– Det er jo alltid der, egentlig. Levi Henriksen om å være forfatter eller musiker og begge deler

– Akkurat nå er jeg mest musiker, sier Levi Henriksen ettertenksomt.

Hvor slutter forfatteren Levi Henriksen, og hvor begynner musikeren Levi Henriksen? Det er et spørsmål Ballade sysler med på vei opp gjennom dalføret langs Glomma en solfylt februardag. Toget beveger seg taktfast av sted fra Oslo Sentralstasjon, forbi Lillestrøm og Sørumsand og Auli og Årnes og Skarnes. Vi kjører gjennom skogkledt landskap med gran og furu og nakne bjørketrær, brutt opp av sletter og dyrka mark, små og større gårdsbruk med melketanker og siloer, tettbebyggelse og mer glisne bosettinger. Den beskjedne snømengden glitrer i sola mens toget nærmer seg målet for reisen, Kongsvinger, der Levi Henriksen – forfatter og musiker – lever sitt liv og finner inspirasjon til de mange stemmene som befolker bøkene og sangene hans.

«Jeg skal stå på perrongen med reiseveska klar, som det heter i sangen», har Levi skrevet til meg på forhånd, men når jeg kommer fram til Kongsvinger stasjon, endestasjonen intet mindre, står ingen Levi på perrongen, hverken forfatter- eller musikerutgaven.
– Jeg kom litt sent av sted, unnskylder han seg med et smil der han i stedet sitter og venter i sin lille Nissan utenfor stasjonen, og han påtar seg umiddelbart guiderollen.

– Her var det nydelig trehusbebyggelse, men den reiv de og erstattet med disse betongklossene. Det der er gamlebrua. Vi kaller den det, selv om den er fra 1949. I pinsekirka der ble jeg overhørt som pinsevenn, og der har jeg vært på møter med legendariske predikanter, som Emanuel Minos. Neste gang du kommer bør du besøke Kvinnemuseet, som du ser der. Det var barndomshjemmet til Dagny Juel.

Levi Henriksen foran Kongsvinger festning, der Åsmund Olavsson Vinje utbrøt «det er eit av dei fagraste utsyn i landet». (Foto: Erik Valebrokk)

Vi er på vei oppover i Øvrebyen, og her er heldigvis den gamle trehusbebyggelsen bevart. Dette er det gamle arbeiderstrøket som paradoksalt nok er blitt til den «fine» delen av byen, med de høyeste boligprisene. Øverst på høyden hviler Kongsvinger festning, anlagt på slutten av 1600-tallet med utsikt til Sverige og på den tiden derfor av vesentlig militær betydning. Rett nedenfor festningen ligger Kongsvinger museum. Her har Levi sitt lille kontor, en replika av hans tidligere skrivestue Elvis Presley Boulevard i Granli, stedet som i bøkene hans er omdøpt til Skogli.

Levi Henriksen på kontoret. Her kan han stirre i veggen og se sin egen livshistorie. (Foto: Erik Valebrokk)

Her er han omgitt av fotografier, bokomslag og minner – en slags «Best of Levi Henriksens populærkulturelle referanser». Vi ser bilder av Levi i aksjon som journalist for Glåmdalen da han på 90-tallet fikk intervjue to av sine aller største helter, Helge Ingstad og Erik Bye, her ser vi Levi og familien foran Niagarafossen, Levi ved graven til Hank Williams, og Levi i lystig lag med forfatterkollega Vidar Kvalshaug for ganske mange år siden. Den amerikanske forfatteren Raymond Carver borer blikket rett i fleisen hans der det henger til høyre for PC-skjermen, og under Carver er et bilde av Sioux-høvdingen Sitting Bull. Her er også bilder av Dwight Yoakam, Serge Gainsbourg og mange andre størrelser. Faksimiler av gamle Carl Barks-forsider kjemper om oppmerksomheten med Jesus, og et skilt med påskriften «God bless Johnny Cash» er klistret på veggen under en Ramones-vekkeklokke. Elvis er som kjent «everywhere».

En vegg av bilder fra livet – familie, forbilder, fest. (Foto: Erik Valebrokk)

Fra museet ser Levi Henriksen ned på «byen som ligger der Glomma gjør en sving», som han formulerer det. «Denne forunderlige byen som synes å bestå bare av Snarkjøp og bensinstasjoner», skrev Ingvar Ambjørnsen i Den siste revejakta, og ifølge Levi er også Kongsvinger «byen der Theodor Roosevelt, Mary Pickford og Douglas Fairbanks nøt hver sin sigarett på jernbanestasjonen, da de var på vei med toget til Stockholm. Og når vi først snakker om tog, byen som ødela for Fleksnes i «Lager 76» eller hva nå episoden het, der hans amorøse planer med en svensk synderinne i sovekupeen blir ødelagt av en fyr «som kom på på Kongsvinger», som Fleksnes sier. Byen der Brian Connolly endte på sykehuset etter en spillejobb rett over grensa. Byen der Benny Andersson skrev «Sunny Girl» for Hep Stars. Byen som Aksel Sandemose belønnet med en egen novelle, «Mannen som ikke var fra Kongsvinger». Byen som fikk Åsmund Olavsson Vinje til å utbryte «det er eit av dei fagraste utsyn i landet», da han sto oppe på festningen.»

