I Ballades serie «Hvor brenner det?» stiller vi sentrale stemmer i musikkbransjen til veggs med aktuelle musikkpolitiske problemstillinger. Som nå: hvordan bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje? Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykket? Er det mangel på «undergrunn» i Norge – og i hvilken grad kan vi eventuelt legge til rette for en rikere og mer mangfoldig DIY-kultur? Dette er den ukentlige serien for deg som er opptatt av de store og vanskelige spørsmålene.
Les også: Hvor brenner det, Simen Idsøe Eidsvåg og Joar Nicolaysen?
Jørgen Myhr Stokke: – Jeg synes ikke vi mangler en undergrunn her i Oslo – den lever der den skal, i undergrunnen!
Jørgen Myhr Stokke er en sterk stemme i indie-Norge, og er bookingansvarlig på Revolver. (Foto: Privat)
– Kan noen ta litt samfunnsansvar her for å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje?, spør platedirektør Ruben Nesse i et Facebook-innlegg. Hva mener du selv om denne etterlysningen?
– Det finnes fortsatt en flora av ildsjeler som driver grasrota i Oslo i dag! Jeg tror den «profesjonelle» musikkbransjen mangler kontakt med undergrunnen og grasrotbevegelsen i byen.
– Hvis bransjen ikke bare hadde oppdaget nye band gjennom Bylarm, men også vært i jevnlig kontakt med det som rører seg på de små scenene i byen hver uke, hadde de kanskje sett at grasrota faktisk eksisterer – og møtt ildsjelene som pusher ny og kreativ musikk.
– Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykket?
– I Oslo har vi et luksusproblem: Vi har nesten for mange små og mellomstore scener sammenlignet med andre skandinaviske byer. Det er i utgangspunktet en positiv ting, og bidrar til sunn konkurranse.
Men baksiden er at publikum ikke er like lojale til konsertscenene som tidligere. De går ofte kun på konserter med artister de kjenner veldig godt, eller fordi de kjenner noen personlig som spiller. De sjekker sjeldnere ut hva som skjer den dagen, oppdager noe nytt, og drar spontant på konsert.
– Dette gjør det vanskeligere å satse på fete, mindre band. Uansett hvor bra et undergrunnsband er, er det vanskelig å booke dem. Selv om de kanskje kommer til å slå gjennom stort om et par år. Da blir det fort tryggere og mindre risikable bookinger – og færre kule, spennende sjanser tas.
– Hva gjør mangelen på «undergrunn» med den øvrige musikkulturen – og i hvilken grad kan vi legge til rette for en rikere og mer mangfoldig DIY-kultur?
– Jeg synes ikke vi mangler en undergrunn her i Oslo – den lever der den skal, i undergrunnen! Vi har steder som Blitz og Hausmania som har holdt det gående i mange år på ren DIY-kraft, selv når de har møtt mye motstand. Vi har enkeltpersoner som setter opp konserter og gir ut skiver bare fordi de er gira – uten noe annet insentiv.
– Når det gjelder å legge til rette for en sterkere og mer mangfoldig undergrunnskultur, er støtteordninger som Kulturrådet, BandOrg, AKKS og lignende organisasjoner utrolig viktige – og de gjør en kjempejobb.
– Det er tydelig at det er noe unikt ved Oslo og Norge: at så mange faktisk har mulighet til å drive med musikk, band og DIY-kultur. Vi må kjempe for å beholde disse mulighetene i en verden som blir mer og mer uforutsigbar. Det er ofte disse tilbudene som ryker først når budsjettene må strammes inn. Men kultur bør aldri være en ettertanke.
– BandOrg har vært til stor hjelp i min reise gjennom musikken, og jeg vet ikke om jeg hadde vært der jeg er i dag uten støtten de har gitt til prosjektene jeg har vært en del av.
Achy Ouafik: – De mest vellykkede scenene kombinerer teknisk kvalitet med ekte engasjement og en klar idé om hvem de er
Achy Ouafik er PR- og kommunikasjonsansvarlig i Cosmopolite. Han har tidligere jobbet for Oslo World som PR-ansvarlig for en av Europas ledende festivaler for musikk fra hele verden. (Foto: Marie Noreger)
– Kan noen ta litt samfunnsansvar her for å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje?, spør platedirektør Ruben Nesse i et Facebook-innlegg. Hva mener du selv om denne etterlysningen?
– Mye blir allerede gjort. Kulturrådet gir arrangørstøtte – sist fikk 171 arrangører til sammen nesten 38 millioner kroner. Ordninger som Frifond støtter lokale band, og NRK har et mandat om å fremme nye, norske artister. Men vi kan ikke lene oss helt på staten. Festivaler, plateselskaper og strømmetjenester må også bidra – særlig de store. Det handler om å tørre å satse på nye navn, ikke bare de etablerte.
– Jeg tror Ruben Nesse sikter til at både politikere og næringsliv må ta et større ansvar. Norge støtter allerede mange scener og initiativ, men vi trenger mer privat engasjement og investering i ny musikk.
– Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykket?
– Scener som kombinerer god lyd, tydelig profil og sterk atmosfære, tiltrekker publikum. Parkteatret er et godt eksempel – intim stemning, godt program og et karakteristisk rom. Cosmopolite er et annet. Med 30 års historie og et sterkt fokus på musikk fra hele verden tiltrekker vi et publikum som søker unike musikkopplevelser. Vi tilbyr noe man ikke finner andre steder – både musikalsk og sosialt.
