– Bruce beskrev sitt nærområde, det skulle vi gjøre i Norge også

Ulf Risnes kunne ikke skrevet en roman. Det blir for langt, og det blir for komplisert. For at Risnes skal ha oversikten over hva han skriver, så må alt få plass på en A4-side. Maks.

Dette sier han i hvert fall selv, via videosamtale fra det hvelvformede studioet hans i Trondheim. Som «hovedkineser» i tredve år med Tre Små Kinesere og som soloartist har han utviklet en tilbakelent aksept for hans egen tilnærming til tekstskriving: det må være enkelt.

– Keith Richards sier at sangene henger der oppe, man må ta imot dem når de kommer. For meg startet det med ren impuls.

Risnes begynte å skrive sanger da han var 16. Hans tidlige Trondheimsband Det Gurgles og Helter Skelter ga med årene etter for Tre Små Kinesere. Sammen med Øystein Hegge og Baard Slagsvold platedebuterte han i 1990 med 365 Fri, og i løpet av de neste årene fikk de to Spellemannpriser, for pop og som Årets gruppe.

Slagsvold sluttet i 2004, og bandet ble lagt på is året etter, før de gjenoppsto, uten Slagsvold, i 2010. Hegge ga seg et par år etter, men Risnes har fortsatt. Drømmeanker, kinesernes tolvte album, kom i januar i år. «Det beste albumet deres på 20 år», skrev Adresseavisen.
– Sannsynligvis på en del lengre enn det også, kommenterer Risnes.

Musikkideer er filmmusikk, teksten er filmen.

Tekstene til Risnes har forandret seg etter hvert som han har forandret seg. Men han har aldri klart å skrive en tekst om et fenomen, eller et spesifikt emne. Og alt må handle om ting han selv har opplevd.

SE OGSÅ MUSIKKVIDEOEN «OK KOMPIS» fra albumet Drømmeanker i Ballade video

– I et intervju med Rolling Stone i 1970 sa John Lennon at hans dogme var at alt i låtene måtte handle om han selv, ellers var ikke sangene «sanne». Det gjorde inntrykk på meg, sier Risnes.

Tre Små Kinesere har blitt fire, og ga ut albumet «Drømmeanker» i januar 2020, nøyaktig 30 år etter debutalbumet «365 Fri». Frontmann Ulf Risnes på vokal og gitar, Lars Lien på tangenter og kor, Kjetil Sandnes på bass og kor, og Dag Erik Oksvold på trommer og kor. (Foto: Bjørn Michaelsen)

Risnes syns det er vanskelig å konstruere en virkelighet om noen andre. Etter en lokal konsert i ungdomstiden, hvor det hadde blitt sunget på engelsk om folk som skyter hverandre i Texas, hadde Risnes gått ut på gata og tenkt at det ikke hadde noe med han å gjøre i det hele tatt, egentlig.

Så han begynte å skrive på trøndersk, om ting som angikk han selv.

Et soloalbum, litt rock ‘n’ rolling og et ukarakteristisk engelskspråklig prosjekt med Øyvind Holm er som sidesprang å regne; det er Tre Små Kinesere som har vært Risnes’ hovedgeskjeft siden 1990. Og tekstene har båret preg av hjemlig humor, nostalgi og kjærlighet.

Som «Da jorda va flat» fra debutplaten 365 Fri:

Ska syng dæ en sang fra ei anna tid
Da jorda va flat og du va mi
Månen va bare en sveitserost
Og kjærlighetsbrev va verdipost

Tru mæ no e den forbi
Skogen va fylt opp med eventyr
Våren va nok te å gjør mæ yr

Men syng æ en sang fra mi ega tid
E jorda blitt rund og du e fri
Månen e bare en kald planet
Og kjærlighetsbrev et kjønnsdekret

Og dette har han fortsatt med tredve år senere. I tittelsporet til Drømmeanker synger han om moren sin.

En gang så æ opp på mor mi
Høyer kunn æ ikke kom
Mor mi va et drømmeanker
Hu va både lov og dom

(…)

Æ høre ekkoet av mor mi da hu sa det
Du kan itj lev av å spæll musikk dagen lang
Men når det klaffe e det sånn som æ vil ha det
Når du og æ kan syng på samme sang

Skjønt, åpningslinjen var egentlig «En gang så æ opp på månen».

Tanken var å skrive en tekst om at man pleide å se opp på den frie månen, før amerikanerne kom og plantet et flagg der oppe. Men Risnes sto fast på månen. Han hadde skrevet om sveitserosten før. Først da han byttet måne med mor åpnet resten av teksten seg opp.

– Og da kom jeg til den forståelsen at det hun sa var feil. «Du kan itj lev av å spæll musikk dagen lang» – det var jo helt feil! sier Risnes og ler, både rått og hjertevarmt.

