Tryllefløyta - ein folkeopera, Rikskonsertene, 2005

«Tryllefløyta»: Mozart i springartakt

Lytt godt etter neste gang Papageno synger Fuglefangervisen sin. Hører du ikke draget av en munter reinlender? – Vi har lekt oss med tanken på hva som hadde hendt om dette eventyret som Tryllefløyten er basert på, hadde vandret oppover og havnet her oppe hos oss i Skandinavia, sier regissør Leif Stinnerbom i dette intervjuet, gjort i anledning av forestillingen som i disse dager drar ut på norske veier.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Siri Lindstad

Lytt godt etter neste gang Papageno synger Fuglefangervisen sin. Hører du ikke draget av en munter reinlender?

Det er en av Leif Stinnerboms gamle drømmer, dette her, å lage en folkemusikkvariant av Mozarts opera Tryllefløyten.

— Vi vil fortelle en historie – en spennende mytisk fortelling med fantastisk musikk. Målet er ikke å tvinge Mozart inn i springartakt, men å åpne opp for noe helt nytt. Vi har lekt oss med tanken på hva som hadde hendt om dette eventyret som Tryllefløyten er basert på, hadde vandret oppover og havnet her oppe hos oss i Skandinavia. Hvilken form hadde det fått i møte med den folkelige musikktradisjonen som finnes her?

Norsk-svensk samarbeid

Vi – det er blant andre Rikskonsertene i Norge og Riksteatern i Sverige, Den Norske Opera, et stjernelag av norske og svenske folkemusikere, men først og fremst Leif Stinnerbom og hans Västanå Teater i Värmland. Stinnerbom er en av Nordens mest erfarne iscenesettere innen grenseoverskridende møter mellom teater, folkemusikk og folkedans, der fornyelse av kulturelle tradisjoner er et uttalt mål.

— Det handler om å finne en balanse, understreker Stinnerbom.

— Mozarts musikk er utgangspunktet, og vi skal følge melodiene og enkelte ganger arrangementene hans. Men folkemusikken er jo mye mer modal i oppbyggingen og lar melodien styre stemmene og harmoniene, slik at det ikke blir den akkordharmoniseringen som den vesterlandske kunstmusikken har utviklet. Dessuten vil vi fokusere på teksten slik at den kommer fram så tydelig som mulig i folkemusikkvarianten. Akkurat det er jo et problem med opera, der man nesten må forandre vokalene for at man rent sangteknisk skal kunne synge. Det lider teksten under, slik at publikum nesten må vite hva de synger for å høre det.

Norges beste kvedere, blant dem Øyonn Groven Myhren, Berit Opheim, Jon Anders Halvorsen, Odd Nordstoga og Kirsten Bråten Berg, gestalter skikkelsene vi kjenner så godt, men som likevel har noe nytt over seg i denne oppsetningen. Sammen med oversetter Stein Versto har Stinnerbom utviklet nye navn på Mozarts karakterer. Dermed blir Odd Nordstogas rollefigur Papageno hetende Fuglefanten, mens Aasmund Nordstogas karakter Sarastro heter Solsira og Annar Bys rolle som talsmannen Monostatos har fått navnet Svein Svarte.

— Sarastro, for eksempel, som kommer av Zaratustra og hele den tradisjonen, har jo røtter til en gud med tilknytning til solen. Derfor er Solsira – «solherren» – et passende navn, sier Stinnerbom.

Flerdimensjonal fortelling

Mang en forsker har konkludert med at musikken i stykket er fantastisk, men historien, du, den henger ikke alltid på greip….

— Mange har irritert seg på alt dette motsetningsfulle i stykket, for eksempel at Nattens dronning i begynnelsen framstår som den gode mor som vil verne om sin datter, mens hun på slutten er noe helt annet. Men jeg vil verne om nettopp dette som er motsetningsfylt, det som ikke drar i samme retning, for det er jo slik livet selv er. I andre stykker jeg har satt opp har jeg av og til falt for fristelsen til å gjøre ting tydeligere, og dermed tatt bort elementer som bryter. Men hver gang har jeg etterpå sett at jeg på en måte har forminsket stykket. Jeg tror kanskje vi er litt preget av den kristne middelalderdialektikken, der ting er enten ondt eller godt, svart eller hvitt, djevelen eller gud.

Men hva mener så Leif Stinnerbom at Tryllefløyten egentlig handler om?

— Sist gang jeg satte den opp, den gang som en klassisk opera, la jeg mye vekt på det mannlige og det kvinnelige som finnes i historien, og om kampen mellom disse to dimensjonene. Jeg ser en veldig dialektisk tankegang i stykket, der det mannlige – Sarastro – og det kvinnelige – Nattens dronning – er i kamp. Begge bruker Pamina, datteren til Nattens dronning, som agn. Faren hennes er død, men like før han gikk bort ga han Sarastro og hans selskap av menn den «altfortærende solkretsen».

— Det er denne solkretsen Nattens dronning også vil ha. Man kan jo bare spekulere i hva den står for. Selv får jeg assosiasjoner i retning av våpen, kanskje av atombombens kraft. Men Tryllefløyten er også historien om Taminos utvikling fra ung gutt til voksen mann, en tradisjonell helteskikkelse i så måte.

Tradisjonstro og nyskapende

De ni kvederne og to danserne i oppsetningen får musikalsk følge av den svenske kvartetten Harv.

— For å markere at dette er en folkemusikkvariant av stykket, var det viktig å ikke dra det opp med et tjuemannsorkester. Harv er en av de nye, unge folkemusikkgruppene i Sverige, som er nyskapende i arrangementene sine, samtidig som de står med beina trygt plassert i tradisjonen. De skal nok klare å matche disse sterke kvederne, er Leif Stinnerbom overbevist om.

Musikerne spiller en viktig rolle i arbeidet med å overføre og tilpasse Mozarts melodier til folkemusikk.

— Musikerne kan se på en tekst og si «ja, men dette her er jo et gammelt stev». Andre ganger kan noen melodifigurer minne om en springar, og da drar vi det bare litt til, og så blir det springertakt en stund. Slik framtrer musikken på en ny måte og oppleves nesten som ny og paradoksalt nok nesten mer autentisk.

Mytisk og poetisk

Det mytiske vil bli tatt vare på både i det sceniske, kostymene og koreografien.

— Målet vårt er å finne et poetisk språk og skape et eget univers, der historien er allmenngyldig og uavhengig av tid, noe som vil prege både kostymene og kroppsspråket. Alle sangerne og danserne skal være med hele tiden og veksle mellom å sitte rundt scenen og være oppå den, og de skal bevege seg på en ikke-realistisk, danseaktig måte som løfter dem over det hverdagslige, forteller Leif Stinnerbom, som selv er mest glad i nettopp teater som viser ham noe mer enn hverdagen, helst noe mer sentrert og intensivt enn det vanlige livet.

— Men det skal jo fortsatt være livet!

Note fra Ballade: Artikkelen er skrevet av Siri Lindstad, på oppdrag av Rikskonsertene, og kan i sin opprinnelige kontekst leses her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.