Kanonene i Kongsvinger. (Foto: Erik Valebrokk)

Levi Henriksen virker oppriktig stolt av hjembyen. Sammen med sin kone Elisabeth og kattene Flannery og Bror bor han i et lite hus rett ovenfor gamlebrua på den andre siden av Glomma, der størsteparten av byens øvrige 17000 innbyggere eller der omkring også bor.

Det er ingen «riktig» eller «feil» side av elva, forteller Levi, men han liker utsikten her oppe fra, hvor han sitter og ser ned på byen han er så glad i. Kongsvinger, fiktive Skogli og områdene rundt er åsted for handlingen i et flertall av bøkene hans, men i dag er vi her for å snakke om hvordan musikken han lager påvirker bøkene og vice versa.

Levi og Elvis. (Foto: Erik Valebrokk)

Levi Henriksens siste roman, Tolv ord fra Oskar Meier, er mer eller mindre selvbiografisk. Her nøster han opp historien om sin mors avdøde tyske ungdomskjæreste og om hvordan den andre verdenskrig av åpenbare årsaker satte en stopper for en videre romanse.

Fortellerpersonen er imidlertid ikke forfatteren Levi Henriksen, men musikeren Levi Henriksen, og bakteppet for handlingen er at han skal lage sin siste plate, Sverige, delvis inspirert av Bruce Springsteens Nebraska.

– Er det viktig for deg å være tydelig på at du er både forfatter og musiker?
– Ja, det er det faktisk. Du gratulerte meg jo med navnedagen i sted, og da du sendte bildet fra Dagsavisen ble jeg litt irritert over at det bare sto forfatter der. Men det er ikke grunnen til at hovedpersonen ble musiker i romanen. For det første er det samme fortelleren som i Her hos de levende, men jeg har også veldig problemer med å skrive historier om forfattere, eller skrive om å skrive. Det lovte jeg faktisk den første redaktøren min at jeg aldri skulle gjøre. Jeg synes det virker så uinteressant å skrive om folk som sliter med å skrive. Det er mye mer interessant å skrive om en musiker. Når det gjelder dette mitt alter ego, som du vel kan kalle det, i Tolv ord fra Oskar Maier, er de problemene han baler med de samme jeg har opplevd som forfatter, men jeg har kamuflert det til å gjelde musikeren. Jeg ville distansere meg litt som forfatter overfor leseren. De aller fleste oppfatter meg jo som forfatter og ikke musiker, og jeg følte at jeg blei litt friere til å fortelle historien på denne måten. Jeg kunne fint gjort ham til en forfatter og referert til bøkene mine og sånt noe, men det var mye finere og friere å dikte rundt musikerutgaven av meg sjøl.

I samme bok har protagonisten planlagt å reise med tog til Sverige for å lage sin siste plate, modellert etter Springsteens Nebraska. Er det en plate Levi selv har tanker om å skrive?

– Det er en bok jeg har tanker om å skrive. Jeg har ofte lekt med tanken om å skrive en bok som heter Sverige, og rett og slett stige om bord i et tog og reise gjennom Sverige og være helt åpen for hva jeg opplever. Sverige har alltid vært veldig viktig for meg fordi jeg har bodd så nært på, og fortsatt, i en alder av 57 år, så blir jeg glad av å krysse den grensa. Jeg synes det er fint bare å gå inn og bestille kaffe og kjøpe korv og sånne ting, og å være i et land som er ganske likt, men allikavæl litt annerledes. Et sted langt inni meg har jeg et ønske om å skrive en bok som bare skal hete Sverige, med meg som reiser gjennom dette flotte nabolandet vårt.

En bit av produksjonen til Levi Henriksen – forfatteren Levi Henriksen. (Foto: Erik Valebrokk)

Levi Henriksen – musikeren – spiller og gir ut plater med backingbandet Babylon Badlands, oppkalt etter en av hans tidligere romaner. Bandet som består av Anders Bøhnsdalen, Finn Lilleseth, Morten Andreassen og Kenneth Bjørdal har gitt ut tre plater så langt, og innspillingen av den fjerde starter i disse dager. Tidligere har han også utgitt plater sammen med Thomas Mårud og Bra Landsens Folk, og allerede i 1989 spilte han bass og skrev låter i Heart Of Mary, der hans avdøde bestevenn Denis Kamphaug var frontfigur.

