I Valdres er en kødd en kompis

– Jeg er veldig glad i den grove mannssjargongen hjemme i Valdres. Det er kjærlighet på en veldig konkret måte, sier Ørnulf Juvkam Dyve.

Låtskriveren til Staut er ikke i Valdres nå. Han er på Teisen. Makalausfjellet, navngitt for sin formidable utsikt, og som ga tittel til fjorårets Staut-album, er byttet ut med et fotballstadion oppkalt etter et selskap som leverer IT-løsninger for bedrifter.

Dyve har brukt tiden siden Makalaus til å gro skjegget (tenk en blanding av Johannes Brahms og Kenny Rogers) og til å skrive melodi og tekster til Stauts kommende album (som ikke høres ut som noen av delene). En av sangene har allerede fått sin livedebut: «Lett å vara kødd (men det køsta vara kar)».

Derfor snakker Dyve om hvordan menn snakker når menn møtes i Valdres. For en som har vokst opp på østlandet er det ikke ønskelig å være en kødd. Men det er annerledes i Valdres altså?
– Jeg kan møte en kar på butikken og si ‘hei du, fordømrade kødden’. Det betyr egentlig bare at du og jeg er kompiser, at man er trygge nok på hverandre til å si det. Folk kan kanskje avfeie det med at jeg uttrykker meg dust, men det ligger et helt tankesett bak. Det er ikke bare ord, sier Dyve.

Tankesettet bak den frekke tituleringen baserer seg på å fremheve det hjemlige. Det gjelder også når Dyve skriver ned sangtekstene: Vi er konsekvent mø, jeg er e. Tekstene er nitid skrevet ned i egne Word-dokumenter, slik de uttales, og alltid med samme formatering (overskrift størrelse 26, tekst i størrelse 12, bridge i kursiv. Times New Roman).

I 2005 fikk han Målprisen av Valdres Mållag for sin måte å fremheve dialekten på.
– I utgangspunktet var jeg ikke spesielt god i norsk. Jeg fikk G på de fleste stilene. Men det har vært en hyggelig utvikling.

Folk kan kanskje avfeie det med at jeg uttrykker meg dust, men det ligger et helt tankesett bak.

Dyves oppvekst i Bagn på 70- og 80-tallet var med relativt konservative mannsidealer. Fedrene klemte ikke ungene sine eller sa hvor flinke de var, men sørget for at familien hadde det den trengte.
– De jobbet hardt, men de var ikke så gode med ord, sier Dyve.

Han ville skille seg fra det, og samtidig ikke. I 2010 kom debutalbumet til Staut, rik på inspirasjon fra norsk og irsk folkemusikk. Beatles og Prøysen. Fest og poesi. Bandet har siden da opplevd solid suksess på VG-lista med sine seks album, men aller mest som turnerende band.

– Fedrene jobbet hardt, men de var ikke så gode med ord, sier Ørnulf Juvkam Dyve, låtskriver for Valdres-bandet Staut. Tekstene er dypt inspirert av hans egne røtter i et konservativt mannsmiljø. (Foto: Brand Barstein)

Det er Dyve som skriver alt av tekst og melodi, selv om bandet er med på å forme det endelige uttrykket.

«Lett å vara kødd (men det køsta vara kar)» handler for så vidt om den valderske mannsrollen: Staut-sanger Gaute Lein Ausrød fikk seg en vanlig jobb, og siden Staut er et stort navn i Valdres fikk Ausrød flere presseoppslag i lokalmediene for den nye karrieren.

Ufortjent, vil noen si. Deriblant Dyve.

– Det eneste han gjorde var å rydde skog rundt høyspentledningene. Det er tusen folk i Valdres som rydder skog, men bare han som får side opp og ned i avisene om det.

Derfor ble det en vennskapelig nidvise om sin egen sanger.

I mange, lange år kom e rekan på ei fjøl / Gjorde e eit slag vart e kortpustan og støl / Blemeneva om e tok eit tak / Såg e arbeid vart e bleik og spak synger Ausrød om seg selv.

– Men han tok det veldig bra, sier Dyve.

Dyve skriver også sanger for andre artister, blant annet danseband-kjendisen Tore Halvorsen. Å skrive tekster for andre sjangre fordrer et annet blikk.
– Det blir et håndverk. Men hvis du er flink til hva du gjør så er det likegyldig for meg akkurat hvilken sjanger jeg skriver for. Kred er ikke så viktig for meg, sier Dyve.

Men det er ingen vokalist han skriver mer for enn Ausrød. Gjennom ti år har Ausrød fremført ord som ikke tilhører han selv, men som han likevel må kunne stå for.

