I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Johanne Flottorp, som velger seg Annbjørg Lien. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
- Johanne Flottorp, hardingfelemusiker, folkemusiker og vokalist. Hennes første plateinnspilling var Dalstroka innafor – Hardingfelespel frå Agder som hun gjorde sammen med Gard Nergaard og Tor Hunslemo i 2009, mens debuten under eget navn kom i 2018. Sammen med gitaristen Åsmund Solberg fikk hun Folkelarmprisen og en Spellemann-nominasjon i 2020 for platen Heimespel. Hun har også gitt ut to plater med folkemusikktrioen Raabygg, spiller fast med americanabandene The Northern Belle og Ruby Red & The Moonshine Brothers, og spilte i fjor på det jazzbaserte debutalbumet til Karl Bjorå, Whimsical Giant. Født 31. mai 1991, Åmli.
- Annbjørg Lien, sanger/låtskriver, hardingfelespiller og folkemusiker. Ga ut debutalbumet Kjellstadslåtter i 1988 og etablerte gruppen Bukkene Bruse samme år sammen med Steinar Ofsdal og Arve Moen Bergset. Fra 1997 ble også Annbjørgs samboer Bjørn Ole Rasch opptatt som fast medlem i gruppa. Lien har gitt ut en rekke soloplater og samarbeidsplater med blant andre Rasch og Sondre Bratland, og er kjent for sin fordomsfrie omgang med folkemusikktradisjonen. Hennes foreløpig siste album Janus kom i fjor, og er et godt eksempel på hennes visjon. Hun er dekorert med flere priser, blant dem Hilmarprisen i 2006 og Anders Jahres kulturpris i 2017, og har vært nominert til Spellemannprisen hele fem ganger. Født 15. oktober 1971, Ålesund.
– Hvorfor Annbjørg Lien?
– Jeg er jo en felespiller, og jeg starta på 90-tallet. Da er det vanskelig å komme utenom henne. Bukkene Bruse var vel den første folkemusikkgruppa jeg hørte, og jeg husker at til sjuårsdagen så fikk jeg min første CD med Annbjørg, Felefeber. Jeg begynte å spille fele som seksåring, i 1997, og da gikk det veldig mye i Bukkene Bruse og Annbjørg Lien, som var mine favoritter. Jeg hørte selvfølgelig på Britney Spears og den slags og, men jeg hadde to interesser, sier Johanne Flottorp med en liten latter. Et ekte barn av 90-tallet der altså, men med én fot tidlig plantet i norsk folkemusikktradisjon.
DØRÅPNER: Annbjørg Lien var den første felespilleren Johanne Flottorp hørte på. Liens måte å sette folkemusikken inn i en mer moderne sammenheng på gjorde at den unge felespilleren søkte seg videre. – Jeg gikk mer inn i den tradisjonelle retningen etterpå, men jeg tror det var en fin inngangsport, forteller hun til Ballade. (Foto: Erik Valebrokk)
Hun så Annbjørg Lien live allerede sommeren 1998, sju år gammel.
– Jeg kan tidfeste det, fordi jeg husker det var rett før søstera mi ble født. Da var vi på en utekonsert med hele familien, jeg tror det var utafor Larvik en plass. Hun spilte med Bukkene Bruse, og jeg husker at jeg var nede og fikk snakke med Annbjørg etterpå. Det var veldig gøy. Jeg fikk autografen på de CDene jeg hadde samla til da.
Noen år senere ble de kjent utover autografskrivingen.
– Jeg fikk henne som lærer etter hvert, mens jeg gikk på musikklinja i Grimstad. Da pendla jeg og tok timer med henne i Kristiansand, og da ble vi gode venner. Det var viktig læring, og hun var ikke bare lenger ei jeg hadde CDer av hjemme. Først var hun jo en inspirasjon lik alle andre, men så blei hun etter hvert en inspirasjon jeg kunne snakke med og få masse tips av. Jeg fikk høre veldig mye av alle erfaringene hun hadde gjort seg opp igjennom. Sånne ting.