Utmerkelser og et lite utvalg Levi Henriksen-merch. (Foto: Erik Valebrokk)

Levi Henriksen – forfatteren – skriver bøker i høyt tempo. Fjorårets roman var den åttende i rekken, men med forskjellige novellesamlinger, diktsamlinger, essaysamlinger og annet har han gitt ut rundt 30 bøker totalt. Den neste blir en bok om Onkel Tukas 1998-album Geriljagress som han oppdaget da han jobbet som journalist for Glåmdalen og har skrevet for Christer Falcks Norske albumklassikere-prosjekt.

Alf Prøysen, Vidar Sandbeck, Lars Saabye Christensen, Jo Nesbø og Levi Henriksen er alle navn som forenes gjennom både musikk og litteratur. Hva er det med disse menneskene som gjør at de ikke kan nøye seg med én disiplin?

– Nei, si det, det er veldig, veldig vanskelig å svare på. Mora mi var veldig glad i å fortelle en historie fra høstferien, eller potetferien som det het den gang, da jeg gikk i første klasse. Da sa jeg til mamma at jeg trengte ikke være med og plukke poteter for jeg skulle bli forfatter når jeg ble stor. Jeg har alltid hatt den trangen i meg etter å skrive, og den startet veldig tidlig. Jeg hadde en bestefar som var veldig glad i å fortelle historier. Jeg elsket å høre på ham, og skjønte etter hvert at jeg hadde et visst talent i samme retning sjøl, at jeg kunne få de voksne til å le og sånt noe. Lenge var det en blanding av å være en stor lesehest og drømmen om å skrive sjøl en gang. Litt seinere ble jeg jo tatt av rockemusikken, så det har alltid vært et vekselbruk hos meg, og det tok jo frøktelig lang tid før jeg ble antatt. Jeg var vel 38 år da jeg ga ut min første bok.

– Etter hvert som jeg skreiv låter, prøvde jeg å skrive dikt og noveller og sånt noe samtidig, men det handla veldig lenge om at alt fokus var på musikken, fortsetter han.
– Med Heart Of Mary fikk vi jo gitt ut plate, og vi vant det som var forløperen til Urørt, Ungdommens radioavis rockemønstring. Det har alltid vært begge deler hos meg. Det er bare at i mitt tilfelle så er forfatteren så veldig mye mer kjent enn musikeren. Musikeren lider nok også litt under at jeg er så kjent som forfatter, og folk tenker «æsj, det er bare en sånn hobby, det er bare noe han driver med». Hvorfor kunne jeg ikke bare holdt meg til bøkene, da? Men det er blitt sånn at jeg ikke klarer å si hvor musikeren begynner og forfatteren slutter, og omvendt. I fjor høst leste jeg inn de to første bøkene mine på lydbok, Feber og Ned ned ned, og da slo det meg at oi, her var det veldig mye av tekstene mine som jeg trodde jeg hadde finni på som var derfra uten at jeg visste det. Jeg stjæler jo fritt fra meg sjøl også, he-he-he.

Fotografier, bokomslag og minner. Kontoret er en slags «Best of Levi Henriksens populærkulturelle referanser». (Foto: Erik Valebrokk)

– Hvor viktig er musikken for litteraturen din?
– Jeg har alltid følt at jeg har lært like mye om historiefortelling av musikere som av forfattere. Jeg synes jo både Cash og Springsteen, og ikke minst James McMurtry, er noen veldig litterære musikanter. Musikk gir meg glede, og er en underbyggende inspirasjon og ikke minst en referansebakgrunn. Musikk og Jesus er jo noe veldig mange av de jeg skriver om har et forhold til. Jeg har en slags musikalitet, håper og tror jeg, i det jeg skriver som nok har med å gjøre at jeg hører veldig mye musikk, men også at jeg skriver sanger sjøl. Jeg sitter mye og leser disse tingene høyt for meg sjøl for å få rytme og flyt i språket.

– Hvor viktig er litteraturen for musikken din da, hvis vi snur på flisa?
– He-he, jeg merker at jeg har noen veldig gode linjer i bøkene mine som også har det med å dukke opp i tekstene, men den største fordelen er vel at jeg prøver å dra rocketekstene litt videre, at det skal være litt mer dybde i dem, uten å låte blærete liksom. Jeg synes mye norsk sanglyrikk er veldig fælt, veldig avtennende. Samtidig er det sånn at selv om du er en dyktig forfatter, så er det langt ifra sikkert at du klarer å skrive bra tekster. Faren er at det blir altfor mange ord, at det blir altfor kronglete og omstendelig. Jeg tror nok hovedinspirasjonen fra forfatteren til musikeren er å etterstrebe å skrive sangtekster på en litt annen måte enn det som er gjort. Selv om det skal passe til en melodi og gi en stemning, prøver jeg å tøye strikken og finne på noe som kanskje ikke er sagt før.

