Oddrun Lilja Jonsdottír velger seg Bugge Wesseltoft. – Bugge er hel ved, sier hun. - Det han velger å bruke tiden sin på har også en betydning for noe større. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Lilja velger Bugge Wesseltoft

Oddrun Lilja Jonsdottír lanserte i fjor høst debutplaten til bandet Lilja, og når vi spør henne om hennes viktigste norske inspirasjonskilde er det ett navn som ruver over alle andre: Bugge Wesseltoft.

Kalender

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med gitarist og låtskriver Oddrun Lilja Jonsdottír, som velger seg Bugge Wesseltoft.

Oddrun Lilja Jonsdottír, norsk-islandsk gitarist og låtskriver som ga ut albumet Marble i fjor med bandet Lilja, oppkalt etter henne selv. Hun er også medlem av trioen Moksha, som i 2016 ga ut platen The Beauty Of An Arbitrary Moment, og spiller med Bugge Wesseltofts «nye» New Conception Of Jazz. Født 5. mars 1992, Oslo.

Bugge Wesseltoft, pianist, komponist og produsent. Han har gitt ut plater i en rekke sjangere, hvorav mange er samarbeidsprosjekter med blant annet Sidsel Endresen, Jan Garbarek, Harald Tusberg Jr. og Knut Reiersrud. Han er også arkitekten bak New Conception Of Jazz, som på begynnelsen av 2000-tallet tok jazzen inn i en ny og elektronisk tidsalder og gjenoppsto for fem år siden etter ti år i dvale. Bugge har vunnet tre Spellemannpriser; i 1996, 1998 og 2002. Han fikk Norsk jazzforums Buddy-pris i 2004. Født Jens Christian Bugge Wesseltoft, 1. februar 1964, Porsgrunn.

Liljas første plate, Marble, er en grenseløs samling låter oppkalt etter ti byer i verden hun har besøkt. Det er en bemerkelsesverdig plate som har vakt berettiget oppmerksomhet og blitt mottatt med strålende kritikker.

– Den første reisen var i 2011, og vi spilte inn platen i 2019, men selve ideen fikk jeg i 2017. Da var jeg ferdig med reisene, og skjønte at jeg måtte omforme disse inntrykkene til noe.

Reisene er blitt til låtene «New York», «Bagamoyo», «Casablanca», «Paris», «Mekelle», «Tyr», «Kathmandu», «Nairobi», «Kolkata» og «Reykjavik», samlet under tittelen Marble – som altså er engelsk for klinkekule, og i overført betydning, jordklode. Hun har møtt og spilt med musikere i alle de ti byene, og deretter skrevet sangene basert på disse erfaringene og inntrykkene.

Bandet Lilja består ved siden av Oddrun selv av Sanne Rambags, Jo Skaansar og Helge Andreas Norbakken, et formidabelt lag som evner å gi koloritt til disse til dels svært forskjellige musikalske staurene. Én sang, «Casablanca», er spilt inn på location med lokale musikere, og det er også gjort plass til et knippe gjestemusikere andre steder på platen. Blant disse finner vi Bugge Wesseltoft, men det er kanskje ikke bare derfor Oddrun har valgt ham som sin inspirasjon?

– Bugge er hel ved, svarer hun. – Han har utrolig mye integritet, både som musiker og menneske. Han er en svært dyktig musiker som berører med spillet sitt og er oppriktig interessert i musikk. Det han velger å bruke tiden sin på har også en betydning for noe større. Det virker som han er opptatt av at musikken skal bety noe på flere plan. Når det i tillegg er på et så høyt kunstnerisk nivå, er det veldig inspirerende for meg.

Oddrun Lilja Jonsdottír (Foto: Erik Valebrokk)

– Hvordan traff du ham første gang?
– Aller første gang var på et prosjekt på Musikkhøgskolen. Vi skulle ha Ableton storband. (Ableton Live er en programvare for komposisjon, innspilling og livespilling – journ. komm.) Det var meg på gitar, 12 datamaskiner og Bugge. Vi hadde noen dager hvor vi lagde musikk og holdt en konsert. Han jobber ikke på Musikkhøgskolen, men det hender at han er ekstern sensor. Da han så eksamenskonserten min, som jeg spilte med blant annet Marthe Lea, Sanskriti Shrestha, Ashraf Sharif Khan og flere musikere, fikk jeg en epost etterpå hvor han spurte om vi skulle spille sammen. Det var startskuddet til «nye» New Conception Of Jazz som hadde ligget på is siden 2006. Vi begynte med en liten konsert i 2015, så ble det sikkert 40-50 konserter i 2016 og 2017 over hele verden.

