var det noe jeg kjente igjen i denne teksten, den harmonerte med «In Pursuit of Modest Utopias», et motto jeg hadde kommet opp med til Punkt 2020 som en slags programerklæring i en tid da vi trengte noe positivt å feste blikket på. Det var allerede mye uro i verden. Nå føltes dette begrepet, «beskjedne utopier», enda mer relevant. Som en luftspeiling man hadde behov for i en turbulent tid.

Kanskje kunne denne perioden likevel brukes til noe positivt, til å foreta en slags vareopptelling over hva vi holder på med, og en evaluering av hvorfor vi gjør det. Kanskje kunne vi også vurdere noen grunnleggende premisser og finne noe å strekke oss etter på den andre siden av pandemien – og på den andre siden av alle de andre, opprivende hendelsene som utspilte seg rundt oss.

For 2020 var ikke bare Covid-19. Det føltes som om viruset hadde satt i gang en kjedereaksjon. Mye hadde ulmet de siste årene, men nå eskalerte visst alt, samtidig. 2020 ble et år preget av voldsomme krefter og motkrefter, store og små revolusjoner, med påfølgende pendelsvingninger: Black Lives Matter, klimakamp og -fornektelse, demokratisk krise i land etter land, Thunberg og Trump, Hækaveh og Covfefe. 2020 bidro med konflikter og drama i overflod, men året tilbød oss også drivstoff til å drømme, tid til å tenke, og inspirasjon formulert av ordrike optimister som Thomas Hylland Eriksen eller like ordrike pessimister som Naomi Klein. Samt tid til å høre ny musikk. Mye ny musikk.

Det andre vendepunktet i 2020 var mer konkret. Det kom da vi klarte å gjennomføre en full Punkt-festival i september. De tre dagene i Hotel Norges panoramasal høyt over Kristiansand sentrum ble en overraskende oppløftende opplevelse etter måneder med nervøsitet, en vitamininnsprøytning av dimensjoner. Musikken, det sosiale og emosjonelle – alt ved Punkt 2020 føltes viktigere enn det hadde gjort på lenge. Dette var en øyeåpner, for 2020 var et år da vi ikke kunne ha besøk av internasjonale navn, vi måtte bygge hele festivalen rundt norsk musikk.

Audun Kleive, Arve Henriksen og Nils Petter Molvær under Punkt 2020 (Foto: Alf Solbakken)

Selvsagt skal vi åpne grensene igjen når vi kan, virksomheten vår er basert på internasjonal kontakt og kommunikasjon. Vi vil ut på veien igjen med Punkt-konseptet og andre prosjekter, og vi vil invitere verden tilbake til Kristiansand. Men det var fantastisk å oppleve styrken i det helnorske konsertprogrammet med utøvere fra flere generasjoner. Det viste at norsk musikk befinner seg i en ny gullalder, noe som handler om talent og vilje, men like mye om åpenhet, generøsitet og en eklektisk, utvungen tilnærming til sjangere.

2020 lot oss finne tilbake til en essens som av og til går tapt i Excel-ark og vante veier

Den nye energien utkrystalliserte seg i tanker om hva slags positive ting som kan komme ut av en krise, eller like mye: Hva som kan skje når man erkjenner konflikter, utfordringer, ubalanse – eller kanskje bare stagnasjon. Så under den svært romslige paraplyen «Modest Utopias» har vi satt i gang en serie utforskninger i form av musikk og visuell kunst, prosjekter som inkluderer digitale samarbeid basert på det Punkt/Birmingham-samarbeidet som Covid-19 umuliggjorde, og vi utvider og konkretiserer det allerede eksisterende samarbeidet med Universitetet i Agder. Vi forsøker også å tenke nytt når det gjelder bestillingsverk (hvem, hvordan og hvorfor), vi vil tenke grundigere rundt kjønnsfordeling og annen representasjon, og vi har fått tid til å arbeide med både påbegynte og nye utenlandsplaner for 2022 og 2023, når det forhåpentligvis er mulig å reise igjen.

Tone Åse og Veslemøy Narvesen remikser Finity under Punkt 2020 (Foto: Erik Honoré)

Så var visst ikke det første koronaåret helt bortkastet. 2020 lot oss finne tilbake til en essens som av og til går tapt i Excel-ark og vante veier, krisen bidro til at vi re-fokuserte på det som gjorde at vi i utgangspunktet ble hektet på denne lydbølgebaserte drømmevirksomheten. Vi trenger noen beskjedne utopier å bevege oss mot nå, og musikk er en fabelaktig farkost.