Å skrive tekster slik fordrer at man kjenner personen som skal synge den godt. Dyve er en generasjon eldre, og det hender at Ausrød har innvendinger på ord og uttrykk som ikke passer han som vokalist. Men de har et sterkt bånd.
– Det har vært utallige stunder sammen hvor vi har snakket sammen om ett og hint. Gaute har på mange måter vært en slags tredje unge hjemme hos oss, sier Dyve.

Han har ikke hatt for vane å skrive nedsettende tekster, spesielt ikke om egne «unger». Han er ikke spesielt begeistret for moralisme. Og det selv om Dyve er utdannet lærer.

Men denne selverklærte aversjonen mot moralisme er kanskje ikke overraskende for et band som har bygget en karriere av tekster som fremhever det gode. Et par eksempler:

Sjå på bjørke
kos ho vaia
Har den grøne luva på
lune tima på mørko sia
Ingenting e trøng masa om nå
(fra 2010s «Sjå sole»)

Si ja te sukkertøy ein vanlig måndag
Ja te vara blid
Si ja te alle som kan treng´ ei hånd
og halde take´i
(fra 2017s «Ja»).

Men disse er ispedd sanger med en viss pekefinger:

Æ det kun du
som eig alt vete
og slepp vara idiot
(Fra «Kardemommelov», 2017)

….gjerne med humor:

Men inst inni me, står ein kort beskjed;
Du får prøve å beherske de
Det æ ’kji stugureint å deng’ ein Halling
Det æ ’kji stugureint å kall’ ein Halling før balling
(Fra «Stugureint», 2013)

…eller fra perspektivet til en karakter:

Dei veike æ så feige
Dei høre ikkji te
Mø treng ´kji snylteplanto
Æ vel enig i det?
(Fra «Sleggeljå», 2019)

– Er det ikke en moral her?
– Jeg tror vi kunne fjernet ordet ‘moral’ fra språket vårt om man tidligere hadde fokus på empati. Bak moralen så ligger det at vi skal overvåke hva andre tenker og gjør, men hvis vi i utgangspunktet hadde visst hvordan den andre personen har det, så kunne jeg innrettet min måte å være på.

– Men som lærer har du et moralsk ansvar for dine elever?
– Ja, eller empati. Det første barn burde lære hjemme, før man lærer om tall og sånn, er om hvordan folk har det og hvordan deres handlinger påvirker de rundt dem, sier Dyve.

Dyves oppvekst var preget av det tradisjonelle norske, noe som fremdeles gjennomsyrer kulturen på hjemstedet.
– Jeg så ikke en person med en annen hudfarge før jeg var femten år og dro på besøk til Drammen. Mye av det å vite at man kan være sammen uansett bakgrunn, var noe jeg måtte lære meg, for jeg vokste opp på en tid hvor ulikheter var vanskelig å fordøye. Og for en generasjon over meg er det fremdeles vanskelig å fordøye. Jeg hører daglig rasistiske ting når jeg er hjemme.

Derfor er det så viktig for Dyve å sette fokus på empati og forståelse, både i jobben som lærer og med sangtekstene. Det nasjonalromantiske i Stauts tekster er utelukkende basert på omgivelsene.
– Jeg er mye i naturen. Det er veldig norsk, men det er det som er min bakgrunn og der jeg finner roen. Jeg har ikke tall på hvor mange av låtene som har kommet til med 130 i puls opp en bakke i skogen hjemme. Da har jeg det så vanvittig fint.

Staut med sanger og «tredje unge» Gaute Lein Ausrød i midten.

I «Sleggeljå» skriver han fra perspektivet til en person som føler seg utelatt, og som er lei av «godhetstyranniet» – et ord Dyve ikke kan forstå seg på.

Han unngår å være for politisk med tekstene sine, men sier det for han er ganske tydelig at han er godt over på venstresiden. Inspirasjonen fra Vømmøl Spellemannslag er fra før Hans Rotmo ble «for brun».

– Det er ikke til å stikke under en stol at vi gjør en del «to i promille»–konserter.

Men på et tidspunkt ble det tydelig at fanbasen ikke var like tilbakeholdne med sine politiske synspunkter.

– Vi gikk på en skikkelig smell.

I 2014 spilte Staut på Svalbard. De hadde sett at Jens Stoltenberg, da påtroppende Nato-sjef, også var på arrangementet og vokalist Gaute sendte melding til Stoltenberg om at han var invitert backstage på øl og peanøtter om han ville. Stoltenberg kom, og bandet tok et bilde som ble lagt ut på sosiale medier.

– Vi har aldri fått så mye dritt tilbake. Folk spurte hvordan vi kunne menge oss med slike latterlige figurer.

Bandet slettet disse kommentarene fra sosiale medier.
– Vi syntes det bare ble trist.