– Du har spilt med hans New Conception Of Jazz, og han spiller på fire av sangene på din plate Marble. Blir det mer?
– Vi har faktisk vært i studio nå med New Conception Of Jazz, og Bugge er jo så bra på å starte ting og få ting til å skje, og det er viktig for ham. Jeg og noen flere arrangerte en konsertserie som het Jazz In Khartoum. Da Bugge så at det ikke gikk mer, spurte han om jeg ville starte en annen konsertserie sammen med ham, Samspill og Nasjonal jazzscene Victoria. Nå driver vi noe som heter OK Sessions på Victoria, som handler litt om å forene jazz og tradisjonsmusikkscenen i Norge. Og så hender det at vi spiller noen andre konserter, på Mela, for eksempel.

Fra konsert på Nasjonal jazzscene Victoria i Oslo. (Foto: Millimedia)

Oddrun vil ikke svare på hvorvidt hun betrakter seg selv og Bugge som musikalske tvillingsjeler, men visse egenskaper har de felles som musikere.
– Det er viktig for oss begge å nå ut til folk, at vi på en eller annen måte tar inn publikum når vi spiller, at det betyr noe og at det er en slags utveksling der. Vi har også noen av de samme musikalske interessene, både med jazzen og det å spille med folk fra ulike steder i verden. Vi blander sjangere vi liker, og så blir det kanskje noe nytt. Og det handler nok mye om møtet med musikken og med publikum og med musikere for begge to.

– Både du og Bugge er per definisjon grenseløse som artister, med en fordomsfri innstilling til det dere gjør, men arbeider dere mer dogmatisk innenfor de forskjellige prosjektene dere er involvert i? Det er kanskje særlig viktig for Bugge som gjør så mye forskjellig at han ikke går utenfor de rammene han setter opp, men hvordan føler du disse tingene? Marble har et tydelig konsept, men samtidig rommer den mye frihet.
– Det er helt klart en konseptplate. Jeg hadde to rammer; det ene var titlene, at det skulle være en slags representasjon av opplevelsen eller reisen det hadde vært for meg i hver låt. Det andre var at jeg skulle være med og spille. Det var ekstremt åpent da jeg begynte. Jeg ante ikke om det skulle være med orkester eller mer solo, singer/songwriter-aktig. Derfor tok det litt tid å skrive musikken. Jeg klarer ikke bare sette meg ned og skrive et eller annet, og slenge sammen noe til en plate. For meg er det enklere når jeg har en gjennomgående idé å skape musikken innenfor.

– Du har foreløpig kun utgitt én Lilja-plate, så det er kanskje et litt rart spørsmål, men er det ting på den du vil si er direkte inspirert av Bugge, rent bortsett fra det åpenbare faktum at han faktisk spiller på fire av låtene?
– Jeg var jo interessert i disse tingene før jeg møtte Bugge. Mange av disse reisene fant sted før jeg møtte ham, men det var jo veldig morsomt å møte en likesinnet, som holder på med mye av det samme. Han gjorde noe lignende med OK World-plata og -dokumentaren. Startskuddet for min musikalske retning kom kanskje før jeg møtte ham, men man får jo næring av å møte folk som holder på med lignende ting, så det har nok betydd en del for min kunstneriske retning. Han er også flink til å oppmuntre folk til å tørre å satse, spesielt på eget prosjekt og prioritere det og gønne på. Det har jeg tatt med meg. Han har virkelig hjulpet meg med å få troa på at jeg har noe å si, og vært veldig oppmuntrende, både i ord og i handling. Og så har det jo vært fint å få lov å gi ut musikken min på Jazzland. (Jazzland Recordings er Bugge Wesseltofts eget plateselskap – journ. komm.) Men for faktisk å svare på spørsmålet ditt, så kanskje det handler like mye om dynamikk og energi. Det er ikke nødvendigvis så mange akkorder i musikken, men det er kurver og det er at man skaper noe spenning og avspenning, dynamikk. Det er nok noe vi har til felles, noe jeg har utviklet i samspill med ham.

Lilja. Oddrun Lilja Jonsdottír og Bugge Wesseltoft møttes første gang i et prosjekt på Norges musikkhøgskole. – Det var meg på gitar, 12 datamaskiner og Bugge, forteller hun. (Foto: Anne Valeur)

– Dere har vel også det felles at dere begge har en humanistisk tilnærming til kunsten, at mennesket står i fokus. Er dette noe dere snakker mye om?
– Vi snakker mye om politikk og verden og hva vi synes funker og ikke. Det ble kanskje litt krystallisert i Håp, Bugges siste prosjekt nå i høst, da leiren i Moria brant. Det ble dråpen i begeret for Bugge, og på bare halvannen måned lagde han en dobbel plate med en fotobok med 32 artister hvor alt overskuddet gikk til en stiftelse som hjelper flyktningene på Lesvos. Jeg tror de kunne sende nesten en million kroner. Det er jo det viktigste for meg også. Jeg tror jo at det er fredsarbeid vi driver med. Om det er et møte mellom to kulturer eller om det er å spille musikk for noen, som setter pris på det og blir glad.

