"Både fotballen og jazzen styrket Trondheims selvfølelse og selvtillit, i stor grad på grunn av medieoppmerksomheten," skriver jazzmusiker, komponist og pedagog Bjørn Alterhaug i dette essayet.(Foto: Thomas Hostad/NTNU)
Det meste henger sammen. Om fotball, improvisasjon og medier.
Jazzmusiker og komponist Bjørn Alterhaug reflekterer over fotball, jazz, rock, medier og fellesskap – og hvordan det meste henger sammen.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Bjørn Alterhaug, jazzmusiker, komponist og pedagog, tidligere professor ved NTNU
Norge er klar for VM i fotball, noe de fleste har fått med seg. At mange av Norges jazzmusikere er på musikalsk Champions League-nivå er det få som vet.
For mange vil nok en av verdens største idrettsgrener, fotball, og en av de mer medie-usynlige musikkformene i dag, jazz, synes som en underlig sammenstilling. I fotball gjelder å vinne kamper, i jazz å skape best mulig musikk.
I sine ulike uttrykksformer har de imidlertid et felles karakteristikum når det gjelder selve samspillet, likt mange andre sanntidsaktiviteter: å handle spontant, uforutsett, improvisert, men grundig forberedt. Et sentralt element som ofte underkommuniseres i dagens medievirkelighet. Det skal handle om improvisasjon i fotball, jazz, rock og medienes dekning; forskjellige betydninger og konsekvenser.
Det latinavledete ordet improvisasjon blir i ordbøker ofte forklart misvisende, og i daglig samtale gitt en negativ betydning som tilfeldige og uforberedte påfunn: dårlige løsninger. Etter over 60 år i Trondheim, som lærer, fremdeles utøvende jazzmusiker og fotballinteressert, har samhandling i jazz og Rosenborgs måte å spille på, vært sentrale interessefelt for meg.
RBKs glanstid på 1990-tallet sammenfalt med den positive utviklingen av jazzen i Trondheim, hvor Nils Arne Eggens fotballfilosofi og jazzen gjensidig utvekslet ideer.
Bilde fra konsert med Bjørn Alterhaug kvartett. (Foto: Freddy Wike)
Etter at Eggen sluttet har RBK slitt i elitedivisjonen. Spørsmål rundt hvordan kultur grunnleggende bygges i begge aktivitetene, særlig viktigheten av det improviserte, men nøye forberedte element, er lite løftet fram i mediene. Kan forskjellige samhandlingsmåter si noe om hva det uforutsette kan bety for ulike aktiviteter?
Improvisasjon er en eldgammel samhandlingsform i sanntid. Det antikke ordet Im-pro-visus betød «ikke-før-sett», og ble brukt i tale, dikt og musikk. For å være i stand til å improvisere, å handle ex tempore – «ut av tiden», krevdes forberedelse og grundig øvelse.
Lenge før musikk ble en del av skriftlig notasjon, noter, ble den hovedsakelig praktisert kollektivt, lekfylt og improviserende. Denne muntlige, kollektive og improviserte sanntidsaktiviteten virket livgivende, styrket åpenbart fellesskap og solidaritet, og bidro til å holde grupper og samfunn sammen. Mange av disse kollektive, improviserte samhandlingsformene kan også vises til i fotballen, med tidlige ballspillvarianter i antikkens Kina, Hellas og Roma. Rundt 1850 i England oppsto fotballklubber på kostskoler; i dag er det en global, mye omtalt og svært populær sport.
Ledige stillinger
I Bokmålsordboka er improvisasjon beskrevet slik: «Betydning og bruk: det å framføre et musikkstykke … uten forberedelse» (min kursivering). Eksempel: «jazzmusikken er preget av improvisasjon.» Sammenstillingen uten forberedelse/jazz preget av improvisasjon, kan lett oppfattes slik at jazz ikke krever forberedelse og stort sett er rare, umiddelbare påfunn.
Som i en uttalelse av en psykolog i Adresseavisen (november 2025) der disko og rock sammenliknes med jazz: «… og for ikke å snakke om jazz. Jeg begynte tidlig å drikke rødvin og høre på jazz, inntil det en dag slo meg … hva faen er det jeg driver med! Det ene er en gjær av druesaft, og det andre er rare folk som spiller mye feil.» (Mine kursiveringer.)