– Jens var en kjempehyggelig fyr, på samme måte som Erna er en kjempetrivelig person. Vi hadde ikke frontet politikken i det hele tatt, men likevel fikk vi alt det. Det var ikke spesielt hyggelig, sier Dyve.

I sånne stunder er det greit at Dyve er velsignet med å glemme ganske fort. Han anser det også som en fordel for låtskriving. Inspirasjonskildene, han nevner Kjell Aukrust, samt nevnte Prøysen og Beatles som noen av de største, står for en underbevisst ballett som ligger og ulmer med hans egne erfaringer.
– De hentes frem når jeg skal skrive en låt, sier Dyve.

Men ingen inspirasjon er større enn Haldis Moren Vesaas.

– Jeg har aldri møtt en eldre person med et så ungt blikk. Det var så fylt av liv, sier Dyve.

Dyve opptrådte med Vesaas to ganger, på en bokmesse i Oslo på slutten av 80-tallet, og i en minneskonsert for Terje Eliassen – en lærerhøgskolevenn av Dyve som hadde satt musikk til noen av diktene hennes.

Halldis Moren Vesaas: Dyves største lyriske inspirasjonskilde. (Foto: Morten Krogvold)

– Hun tok til seg alt som var av inntrykk. Det var så mye glede i måten hun uttrykte seg på, og det var like mye varme som i diktene hennes. Blikket hennes var nok til å sette preg på meg, sier Dyve.

– Det er hun som er mitt hjerte nærmest, tekstmessig. Jeg prøver alltid å få til litt av det hun prøvde å formidle.

Tidvis bokstavelig. «Øpin Grind» fra fjorårets album Makalaus åpner med et par strofer av Vesaas:

Du går fram til mi inste grind og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam, og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt oss to
anten vi møttest titt eller sjeldan var møtet tillit og ro.

Dyve selv supplerer i samme sang:

Og du trenge deg mykjy lenger fram enn ho Halldis sa
Leita bakom grinde, det æ der mø finn det som livet ska.

– Vesaas tok den opphøyde nynorsken og gjorde det allment. Kjenner du deg igjen i det?
– Hun gjorde det på en nøyaktig og elegant måte. Jeg er mer en unnasluntrer der, men jeg kjenner meg igjen i det å formidle gode tanker på dialekt. At du med enkle ord kan si viktige ting.

Det viktige, i bunn og grunn, er godhet. Å behandle andre med respekt og behandle seg selv likeså.
– Vi skal ikke glemme glede, sier Dyve.

Og selv om han har et stort hjerte for Vesaas, innrømmer han at den vømmølske humoren i blant tar overhånd.

Mø sløst om ei jente, alle mann
E dengde to men ikkji tre
Lite e’ kan få gjort med det
(Fra «Sladre Te Mor Mi», 2011)

– Det er ikke til å stikke under en stol at vi gjør en del «to i promille»–konserter. Men jeg liker om det kan gjøres med tekst hvor det er det vises at vi har noe å si.

De mest bemerkelsesverdige tekstene i så måte er historiene som er hentet fra virkeligheten. Dyve som skriver og Ausrød som synger om de som har vært i deres lokalmiljø.

Dette er aller mest tydelig i «Ærleg Tjuv», en sang om en person som Dyve vokste opp med i Bagn.

Han bau vel på juling når vått veikna vete
Og bakom ein mur luska livet i luv
Men såg du´n i augo og tok imot nevin
så møtte du alder ein ærligar tjuv

Frank – han er navngitt i sangen – tok ifølge Dyve noen uheldige valg. Det var mye narkotika, og han satt i fengsel nesten tyve år av livet sitt, før han døde i en bilulykke for noen år siden.
– Han var det nærmeste man kommer en forbryterkjendis i Valdres. Jeg har aldri skrevet noe så utleverende noen gang, så jeg måtte snakke med slekta hans før jeg ga ut sangen, sier Dyve.

Dyve er varsom med å utlevere seg selv, i den grad man kan være varsom med slikt som tekstforfatter.

– Er det noe du ikke vil skrive om?
– Jeg har ikke behov for å skrive om egen familie og ting som har skjedd med meg personlig. Det skal ikke være nødvendig å utbasunere alt.

Men han forteller om da bestefaren hans, som var aktiv under andre verdenskrig, møtte en tysker som han måtte slå ihjel. Bestefaren måtte flykte til Sverige, hvor han traff bestemoren til Ørnulf.
– Hadde ikke det skjedd, så hadde ikke jeg vært her, sier Dyve.

– Og det er noe jeg har vært motvillig til å skrive om. Men nå har jeg jo sagt det til deg, så kanskje det blir en sang likevel.