– Det handler om relasjonsbygging, å knytte kulturer sammen?
– Ja, det handler om å fokusere på det som er likt og ikke det som skiller oss. Det er viktig for begge to. Også det at han bruker navnet sitt til å løfte fram andre artister. Det er litt viktig for meg også etter hvert, når jeg får en større stemme. Å for eksempel kunne løfte fram Zakaria Houaoura som spiller guembri (marokkansk strengeinstrument – journ. komm.) på plata, synes jeg er viktig. Det handler ikke om oss nødvendigvis, men å skape noe større.

Å løfte fram andre er viktig, sier Oddrun Lillja Jonsdottír. – Det handler om å skape noe større. (Foto: Erik Valebrokk)

– Bugge kan trygt sies å gjøre mye forskjellig, både instrumental- og vokalmusikk, innen jazz i dens mange former, men også innen både klassisk, elektronika og mer popbaserte ting. Er det noen sider ved virksomheten hans Oddrun setter spesielt stor pris på, eller betrakter hun alt han gjør som en større helhet?
– Jeg ser nok på det som en helhet. Det virker som alt henger sammen på et plan. Det er ikke alltid jeg skjønner hva han tenker med en gang, men jeg har observert at det er som han har en slags visjon med det han gjør som oftest bare funker. Det er kanskje mer en egenskap enn en del av virksomheten hans, men jeg liker kompromissløsheten i at han holder på med det han digger mest. Det var veldig inspirerende for meg å se. Med New Conception Of Jazz har vi holdt på med ganske eksperimentell jazz egentlig, men det fylte jo konsertsaler verden rundt, kjempestore steder. Bare det at det er mulig å ikke gå på kompromiss med det man har mest lyst til å spille og at folk fortsatt har lyst til å høre på, det var en viktig bekreftelse for meg å få tidlig i min karriere.

– Hva synes du er det fineste han har gjort?
– Åååååå…. Jeg synes jo alt er fint. Han spiller aldri dårlig, men det er et eller annet med møtet mellom ham og Sidsel Endresen som rører meg. Av innspilte ting, da. Jeg synes jo alltid det er veldig fint å se ham live fordi det er noe spesielt, men av innspillinger er det nok samarbeidet med Sidsel, og da særlig Duplex Ride som jeg har hørt mest på. Og Moving er jo fin, men det er en helt annen greie, litt mer banebrytende på den tiden (2001 – journ. komm.), veldig bra, med New Conception. Så synes jeg jo det var veldig fint det han gjorde med den Håp-plata. Det er noe med bare å ta saken i egne hender, å gønne på og lage en plate med så sinnssykt masse bra artister. Det er veldig i Bugges ånd.

Pianist, komponist, produsent og forlegger Bugge Wesseltoft. – Jeg tror han er ekstremt viktig, både for norsk og internasjonalt musikkliv. Han er interessert i det folk holder på med og støtter opp om det. Han tenker litt nytt, og han tør å tenke stort. Det er noe med bare å ta saken i egne hender, å gønne på og lage en plate med så sinnssykt masse bra artister. Det er veldig i Bugges ånd, sier Oddrun Lilja Jonsdottír om Bugge Wesseltoft og om plata Håp, som ble gitt ut til jul til inntekt for flyktningene i Moria-leiren i Hellas.   (Foto: Egil Hansen)

– Helt til slutt, hvilken betydning har Bugge for norsk musikkliv?
– Jeg tror han er ekstremt viktig, både for norsk og internasjonalt musikkliv. Han er genuint interessert i musikk, og i ny musikk, og han skaper et godt miljø rundt seg. Han er interessert i det folk holder på med og støtter opp om det. Han tenker litt nytt, og han tør å tenke stort. Og samtidig som han tenker stort er han kanskje den personen jeg kjenner som har minst ego. Han viser at det er mulig å ikke stå i veien for seg selv, å ikke stå i veien for musikken, at det handler om musikken. Det er også viktig. Det handler om musikken, det handler ikke om ham, det handler ikke om et image. Det er så mye fokus på image og at du må legge ut så og så mye på Instagram hver dag hvis du skal være artist. Men det er jo ikke det det handler om, egentlig. Det handler om musikken.

– Tror du det er noe som er i ferd med å gå litt i glemmeboken?
– Jeg er redd for det, samtidig som jeg har tillit til menneskene. Jeg synes det er viktig å ikke undervurdere folk, og jeg tror folk setter pris på det som er genuint. Og på kvalitet. Der synes jeg også radiokanalene har et ansvar for å tørre å spille ting som også utfordrer litt.

– Det kunne vi snakket mye om?
– Ja, det er viktig å få med, avslutter Oddrun Lilja Jonsdottír, så får vi heller komme tilbake til den praten.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this