Som kunstner synes Levi Henriksen først og fremst opptatt av å fortelle den gode historien, men hender det også iblant at han bare er ute etter å skildre en stemning, at han for eksempel i et dikt eller i en sang kan fjerne seg fra historiefortellingen?
– Ja, for all del. Ikke i romaner eller noveller, men i tekster. Vi må huske på at «Be-Bop-a-Lula» er en like god rocketekst som «Like A Rolling Stone». Det har alt å gjøre med hvordan den fungerer og hvordan den blir framført. Det er så mange lag i en tekst. Det er sjelden du sitter og leser en tekst og tenker at dette var veldig bra, men når det blir satt sammen med musikk, så underbygger det ordene og stemningen og alt det der. Jeg har skrivi flere låter der jeg ikke vil si det er gjennomført historiefortelling. Det hender jo innimellom at det bare er morsomme assosiasjoner som ikke nødvendigvis forteller en historie, men som gjør sitt til å frambringe egne bilder i huet på den som hører på. I sangtekstene tar jeg nok fri fra historiefortellingen innimellom, men jeg tror aldri jeg gjør det i diktene mine, og i hvert fall ikke i romaner og noveller.

Fredrik Wandrup i Dagbladet kalte meg en gang kongen av julenovellene.

– Hender det at du får en idé til en roman eller novelle som ender opp som en sang og omvendt?
– Det tror jeg nesten aldri skjer, men det kan hende når jeg har skrivi ferdig en novelle at deler av den ender opp i en sang eller motsatt. En god linje som «før brukte vi veiene til å reise, nå bruker vi dem til å komme fram», er nok opprinnelig fra Feber, og ble også en linje i teksten til «Kom tilbake til oss, Alf Prøysen». Det er veldig ofte sånne hooklines som kan brukes begge steder, men jeg har vel aldri satt meg ned for å skrive en roman som har blitt en novelle eller satt meg ned for å skrive en novelle som har blitt en roman, eller skulle begynt på en sang som blir en novelle. Men det hender at jeg skriver ferdig en sang og at temaet kanskje brukes i en novelle, litt utbrodert.

Et konkret eksempel på hvordan temaer kan gli fra den ene øvelsen til den andre, og i tillegg et nøkkeltema i Levis forfatterskap, er julehøytiden.
– Fredrik Wandrup i Dagbladet kalte meg en gang kongen av julenovellene. Jeg har jo skrivi to samlinger med julenoveller pluss en rekke løsrevne historier som har stått på trykk i forskjellige publikasjoner, men pussig nok har jeg bare fått til å skrive en julesang. Til gjengjeld er «Bare frelsesarmeen vet (hvordan jeg har det i desember)» summen av alle de beste julenovellene jeg har skrivi. Den sangen inneholder alle ingrediensene en klassisk Levi Henriksen-julenovelle alltid har. Jeg er fortsatt litt sår fordi den sangen ikke ble lagt bedre merke til.

Kongen av julenovellene. (Foto: Erik Valebrokk)

– Både bøkene dine og platene dine er fulle av kulturelle referanser, til kunst, til film, til bøker og musikk. Hvilken funksjon har disse bortsett fra å signalisere at du har god smak?
– Ha-ha-ha. Det er også å veldig vanskelig å svare på, og det gjør det veldig lett å parodiere meg. Jeg tror jeg er en veldig lett mann å parodiere. Du bare tar inn noe med Johnny Cash og Eben Ezer og pinsevenner og alt det der, så har du rammeverket rundt hvordan jeg skriver, men det har nok først og fremst med det å gjøre at jeg er en fyr som har veldig mange helter, fra George Best til Helge Ingstad. Jeg vet ikke, jeg. Jeg håper ikke det er for å briljere og si at jeg har god smak. Med Babylon Badlands het jo den første plata Det beste bandet i Himmelen, og hele den plata er en slags kjærlighetssang til musikken. Det var en låt om Tom Petty der, og Wilko Johnson, og Jackie Leven, sier han og utdyper:
– Jeg har alltid syntes det er morsomt i musikersammenheng å skrive sanger om å spille i band. Jeg husker Henning Kvitnes sa til meg at «nå er du vel snart ferdig med å skrive om andre musikere, nå er det vel nok», så jeg prøver liksom å ta meg i det. Det kan kanskje virke som staffasje, men jeg liker det veldig godt. Sangen som heter «Det beste bandet i Himmelen» er jo en låt om å være ung gutt og bli helt bergtatt av Ramones og så komme dit i livet at alle er døde, at alle er i Himmelen. Det føles naturlig for meg. Alle forfattere eller sangsmeder har jo noe som kan kalles en signatur, og hos meg er det nok alle disse populærkulturelle referansene som er til stede uten at jeg har noen veldig god forklaring på hvorfor det er blitt sånn. Hvorfor jeg refererer så mye til Bibelen og bruker bibelske referanser som en klangbunn er lettere å forklare, det er jo fordi jeg er vokst opp i det miljøet. Veldig mye av min måte å tenke og lage bilder på kommer derfra.