– Det tok ti år etter at jeg begynte å lage musikk før jeg aksepterte at det var det her jeg skulle bli.

Han har tatt med seg dette videre til egne barn.
– Når ungene mine sier at de vil bli Youtubere og sånn, da prøver jeg i hvert fall å være mer åpen enn det jeg hadde håpet at moren min skulle være. Jeg prøver å ta dem mer alvorlig.

En av de første sangene Risnes skrev var på drøye halvminuttet og het «Du e ung», hvor teksten gikk «Du e ung / vi e ung / ennå har vi så leng igjen å lev». Risnes tok frem denne igjen før utgivelsen av 1996-albumet Tro håp & kjærlighet, og ble til strykerballaden «Løvetann»:

Du e om æ e om vi e ungdom sammen
Aldri ska vi toan dø
Livet vårres har itj bynt enno
Enno så har vi så leng gjen å lev
Leng gjen å lev

Sykle opp bakkan og spring nedover trappa
Kaste oss utafor stup
Her kjæm vi og vi har alt å vinn
Enno så har vi så leng gjen å lev
Leng gjen å lev

– Da vi ga ut kineserplatene så fant jeg at jeg hadde blitt meg selv, noe som har vært et privilegium og en svøpe. Om man jobber i Posten så kommer arbeidet av seg selv, men når man er kunstner, som meg, så blir man sitt eget jorde. Man må så og høste seg selv.

Når ungene mine sier at de vil bli Youtubere og sånn, da prøver jeg i hvert fall å være mer åpen enn det jeg hadde håpet at moren min var.

For Risnes er det vanskelig å holde seg åpen, ikke lukke seg til gamle tanker. For han er de beste tekstene de hvor underbevisstheten kommer opp til overflaten, men hvor hjernen bearbeider dem til noe større. Han sier han har ti musikkideer for hver tekstidé, og kan jobbe med teksten helt frem til det skal legges vokal på en sang.

– Tekster er det harde arbeidet. Men det er også det viktigste. Musikkideer er filmmusikk, teksten er filmen, sier Risnes.

Debuten 365 Fri er en av de beste debutplatene i Norge de siste tiårene. Albumet fikk glimrende anmeldelser da det kom, og har et lydbilde som har holdt seg eksepsjonelt godt. Kanskje er det fraværet av trommer som gjør dette. Tre Små Kineseres akustiske etos på den tiden ga ikke rom for de klangrike skarptrommene fra 80- og tidlig 90-tall, ei heller postpunkens bøttelyd. På samme måte som dagens programmerte tracks vil få 2020 til høres veldig 2020 ut om 20 år.

Spesielt tittelsporet er et nydelig, vemodig gjenhør. En gammel versjon av denne er å finne på en planlagt samling av tolv album med delvis nyinnspilte demoer som skal komme neste år.

Æ ligg og sjer i taket
Mæl mi ega kake
Lukte litt på dyna
Og stenge dagen ut

Æ ligg og kjenne tida tar mæ
Sekundan spise bita av mæ
Æ drømt at æ va 15 år
Og visst ka æ skull bli

No starte dæm opp bilan
Snart fylle dæm opp filan
Sig i samme køa
Alein bak hvert sitt ratt

Mens æ ligg hjem i senga
Fri mann uten penga
Og drømme om det motet
Æ gjerne skulla hatt

Æ ligg og kjenne tida tar mæ
Sekundan spise bita av mæ
Æ drømt at æ va 15 år
Og 11 meter høy

– Det er en av de viktigste tekstene jeg har skrevet om selvanerkjennelse. Jeg var arbeidsledig og livet gikk på tomgang, sier Risnes.

Linjene om å drømme om å være 15 år og om motet han gjerne skulle ha hatt, peker på det samme som det Drømmeanker senere skulle gjøre: at om han hadde bestemt seg for en retning da han var 15, så ville han kanskje ha vært fremme nå.

Da han spilte inn sangen var Risnes 29 år. I desember blir han 60. Sangen går fremdeles inn og ut av setlistene hans når han spiller live, men hans forhold til teksten nå er ikke nostalgisk:
– Nå forteller jeg en historie. Det var slik jeg hadde det da, på den tiden, og nå er jeg her. Jeg legger ikke så mye mer i det, sier Risnes.

365 Fri er, i tillegg til å ha holdt seg eksepsjonelt godt, også eksepsjonelt trøndersk (Fra «Matbit» – en sang om sjalusi og frykt for utroskap: Æ villa dø men æ va sulten som en ulv / Æ tænkt på hat / Æ tænkt på mat), noe mesteparten av Risnes’ lyrikk må sies å være.

