«Libaek’s music is magical and dated in the most appealing ways». – Wes Anderson.
20. september fyller den norske komponisten og musikeren Sven Erik Libæk 80 år. Siden tidlig 1960-tall har han holdt til i Australia, og er derfor kjent internasjonalt som Sven Libaek. I fødelandet Norge er han derimot ikke så kjent som han burde vært. Han er ikke nevnt i Store norske leksikon, i fotoarkivet til Scanpix er det eneste bildet av ham fra 1950, og musikken hans blir oftere spilt på BBC enn på NRK.
Selv om «Det offisielle Norge» ikke står klar med en fortjenestemedalje, er han langt ifra en glemt kunstner. Han er anerkjent blant dem som virkelig teller: Platesamlerne, filmnerdene og seilskuteentusiastene.
I oppveksten drev Libæk både med musikk og teater. Allerede som femåring begynte han å spille piano, og Libæk hadde mer enn 40 roller ved Inga Bjørnsons barneteater i Oslo. Han debuterte som filmskuespiller i Edith Carlmars «Aldri annet enn bråk» i 1954. Det gjorde ham til et naturlig valg til en rolle i «Windjammer», filmen som skulle bli avgjørende for Libæks videre karriere.
«Windjammer» ble innspilt på tokt med Christian Radich. Det var ikke uvanlig at unge gutter dro til sjøs på 1950-tallet, men de færreste hadde med seg eget piano. Libæks mor insisterte på at han måtte ha piano om bord på fullriggeren, for han var jo ikke langt unna debutkonserten som pianist. Pianoet ble festet med kjetting, og var lite i bruk under overfarten.
Da skipet ankom USA, hadde filmprodusenten Louis De Rochemont en overraskelse til Libæk. I havnen i Boston skulle Sven Libæk fremføre Griegs klaverkonsert i a-moll sammen med The Boston Pops Orchestra og deres berømte dirigent, Arthur Fiedler. Denne fremførelsen får vi se mot slutten av «Windjammer» mens bilder av storslagen norsk natur ruller over lerretet i det unike formatet Cinemiracle.
Sammen med to av de andre medvirkende i filmen, Harald Tusberg og Kåre Terland, dannet Libæk visegruppen The Windjammers. De reiste rundt og fremførte folkeviser og shanties der filmen hadde premiere. De ble mottatt som popstjerner, noe Harald Tusberg skildrer i selvbiografien «Litt av et liv». Trioen bodde hos Chet Atkins under plateinnspilling i Nashville, og de fikk møte Rita Hayworth og andre Hollywood-stjerner.
En tid etter filmpremieren befant Libæk seg på musikkskolen Juilliard i New York, der han skulle fremføre tre stykker av Bach, Beethoven og Bartok som en opptaksprøve. Libæk imponerte ikke juryen, og han fikk ikke fullføre noen av stykkene. Men en i inntakskommisjonen mente at han hadde hørt Libæk spille før. Det viste seg at han hadde sett «Windjammer», og takket være Grieg-tolkningen Libæk gjorde i filmen, ble han tatt opp på den prestisjetunge skolen.
Etter musikkstudiene flyttet han til Australia med sin amerikanskfødte kone Lolita Rivera. Libæk hadde besøkt landet med The Windjammers, og han forelsket seg i stedet og den avslappede holdningen der. I det konservative Norge fikk handen gang knapt dra fra hjemmet i Akersveien til byen uten å ha på seg dressjakke og slips. I Australia kunne man gå i butikken i badebukse og t-skjorte!
Les også: Lyden som forteller bildene
Nærmest umiddelbart etter at Libæk slo seg med i Australia, fikk han jobb hos det nystartede CBS Australia som «A&R-ansvarlig» (artist and repertoire), altså en blanding av produsent og talentspeider. For CBS oppdaget og produserte han en rekke andre australske artister innen mange genre. På si skrev han musikk til dokumentarfilmer, og til slutt fikk han et ultimatum fra CBS: Sats på en karriere i plateselskapet eller gå dine egne veier. Han valgte frilanslivet som komponist.
Libæk ble ettertraktet som komponist for film og TV, og han viste en særegen evne til å skrive stemningsskapende musikk, som fungerer selv om man aldri har sett filmbildene den var tiltenkt. De neste ti årene kom flere av de platene hans renommé hviler på i dag: «Nature Walkabout», «To Ride a White Horse», «The Set», «Boney», «Ron & Val Taylor’s Innerspace» og «Solar Flares» – for å nevne noen.
Libæks metode var å se gjennom filmopptakene, deretter laget han stikkord som satte hans musikalske fantasi i sving: «ensomhet», «hete», «fugleliv», «katedral». Disse stikkordene bestemte også instrumenteringen, og han hadde en forkjærlighet for fløyte, munnspill, og vibrafon.
Selv har Libæk musikken han skrev til naturserien «Ron & Val Taylor’s Innerspace» som sin personlige favoritt. Det er et hypnotisk soundtrack preget av det unike lydbildet av bassfløyte og vibrafon. Regissøren Wes Anderson brukte i 2004 to av hans komposisjoner herfra i filmen «Life Aquatic With Steve Zissou» (etter at den australske skuespilleren Noah Taylor hadde introdusert ham for Libæks musikk).
Libæk kan på 80-årsdagen se med glede på at musikken hans blir oppdaget av nye lyttere. Anerkjennelse kommer i form av intervjuforespørsler og sjekker fra nyutgivelser og sampling. I dag er han pensjonist i Sydney, i den grad en musiker noen gang blir pensjonist.
Jan Thomas Hasselgreen
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