Du bare tar inn noe med Johnny Cash og Eben Ezer og pinsevenner og alt det der, så har du rammeverket rundt hvordan jeg skriver

– Det er litt som James Lee Burke også. Han har et sett historier som danner bakteppe for hans egne, som er tidløse og universelle?
– Ja, og James Lee Burke er det jo artig at du nevner. Han er min nålevende favorittforfatter. Det er veldig ofte de samme tingene om igjen, sånn er det med veldig mange folk jeg liker, men de gjør det stadig litt bedre og har en liten vri hver gang. Da jeg begynte å skrive bøker, eller i hvert fall det jeg trodde kunne bli bøker, så handlet det veldig mye om å komme seg så fort som mulig ut av Norge, så kjapt biler, båter, fly og tog kunne frakte hovedpersonen. Jeg tenkte at det er ingen som gidder å lese om Norge og i hvert fall ikke Kongsvinger, så det handlet om å komme ned til Rivieraen. Det var sånne Hemingway-pastisjer, men da jeg først forsto at det jeg faktisk hadde kunne brukes som en referanse, at pinsevennbakgrunnen min egentlig var ganske unik, ble det annerledes. Å komme fra et lite sted med familie og røtter bakover viste seg å være veldig viktig, og det å vokse opp tett ved riksgrensa har alltid lagd en rastløshet i meg. At du bor så veldig nært grensa til et annet land, er litt som den følelsen som var i cowboyfilmer før, men at i stedet for å stikke til Mexico så drar du til Sverige.

– Det handler vel om gjenkjennelse? Det du skriver resonnerer i veldig mange mennesker.
– Ja, jeg håper og tror det, og jeg har nok en stil som er veldig lett gjenkjennelig. Hvis du gir en som har lest litt i bøkene mine en bok du slår opp i uten å si hvem det er, så vil de nok veldig raskt kjenne det igjen. Dette med at jeg stort sett bare har skrivi om distriktet er ganske underlig. Heart Of Marys første plate het jo Greetings From Stuckville, og hiten het «Albert Einstein Never Lived In My Hometown». Etter hvert som jeg ble voksen mann, ble det å fornekte det den unge sinte mannen i meg var opptatt av, sier Levi.

Da Levi Henriksen debuterte som romanforfatter var det med Snø vil falle over snø som har falt, et trekantdrama basert på Bruce Springsteens «Highway Patrolman», et av nøkkelsporene på Nebraska, som også Johnny Cash har gjort en skjellsettende versjon av. Sean Penn har også laget en film basert på sangen, Indian Runner. Når forsto han at den kunne danne grunnlag for en hel roman?

– Er vi enige om at den er det altså, basert på «Highway Patrolman»?

– Vi er vel det?

– Det er en veldig rar historie bak hvordan den romanen oppsto, som jeg kan tidfeste nesten på klokkeslaget. Jeg tror vi kan si den starta klokka ti på tolv, 31. desember 1999. Da satt jeg og min beste venn og snakket om det dataviruset, Y2K. Det begynte jo å bli 2000 rundt i verden, det hadde blitt det flere steder, så vi tenkte at dette går bra. Men så plutselig begynte vi å snakke om to brødre som opprinnelig het Vemund og Jånn, hvor Jånn var den som ble Dan Kaspersen som kommer ut fra fengselet i romanen. Så kommer han hjem til Skogli akkurat idet et drap blir begått, eller en alvorlig mishandling var det vel, og da tenkte vi at dette skulle vi skrive et filmmanus av. Neste dag, når opprømtheten har lagt seg, ble det til at vi ikke snakket så mye om det, men den historia lå alltid i meg. Men det er jo like mye en historie om Jakob og Esau, og Kain og Abel, og dit har vel også Springsteen kikka litt, vil jeg tro. Men samtidig har jeg alltid vært opptatt av å skrive om brødre. Det har gått igjen i mange bøker. I Dagen skal komme med blå vind er det også det samme. Da er det jo en liten vri igjen på «Highway Patrolman». Og ja, Sean Penn lagde en glimrende film ut av det. Jeg vet ikke om jeg direkte satte meg ned og tenkte at nå skal jeg skrive en roman basert på «Highway Patrolman», men den har jo liggi bak der. Det er jo referanser til den der, og den låta dukker opp også i andre ting jeg har skrivi. Dette med «snur man ryggen til sin egen familie, er man ikke mye til mann», det er jo et lite tjuveri derfra, må jeg innrømme.

Jøss, det er jo genialt, hele historia blir jo fortalt fra grava. Så det stjal jeg i den novella.