Som blant andre Stauts Ørnulf Juvkam Dyve, skriver også Risnes på dialekten sin, men unngår i motsetning til Dyve de største palataliseringene. Ikke fordi han syntes det blir for nært, som var grunnen til at enkelte valgte bort norsk som helhet på tiden hvor Tre Små Kinesere startet sitt virke. Ei heller fordi han, som vennene i DumDum Boys, ikke ville høres for mye ut som Åge Aleksandersen og gikk for østlandsk i stedet. Risnes unngår å skrive det aller mest trønderske fordi det blir så «drit vanskelig å lese».
– Men jeg klarer ikke å synge ‘jeg’ og ‘meg’, og hvorfor skulle jeg det? Tekstskriving er nærmere muntlig tale enn poesi, og uansett foretrekker jeg å si at jeg skriver på norsk, ikke trøndersk. Det er bare min måte å snakke norsk på.

Stillbilde fra Youtube. Intervju med Risnes på Ladekaia i Trondheim, gjort av Dagfinn Ellefsen (Foto: Dagfinn Ellefsen)

Et av Risnes store forbilder var Bruce Springsteen. Men da han hørte artister som Henning Kvitnes – som tok mye inspirasjon fra Springsteen – synge på engelsk, skurret det.
– Bruce beskrev sitt nærområde, og det var jo det man skulle gjøre i Norge også, tenkte jeg. Når Bruce synger om «New Jersey turnpike» så skulle vi sunget om bomstasjonen på Ranheim.

En liten pause.

– … og Bob Dylan synger da ikke på fransk.

Det å fortelle sin egen historie, er sådan noe av hovedmotivasjonen bak tekstskrivingen. Risnes vil mye heller skrive om en «lav treby som huker seg mot vestavind» enn om USA. Skjønt litt politikk har sneket seg inn. «Vente på rødt» fra Drømmeanker er et forsøk på å «vise flagg» uten å være moralsk.

Jesus sto på berget og holdt prekena
Og fenga sine følgera
Men en ting har han ikke kunna fri oss fra
At ingen av dem skjønt ka han sa

Kor ofte har vi sagt at vi visst det
Det går itj an å stol på nån
Det slår mer og mer i det siste
At vi kan takk oss sjøl for at det e sånn

Risnes uttrykker en viss frustrasjon over Arbeiderpartiets nåværende tilstand, og går med en drøm om at Ap, SV og Rødt slår seg sammen.
– Hadde det ikke vært for sosialdemokratiet, så hadde moren min sannsynligvis ikke hatt råd til å kjøpe seg en leilighet i Trondheim, og blitt værende på Hitra. Og da hadde ikke jeg eksistert, så jeg må være takknemlig for det.

Han var litt mindre, så vi ville ikke ha noe med han å gjøre.
Ulf Risnes om Trond Giske

– Det er kanskje nærliggende å skrive en sang om Trond Giske?
– Han var en del av miljøet da Tre Små Kinesere begynte å spille. Vi vanket på samme café, og han var veldig hypp på å henge med oss. Men han var litt mindre, så vi ville ikke ha noe med han å gjøre, sier Risnes og ler skikkelig rått.

Risnes har skrevet flere tekster med politiske emner, men de tekstene han er usikker på, får han andre til å se på og bedømme. Og så langt har ingen sluppet gjennom.

Moralen, som Risnes også prøver å unngå, slipper likevel gjennom iblant. På «Tøff i trynet» synger han om et møte med en ungdom på et treningssenter, og mangelen på det som best kan kalles alminnelig høflighet.

Alle har problema
Går en ensom vei
Her står æ rett ved dæ
Du kan hils når folk si hei

For Risnes er dette en aldersgreie. Nå tenker han mer over hvordan folk har det, og hvordan han selv hadde det i ungdomstiden.
– Jeg har trodd at jeg var tøff, men jeg var kanskje bare redd. Jeg har vært for konfronterende med folk, og det har jeg prøvd å slutte med. Da står jeg i veien for meg selv, mest av alt.

Han har fått kritikk for å skrive banale tekster. Banalitet er kanskje den største fallgruven med å skrive både direkte og om de nære ting. Men tekstene han selv er fornøyd med, som «Drømmeanker» og «Faren min» – en Risnes-typisk nostalgi og humor-hybrid om farens liv på sjøen (Han spælt førstefiolin / Va alltid like brun og fin / Han snakka fransk / Og rapa gammeldansk), er det ingen som får røre.

– Jeg bryr meg egentlig ikke noe om hva publikum vil høre av tekst. Jeg er min egen strengeste dommer, og om jeg liker noe som publikum eller kritikere kanskje ikke vil like tenker jeg bare ‘dra til helvete’, sier Risnes. Og ler. Rått. Og hjertevarmt.

– Jeg har ingen planer om å forandre menneskeheten. Jeg bare skriver det som skjer. Og jeg skriver min egen historie, ingen andres.

Reportasjeserien Bak ordene er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.