Det kan jo sees på som en morsomhet, samtidig som det sier noe om hvordan jazz i dag blir oppfattet av mange. I skole, utdanning og blant folk flest er min erfaring og inntrykk at «rare folk som spiller mye feil», stort sett er en vanlig oppfatning av koplingen jazz/improvisasjon.
Nils Arne Eggen bygget sin fotballfilosofi, «Godfoten», på jazzens samhandlingsform. I boken heter det: «Det er som i jazzen: Først når fellestemaet ligger i botn, gir den kreative improvisasjonen mening og utvikling». Spillere skulle ha frihet til å utfolde seg på et felles grunnlag, ta initiativ og utvikles over tid, i stedet for å bli styrt av innfallspregede instrukser.
Trondheims frodige jazzmiljø på 1950-60-tallet la grunnlaget for en særegen musikkutdanning ved NTNU, Jazzlinja, opprettet i 1979. Som nevnt innledningsvis har jazz paralleller til fotball hva angår verdier og læringskultur – utvikle potensial og handle spontant. På slutten av 1990-tallet og inn i 2000-tallet samarbeidet jazzen og Rosenborg om fellestrekk i disse aktivitetene, med klare paralleller til andre yrker: «å spille hverandre gode». Det førte til utviklende seminarer i bedrifter, helse-læringsinstitusjoner med mer, og tydelige tilbakemeldinger om hva som kreves på begge feltene for å kunne delta på ypperste nivå.
Adresseavisen og den gang Arbeideravisa omtalte fotballen og det kreative jazzmiljøet i Trondheim på 1970-90-tallet fyldig. For jazzen var mediedekningen uten tvil en viktig faktor for opprettelsen av jazzlinja. Byens egne spilte sammen med internasjonale musikere som Ben Webster, Joe Henderson, Lee Konitz og mange andre.
Folk, ledere og politikere i byen ble klar over hvilken tyngde den lokale jazzen, kombinert med det internasjonale, hadde for byen og landet. Både fotballen og jazzen styrket Trondheims selvfølelse og selvtillit, i stor grad på grunn av medieoppmerksomheten.
Så skjedde en endring i mediedekningen; formidling av jazz sank kraftig rundt 2015. I stedet ble det vekt på det personfokuserte, døgnkjendisfaktorer, på det populære og det lett salgbare. I dag er jazzdelen av musikklivet nærmest fraværende, selv om jazzmusikerne turnerer verden rundt og blir omtalt i internasjonale medier.
Forskjellene mellom rock og jazz som beskrevet i Adresseavisen illustrerer en del av forskjellene og tenkingen rundt ulike musikkformer og fotball rundt 2010, da «Rockheim» ble åpnet, og til nå.
Rosenborg ballklubb feiret 100 år i 2017. Før kamp ble «Bildet tå’n Ivers» av Åge Aleksandersen sunget for første gang, og har blitt tradisjon. «Åge er rockens Nils Arne», het det i Adresseavisen. I et intervju forteller en musiker i Åges Sambandet om en gitarsolo som virkelig gjorde inntrykk. Han ble rørt av gitaristen, da han spilte en ny gitarsolo på ei låt – uten å si fra på forhånd.
Å sammenlikne musikksjangerne rock og jazz, som begge siden 1950-tallet har utviklet seg i mange retninger frem til i dag og har mange ting felles, er vanskelig.
Når det imidlertid gjelder samspill og samhandling sier denne historien litt om forskjellene i disse sjangrene. «En ny gitarsolo … uten å si fra på forhånd» kan tyde på at det musikalsk uventede her ikke skjer så ofte, og at konserten synes nøye planlagt med mindre rom for improvisasjon, det uventede, noe som vel kan sies om Trønder-rocken generelt.
Et særtrekk i jazz er det «uforutsette»; improvisasjon. For å kunne handle ex tempore, «ut av tiden» og i tråd med antikkens tanker om å handle spontant, øver jazzmusikerne intenst både på instrument og mentalt for ikke å spille det man har øvd på, dermed spontant å kunne velge det som kreves i uventede situasjoner. Dette fordrer mot og initiativ fra den enkelte musiker, og svar fra de andre musikerne – mye likt samhandling i fotball.