– Også små klubber kan lykkes – hvis de har en tydelig identitet, lav terskel og lokal forankring. De mest vellykkede scenene kombinerer teknisk kvalitet med ekte engasjement og en klar idé om hvem de er.
– Hva gjør mangelen på «undergrunn» med musikkulturen – og hvordan kan vi styrke DIY-kulturen?
– Uten undergrunnen blir musikkulturen fattigere. Det er i små miljøer nye ideer får gro og eksperimenter får plass. Når alt blir «strømlinjeformet» fra nisje til massemarked på kort tid, mister vi dybde og særpreg.
– DIY-kulturen trenger konkrete tiltak, ikke bare idealisme. Billige øvingslokaler, bookinghjelp, tilskudd og mentorordninger er viktige. Det finnes allerede støtteordninger, som for eksempel Frifond, men innsatsen må fornyes jevnlig. Også kommersielle aktører kan bidra: støtte klubber, nye festivaler eller tilby mentorhjelp. Når man gir rom for lokale krefter, styrker man helheten i musikklivet.
Sten Ove Toft: – Det er livsstils-sjangrene som er mest resistente
Sten Ove Toft var bookingansvarlig ved Blå i 12 år. Nå driver han bookingselskapet Lydmyr, som har «et brennende ønske om å ivareta og forvalte den alternative kulturen». Lydmyr står for bookingene på Vaterland og Goldie i Oslo. (Foto: Alexander Kloster-Jensen)
– Kan noen ta litt samfunnsansvar her for å bevare en grasrot av ny kreativ musikk og bransje?, spør platedirektør Ruben Nesse i et Facebook-innlegg. Hva mener du selv om denne etterlysningen?
– Om det er snakk om norsk musikkjournalistikk, så har den kanskje ikke vært død og begravet – men det er en stund siden den ble flyttet over på terminalavdelingen. Det er jo forstyrrende at voksne mennesker i mediehusene ikke forstod hvorfor folk sluttet å kjøpe aviser med én dobbeltside musikk i uka, eller at de blir overrasket over at de ikke får klikk på overfladiske anmeldelser på 1000 tegn.
– Like forstyrrende er det at en statlig aktør som NRK også har kuttet kraftig i sin musikkdekning, som et slags kunstig profittjag grunnet internbudsjettering – eller for å «følge med i tiden». NRK skal først og fremst oppfylle et mandat og har formidlingsplikt. Sett standarden og bruk den, tenker jeg – så følger kanskje de andre etter. Plukk opp Musikkmagasinet eller Jazznytt til inspirasjon, kanskje?
– Hvilke scener trekker publikummere i dag, og hva gjør dem vellykket?
– For meg ble det veldig tydelig under og etter pandemien at det er livsstils-sjangrene som er mest resistente. Jazz og metall er to sjangre som har en ustoppelig kraft i seg – det skal bare ut og frem, koste hva det koste vil.
– Populærmusikken på grasrotnivå sliter mer med konkurransen fra sofaen og doomscrolling på en valgfri strømmetjeneste. Populærmusikken på et høyere nivå lever i beste velgående – nettopp på grunn av doomstreaming på en valgfri tjeneste. Dyrere har den blitt, også. På grunn av høyere utgifter, sier folk. Eller på grunn av griskhet, ifølge The Cures Robert Smith.
– Hva gjør mangelen på «undergrunn» med den øvrige musikkulturen – og i hvilken grad kan vi legge til rette for en rikere og mer mangfoldig DIY-kultur?
– Nå vet jeg ikke helt hvilken undergrunn det er snakk om, men ekte kreativ undergrunnskultur oppstår – og består – av ren nødvendighet. Det er et sted hvor kommersielle begreper som 360-avtaler, synkronisering, publishing og strategiplaner for sosiale medier er ikke-eksisterende.
– Kanskje den beste måten å bevare kreativ musikk på, er å tilrettelegge mer for musikere enn for musikkbransjen?
Med omsorg for lydene
I denne månedens Ballade klassisk presenterer Ola Nordal seks aktuelle utgivelser innen «lydbasert musikk», som alle viser omsorg og omtanke for lydene.
Motvindfestivalen 2025: Ein slik hippiefestival, ell?
– Fred er mogleg, og det bør eigentleg ikkje vere så mykje å be om heller, sa arrangør Haakon Stiff Aamlid under årets Motvindfestival. Middelalderskogen i Rollag blei fylt med oppbyggjeleg musikk i mørke tider.
Har komponert musikken til det største norske spillet noensinne
Med Dune: Awakening representerer komponist Knut Avenstroup Haugen en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
«En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «Et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.
REPORTASJE: Festivalsommer med bismak
Musikkens politiske kraft og protestens plass i kulturen har fått ny aktualitet.
Det Burde sa. Det Benjamin Staern gjorde.
"Borde ska inte styra handen, hjärtat eller hörseln," skriver den svenske komponisten Benjamin Staern. Les hans reaksjon på Cathrine Winnes' tekst om den samme "Burde", som så ofte hjemsøker den skapende.