– Er det andre sanger som helt konkret har inspirert noen av dine noveller eller romaner, og omvendt?
– Absolutt. Jeg har vært alene på to konserter i hele mitt liv, den ene med Marty Stuart, og den andre med Leonard Cohen. Da jeg så Marty Stuart spille «Long Black Veil», ble den egentlig til novella «Hjemlandsklokker» som jeg da stjal en Elias Akselsen-tittel til. Jeg hadde jo hørt «Long Black Veil» (originalen er en countrystandard skrevet av Danny Dill og Marijohn Wilkin, opprinnelig spilt inn av Lefty Frizzell – journ. komm.) veldig, veldig mange ganger, ikke sant, men da jeg var aleine og sto og konsa på Marty Stuart, så tenkte jeg at jøss, det er jo genialt, hele historia blir jo fortalt fra grava. Så det stjal jeg i den novella. Han er død hele tida mens han forteller historien sin. Jeg husker redaktøren min sa at «dette går ikke an», men det gjorde det jo. Det er det klareste jeg kommer på der en sang har skapt en novelle, men ellers er det elementer, sier Levi.

– Det er litt morsomt med boka Babylon Badlands, som jeg liker å kalle kultromanen min, for den er det fryktelig mange som elsker og fryktelig mange som hater. Aftenposten kåret den da den kom ut i 2006 til en av de tre dårligste romanene det året, og Fædrelandsvennen skrev at «dette er en roman som vil leve lenge i undertegnede». Hovedpersonen Adam Edenstam og to kompiser som egentlig skulle vært tre, drar til Amerika for å riste litt liv i livene sine, og det starter i St. Augustine i Florida. Hver gang de skal videre, beveger de seg vestover. De har inngått en pakt, og i verste fall skal de hoppe ut fra Golden Gate-brua i San Francisco. En er musiker og en annen er kokk, og de to finner mening med livet underveis, mens hovedpersonen Adam Edenstam selvfølgelig ender ute på Golden Gate-brua. Men like før han er der, haiker han med James McMurtry, og dette er det ingen som har sett. Jeg vet ikke om det er bra eller ikke, men lastebilsjåføren heter James, og hele dialogen er tatt fra låta «We Can’t Make It Here», så der går den teksten igjen. Det er veldig mange linjer fra James McMurtry som dukker opp i det jeg skriver. Jeg og Lars Mytting og Vidar Kvalshaug hadde faktisk en idé en gang om å skrive en hel novellesamling basert på sangene til McMurtry, men det er blitt med praten. Ellers er det selvfølgelig sånn at man er inspirert av andre romaner når man skriver, men jeg kommer ikke i farten på at noen romaner er blitt til sanger sånn direkte.

– «Sangene mine er skrevet ut fra meg selv, men de har aldri vært om meg og mine», skriver du i Tolv ord fra Oskar Maier. Er det også tilfellet for virkelighetens Levi Henriksen?
– Det som er så rart, hvis du sammenligner det å skrive i jeg-form som forfatter og å gjøre det som låtskriver, er at i romanene mine har jeg-personene brutt alle bud som kan brytes og til dels på ganske grotesk måte, men når du står foran en mikrofon og synger «jeg» så opplever lytteren det som veldig mye mer personlig. Når du synger «jeg» i en sangtekst, er det veldig mange som blir skuffa når de oppdager at det ikke handler om deg sjøl. Men sangtekstene er ikke så forskjellige fra det jeg gjør i novelleform eller i romaner. Det er deler av meg sjøl, og det springer ut fra meg sjøl og iblant refereres det til virkelige hendelser. Mange av kjærlighetssangene er direkte til min kone, og hun vil konkret kjenne igjen opplevelser og ting, men samtidig handler det, spesielt når man skriver sanger, om å forsøke å skrive det på en måte som gjør at folk tenker at dette egentlig er om meg. Et av de aller beste eksemplene på det er låta «Independence Day» med Springsteen fra The River. Jeg har alltid tenkt at den ikke er om Bruce og faren hans, men om meg og min far, enda det er en veldig personlig sang der han selvfølgelig har diktet videre. Det er klart det er direkte referanser innimellom til mitt virkelige liv, men det gjelder nok like mye for bøkene som for tekstene.

Levi forteller om en arbeidsdag som er forholdsvis disiplinert. Han beskriver det han driver med som «en jobb som alle andre», men å jobbe målrettet er viktig for ham.
– Det handler om å sette seg ned og føle at du er på jobb. Da jeg sa opp som journalist var jeg veldig redd for at jeg bare skulle sose bort dagen og drive med tøys og fanteri, men det å være journalist har i hvert fall lært meg arbeidsdisiplin. Du er vant til å jobbe mot deadliner. Det er veldig ofte jeg sitter langt utover kvelden, og det er hvis jeg skriver veldig bra, eller hvis jeg skriver veldig dårlig. Har jeg sånne middels dager, da er jeg ferdig klokka fire liksom. Men skriver du bra gir det deg en sånn lykkefølelse, så du vil fortsette å være i den følelsen, og hvis du skriver dårlig så blir hele dagen din ødelagt av det, så da tvinger du deg til å sitte der allikavæl.