I denne sammenheng synes deler av rockens samhandling, mindre rom for improvisasjon, å ha erstattet jazzens vekt på det uforutsette. Kanskje kan følgende spørsmål stilles: Har medienes fokus på det som selger, penger og popularitet, muligens bidratt til at grunnleggende verdier i Eggens fotballfilosofi har blitt skjøvet noe i bakgrunnen?
Nyere perspektiver: fellestrekk i fotball og jazz. Francesca Farioli, trener av fotballklubben Ajax for et år siden, var målvakt og studerte filosofi i Firenze, og har spilt for internasjonale klubber som tyrkiske Alanyaspor. Han skrev avhandlingen Spillets filosofi: fotballens estetikk og målvaktens rolle (2025), og ser på fotball mer enn kun konkurranse, likt Eggens filosofi. Avhandlingen kan leses som et forsøk på å forstå fotball som en estetisk og eksistensiell praksis – ikke ulikt hvordan man kan forstå jazz som både struktur og frihet i samspill.
Fotball er et uttrykksrom der form, rytme, timing og relasjoner mellom aktørene skaper mening. Spillet blir en modell for menneskelig erfaring: et felt der regler ikke kveler kreativitet, men tvert imot gjør improvisasjon mulig. Studier, forberedelser og lidenskap i bunnen av alt. Farioli trekker på eksistensfilosofiske ideer for å vise hvordan regler skaper et rammeverk som muliggjør estetisk frihet. Det er nettopp spenningen mellom struktur og improvisasjon som gir spillet dets «skjønnhet». Her oppstår en parallell til jazz: friheten er ikke fravær av regler, men en aktiv dialog med dem.
Jazzens betydning og medieoppmerksomhet har gått i bølger i min tid som aktiv musiker fra slutten av 1950-tallet. På 1960-70-tallet falt jazzen sammen med raseproblematikken i USA og ble mye omskrevet både som musikk, men også av politiske årsaker, et tema som i økende grad er ubehagelig aktuelt i dag.
Jazzens verdigrunnlag er hovedsakelig basert på gammel afrikansk kommunikasjonspraksis, og viktig å holde på som inspirasjon i ulike sanntidshandlinger, som i fotball og andre livsområder.
I jazzhistorien skapte svarte musikere – tross rasediskriminering – karrierer som gjorde mange av dem verdenskjente og representanter for et åpnere samfunn basert på individuelle ferdigheter, samspill og samfunnsansvar. Herbie Hancock (85) og Sonny Rollins (96) sier noe om jazzens iboende kraft, som har relevans langt utover jazz og fotball.
… Jazz handler om menneskesjelen, ikke om utseendet. Jazz har verdier, lærer oss å leve i øyeblikket, arbeide sammen, og spesielt å respektere din neste, uttalte Hancock i 2024.
Herbie Hancock Quartet på The Round House i Camden, 2006. (Foto: Pix Gremlin, Creative Commons)
Rollins utdyper musikkens transcendentale kraft (noe som går utover menneskelig erfaring, sanser eller fornuft) på denne måten:
Jeg har stor respekt for skriving og alt, men jeg føler at improvisasjon er toppen av alt jazz representerer når jeg improviserer. Jeg prøver å komme dypt inn i meg selv. Med andre ord, det er underbevisst, ikke bevisst … og når jeg går på scenen og improviserer, glemmer jeg det. … Dette er skjønnheten i improvisasjon, dette er hva improvisasjon skal være. … Jeg spiller den samme sangen, men den er annerledes.
Sonny Rollins på konsert i 2011. (Foto: Tom Beetz, CC-BY)
Disse ordene fra to markante svarte utøvere de siste 60-70 år forteller om hva en viktig musikkform som jazzen har representert. Den kunne virket som livgivende aktivitet i i dag – hvis den i skole, utdanning, allment og mediepolitisk ble tatt på alvor og verdsatt.
Samhandlingsformene i fotball, jazz og improvisasjon har mye felles; de angår menneskets iboende sansemessige potensial og hvordan det kan utfoldes til glede og vekst, for den enkelte som for det samfunnet vi tilhører.
En større oppmerksomhet på fellesverdiene og anvendelse av disse i hverdagen ville inspirere og styrke kraften i det som ligger i hver enkelt, dermed også i det lokale og globale fellesskap – der det meste henger sammen.