Det tok ikke lang tid før Johanne Flottorp debuterte som plateartist. Som 18-åring ga hun ut platen Dalstroka innafor – Hardingfelespel frå Agder sammen med Gard Nergaard og Tor Hunslemo. Dette var i 2009, og fra 2015 skjøt karrieren virkelig fart. Da dukket hun opp som felespiller i countrybandet The Northern Belle, og året etter debuterte hun med sin egen folkemusikktrio Raabygg sammen med Sigrid Kjetilsdotter Jore og Tuva Færden. Hun er også medlem av Ruby Red & The Moonshine Brothers, og ga omsider ut sin ordentlige debutplate med felemusikk i 2018, enkelt og greit titulert Johanne Flottorp, der hun spilte tradisjonelle slåtter.
– Så vidt jeg forstår er den tradisjonelle folkemusikken nokså dogmatisk, men Annbjørg Lien har vært veldig flink til å føre den inn i nye musikalske spor. Er det inspirerende for deg?
– Ja, jeg tror det har vært en åpner. Hun var den første felespilleren jeg hørte på, og ved at hun satte folkemusikken inn i en mer moderne sammenheng, gjorde vel det at jeg søkte meg videre derfra. Jeg gikk mer inn i den tradisjonelle retningen etterpå, men jeg tror det var en fin inngangsport. Jeg tror det er viktig at hun viser at man ikke må være så redd for å blande sjangere, at det er veldig mange ting som kan passe bra sammen.
STÅR STØDIG: Felespiller, komponist og forsker Annbjørg Lien. – Annbjørg har tradisjonen i bånn, og det er derfor hun står så stødig, sier felespiller Johanne Flottorp. (Foto: Tobias Hole Aasgaarden)
– Den norske folkemusikken går i arv, og dere utøvere går i lære for å føre den videre mer eller mindre slik den alltid er blitt spilt. Er det vanskelig å bryte ut av de fastsatte rammene?
– Nei, det synes jeg ikke. Det finnes et bra sitat som blant annet Knut Buen alltid bruker med at «først ape, så skape». Jeg tror veldig mange folkemusikere er bevisste på det, og det gjelder sikkert i mange sjangere at man først på en måte «hermer» og lærer seg ting veldig tradisjonelt, at man lærer seg håndverket og tradisjonen, og da er det lettere å bryte med det etter hvert. Det er litt sånn jeg opplever Annbjørg. Hun har tradisjonen i bånn, og det er derfor hun står så stødig.
– Du spiller jo også selv i andre sammenhenger, ikke minst med The Northern Belle og Ruby Red & The Moonshine Brothers, og der finner jo hardingfela en veldig naturlig plass. Men er det sammenhenger du spiller i der du må jobbe hardere for å flette inn uttrykket fela gir?
– Jeg spiller bare som jeg spiller. Da jeg møtte deg sist i Oslo skulle jeg spille med Karl Bjorå som har jazzbakgrunn og spiller en annen type musikk. Så har ikke jeg de verktøya som de har nødvendigvis, og må bruke det jeg kan og ta med meg det. Jeg prøver bare å være meg sjøl, å være den samme musikeren som både spiller solo hardingfele og i andre settinger.
NORDICANA: Johanne Flottorp med The Northern Belle. Flottorp ytterst til venstre, Marie Tveiten (perkusjon, gitar, kor) bak og Stine Andreassen (låtskriver, vokalist og gitarist) i front. (Foto: Erik Valebrokk)
Om Johanne Flottorp spiller i forskjellige settinger, spiller Annbjørg Lien i enda flere, men så er det også 20 år mellom dem. Annbjørg Liens platekarriere har vart i 35 år og teller rundt 20 album inkludert Bukkene Bruse. I tillegg har hun bidratt til en lang rekke innspillinger med forskjellige artister, blant annet Sissel Kyrkjebø, Åge Aleksandersen, Lynni Treekrem, Tone Hulbækmo, Secret Garden og internasjonale størrelser som Tom Russell og The Chieftains. Men hva synes Johanne Flottorp er det aller fineste Annbjørg Lien har gjort?