– Er det sånn at du skriver litt sanger her og litt litteratur der, eller har du strukturer på plass som hjelper deg å jobbe med det ene eller det andre?
– Det er nok mer sånn at sangene kommer når de kommer, men noen ganger jakter jeg selvsagt på dem. Når jeg skriver noveller eller romaner, så setter jeg meg ned og konsentrerer meg om det. Det hender jo at det kommer en god sangidé når jeg skriver noveller eller en god novelleidé mens jeg egentlig skriver sanger, men som regel konsentrerer jeg meg om en ting av gangen.

– Som forfatter er det mye mer ensomt, og er det bra eller dårlig så står og faller det på deg, mens med en sang så kan du jo både gjemme deg litt i og søke styrke i de andre musikerne. Jeg har jo faktisk skrivi sanger mye lenger enn jeg har skrivi historier som har blitt noe, men jeg har egentlig ingen følelse av at jeg er bedre til det ene eller det andre, sier Levi Henriksen. (Foto: Erik Valebrokk)

– Hva jobber du med nå?
– Sanger. Jeg har ikke en klar idé til noen ny bok enda, men jeg skal møte en fyr seinere som har vært sjømann. Vi pleier å møtes hver onsdag og snakke om hans opplevelser på sjøen. Han er 75 år nå, dro ut da han var fjorten. Jeg prøver å lure fram en roman fra en god sak jeg opplevde som journalist om en mann som satt inn en sånn «bill.mrk»-annonse i Glåmdalen da jeg jobba der, og han søkte etter gamlekjæresten sin. Han var også sjømann. Jeg veit ikke om jeg klarer å lure i gang en roman på den måten, men det er i hvert fall en måte å gjøre det litt nytt på. Men vi skal i studio nå og begynne å spille inn ny plate. Sangene er klare, men du pusser jo stadig på ting. Så er vi endelig ferdig med en diktplate som heter Alt det som ikke har lyd, som jeg har lagd sammen med Henrik Maarud, der han har lagd musikk og lyder til mine dikt. Det er dikt fra den forrige samlingen, Som skyene skygger snøen.

Jeg føler både som forfatter og musiker at det er en slags gave man har, og at man iblant er heldig og får det til veldig bra.

– Føler du at mestrer det ene bedre enn det andre? Er du en bedre låtskriver enn forfatter eller en bedre forfatter enn låtskriver?
– Jeg synes egentlig jeg er like dårlig til begge deler. Det er jo rart. Man skulle tro at jeg hadde en voldsom selvsikkerhet etter å ha skrivi 30 bøker, men sånn er det med folk jeg snakker med også. Hvis du tror at du kan det du driver med veldig godt, så veit jeg ikke om det blir så bra liksom. Låtene mine kommer nesten alltid ved at jeg sitter og spiller gitar, det er veldig sjelden jeg setter melodier til tekster. Tekstene kommer alltid etterpå. Det som gjør sangene mine bra, er også at det er mye input fra gutta i bandet. Som forfatter er det mye mer ensomt, og er det bra eller dårlig så står og faller det på deg, mens med en sang så kan du jo både gjemme deg litt i og søke styrke i de andre musikerne. Jeg har jo faktisk skrivi sanger mye lenger enn jeg har skrivi historier som har blitt noe, men jeg har egentlig ingen følelse av at jeg er bedre til det ene eller det andre, sier han.
– Jeg har skrivi 30 bøker, og jeg tror faktisk jeg har 200 sanger registrert på TONO som jeg har skrivi enten alene eller sammen med andre. Det er blitt en del, men jeg føler både som forfatter og musiker at det er en slags gave man har, og at man iblant er heldig og får det til veldig bra.

– Det er jo et livsverk, dette her. Du er produktiv.
– Ja, det hører jeg også veldig ofte, og det er som kona mi sier at jeg er manisk, men du vet, jeg driver med dette på heltid. Og jeg bor jo i Kongsvinger. Jeg henger ikke rundt med andre forfattere på dagtid, eller på kveldstid for den saks skyld. Jeg sitter for meg sjøl og skriver. Du får gjort mye når du har dagen til rådighet og minimalt med forstyrrelser. Jeg synes ikke jeg er så produktiv, men tallene taler jo for seg. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde en hobby, men mine store interesser har alltid vært musikk og bøker. Derfor er det vel i utgangspunktet forbundet ganske mye glede med å drive med dette også.

Levi Henriksen og Babylon Badlands på Herr Nilsen i Oslo 18. februar 2022. (Foto: Inge Risbakken)

– Det er fint at du har en kanal ut for disse impulsene da?
– Ja, ikke minst det. Men jeg merker jo at folk sier «oi, har du en ny bok nå igjen?». Forfatterkolleger sier at «du bør kanskje vente et år». Jeg kan jo skjønne det. Hvis du liker meg så må du ikke gå rundt og vente veldig lenge på en ny bok sånn i utgangspunktet. En annen ting er at jeg vel bobler over av en eller annen skriveglede, og jeg har jo skrivi mye forskjellig. Jeg har ikke skrivi 30 romaner. Min store drivkraft er å sette meg ned og skrive setninger som gleder meg sjøl. Det er det største av alt, større enn at du får tilbakemeldinger, det at du evner å sitte og tenke at «dette fikk jeg til bra, dette likte jeg, her synes jeg jeg klarte det», liksom.

– Du skriver i den siste boken at «Morning Has Broken» er din kones yndlingslåt og at du har den som signaturmelodi for henne på telefonen. Har du det i virkeligheten, og har du forskjellige signaturlåter knyttet til telefonnumrene dine?
– Nei, jeg hadde det før. Og «Badlands» var sønnen min. Det er to låter de er veldig opptatt av, hun av «Morning Has Broken» og Cat Stevens, og han av den Springsteen-låta, og jeg hadde «Sympathy For The Devil» når trommeslageren i bandet ringte. Nå har jeg sånn kinesisk Huawei-telefon, så jeg har ikke helt skjønt hvordan jeg legger inn sånne signaturgreier, ha-ha.

Ja, jeg har dessverre blekk i blodet.

På sitt siste album, De utålmodige av hjertet, avslutter Levi med sangen «Har du blekk i blodet», der han skriver om flere av Innlandets gamle diktere. Har han selv blekk i blodet?
– Ja, dessverre. Den sangen ble jo skrivi i forbindelse med at det var 100 år siden Hans Børli ble født i 2018. Fred Eaglesmith hadde en låt som også Todd Snider har gjort, som heter «Alcohol And Pills», og som begynte med Hank Williams og Elvis og sånt noe. Det var med den i bakhuet jeg først begynte å skrive om Børli, og så endte det opp med å handle litt om Jacobsen og Vesaas og Jonsson og de store innlandsdikterne, og OnklP. Ikke minst synes jeg det var veldig gøy å få med ham i refrenget. Og ja, jeg har dessverre blekk i blodet. Jeg vet ikke om det er en velsignelse eller en lidelse, men det er virkelig sant det Graham Greene sa, du kan ikke en gang gå i begravelsen til din beste venn uten å tenke at det er noe du kan bruke. Jeg har flere ting fra begravelser som har dukka opp i det jeg skriver, så derfor den referansen til Børli med å sette vinger på en stein og alt det der. Det er selvfølgelig å kokettere litt å si at det er vanskelig å skrive, men for meg er det kanskje et større problem at jeg aldri helt klarer å stenge det av. Og det låter igjen som å kokettere, men du tenker jo liksom hele tida på linjer, og hvis du skriver bra, i hvert fall når det gjelder sanger og bøker, så går du i en boble og tenker bare på å skrive videre på det. Hvis du skriver dårlig, er du i den samme bobla, men da er du bare i dårlig humør. Det er jo alltid der, egentlig.

Det er oppsummeringen av et kunstnerliv, det. Om du kaller Levi Henriksen forfatter eller musiker, blir han nok mest glad om du anerkjenner at han er begge deler og at det er de gode historiene som gjør ham til det. Med sola i øynene reiser Ballades utsendte tilbake til Oslo med toget, mens Levi drikker kaffe med en gammel sjøulk, på jakt etter nye fortellinger.

* Vi har laget en spilleliste basert på samtalen mellom Levi Henriksen og Erik Valebrokk. Her finner du alle sangene og artistene de berører:

SE OGSÅ MUSIKKVIDEOEN til «De utålmodige av hjertet» av og med Levi Henriksen & Babylon Badlands i Ballade video

Stopp pressen! Jørn Åleskjær, blant annet kjent fra The Loch Ness Mouse og for tiden aktuell i Svart Fredag sammen med Ravi, har nettopp sluppet en sang som heter «Snø (vil falle over snø som har falt)» under navnet Sapphire & Steel, et duoprosjekt han har sammen med den nederlandske artisten og sangeren Estella Rosa. Sangen er inspirert av tittelen på Levi Henriksens første roman, og har blitt til i samarbeid med forfatteren sjøl.

– Jeg lagde noen låtskisser hvor jeg brukte tekstlinjer fra diktsamlingen Som skyene skygger snøen og så dukket snø skal falle-linja opp fra romantittelen, forteller Jørn Åleskjær. – Levi foreslo at jeg burde samle flere av hans snøreferanser i én og samme låt. Jeg begynte å skrive et par egne vers, så sendte vi litt att og fram, og Levi hadde noen innspill.

«Snø (vil falle over snø som har falt)» slippes digitalt sammen med sangen «Snowstorms». En sang på engelsk altså, men hvordan har det seg at nederlandske Estella Rosa korer på norsk?

– Jeg tenkte den egentlig som en låt på engelsk, men Estella fikk demoen med norsk tekst, og ville gjerne prøve å synge på norsk. Og det gjør hun jo sjarmerende, sier Åleskjær.