– Oi, det er ikke lett å svare på. Det er lenge siden nå, men hun ga ut en soloplate sammen med Bjørn Ole Rasch, Come Home, som bare er fele og nøkkelharpe og trøorgel som jeg synes er veldig fin, men jeg synes også veldig mange andre ting hun har gjort er bra. Hun har gjort så mye forskjellig opp igjennom, hun har hatt en veldig lang karriere. Jeg liker at hun er så flink til å utforske ulike uttrykk, og skrive for ulike besetninger. Jeg synes hun er flink til å finne sin greie.
LIVE-SAMTALE I BALLADE RADIO: Annbjørg Lien og redaktør av Ballade, Guro Kleveland, i live-podkastsamtale på Riksscenen 19. februar 2022, i forbindelse med lanseringskonserten av albumet Janus. Hør samtalen i Ballade radio. (Foto: Knut Utler)
– Hvordan vil du beskrive spillestilen hennes, og hvordan vil du sammenligne den med din egen?
– Hun har veldig overskudd og er veldig trygg og leken. Det er litt det at hun er så allsidig, hun spiller både litt mørkere, dystre ting, men også lettere ting. Det er veldig vanskelig å sammenligne det med min egen spillestil, men det jeg følte jeg virkelig lærte da jeg hadde henne som lærer, var at en må bare spille som seg sjøl, og at man ikke alltid må ta musikken så seriøst. Man må bare være den man er i spillet sitt.
– Er det ting du har spilt inn på plate som er direkte inspirert av henne?
– Det er det helt sikkert. Jeg har ikke spilt inn ting som hun har lagd, men jeg var nok inspirert av henne da jeg lagde plate med gitaristen Åsmund Solberg. Jeg har hørt masse på det hun har gjort med andre gitarister før, og det er umulig å ikke ha henne i bakhuet en plass. Hun har liksom testa de fleste besetninger før jeg har gjort det.
THE NORTHERN BELLE: Johanne Flottorp og Bjørnar Ekse Brandseth under en konsert med The Northern Belle. Brandseth spiller også i Silver Lining. (Foto: Erik Valebrokk)
– Den Heimespel-plata du ga ut med Åsmund Solberg bryter litt med det tradisjonelle formatet. Er det noe du tenker du kunne gjøre nettopp fordi du har hatt henne som lærer, at det føles naturlig?
– Ja, det føles jo veldig naturlig, men samtidig så spiller jeg ganske trad på den plata. Jeg spiller bare slåttene som de er, eller med litt improvisasjon kanskje, mens Åsmund har lagd alle arrangementene for gitar. Men jeg synes absolutt hun er en inspirasjonskilde til å kanskje gå litt utafor det vanlige og tørre å utvide ting lite grann. Jeg vil nesten påstå at alle som begynte å spille fele på 90-tallet har blitt påvirka av henne på en eller annen måte. Det er derfor jeg vil trekke henne fram. Jeg kan ikke snakke for alle, men jeg tenker at jeg likevel snakker på vegne av veldig mange felespillere.
Det fører oss ganske naturlig til siste spørsmål: Hvilken betydning har Annbjørg Lien hatt for norsk musikkliv?
– Jeg tror nok det er mange som ikke hadde visst hva norsk folkemusikk og hardingfele er for noe, hadde det ikke vært for henne. Hun spilte seg veldig inn i den norske bevisstheten på 90-tallet, og jeg synes hun har vært en foregangsfigur på veldig mange områder. Det var et veldig mannsdominert miljø også på den tida da hun begynte å spille, og hun viste at det ikke har noe å si hvilket kjønn du er. Spellemannsmiljøet er for alle. Folk spiller som de er. Jeg er akkurat kommet hjem fra Landskappleiken, og det er fortsatt litt sånn at noen trekker fram kjønn på de som skal spille, men det har jo ingenting å si. Det har det aldri hatt. Men det er viktig med forbilder, både kvinnelige og mannlige, og Annbjørg er et forbilde.
