Red. mrk.: Intervjuet med mezzosopran Sunniva Eliassen ble først publisert på Kultur- og festivalmagasinets hjemmesider. Ballade har fått lov til å republisere en forkortet og revidert utgave av det i forbindelse med Bachfest nord, som arrangeres for første gang i år, fra 19. til 21. mars.
Av Elisabeth Klæbo Reitan, redaktør for Kultur- og festivalmagasinet (KUFEMA)
Mezzosopranen Sunniva Eliassen sitter ved stuebordet hjemme i Harstad. Hun har nettopp fått spørsmålet hva er musikk for deg?, og tenker seg om. Med tydelig overbevisning kommer det: «Det er jo alt!»
Hun smiler med hele ansiktet og bruker hendene for å vise. Dette er helt klart et svar hun kan stå inne for, og de neste timene deler hun noe av dette altet. I den grad det kan deles med ord. Om berusende følelser, om dansen mellom det komplekse og universelle, det tilgjengelige, det tidløse og polyfonien.
Polyfonien! Om Bach og Bachfest nord. Om musikken som når fram når ord ikke lengre er felles, og om musikken som fysisk opplevelse. Og mest av alt om en sterk overbevisning om at musikk er for alle bare folk får mulighet til å bli kjent med den.
Musikk handler om å lytte og ta inn. Det er et språk som alle kan forstå, sier hun, og jeg fornemmer en tanke om inkluderende fellesskap. Det gjelder alle fra barn til eldre – også de demente. Når en ikke kan kommunisere med ord, kan musikk fortsatt nå fram. Sunniva beskriver varmt hvordan det er å se demente våkne til, at noe hentes fram, mens musikken flyter ut i rommet. Det er sterkt å oppleve dette, sier hun. Sangen er et språk som når andre steder enn ord. Det er mer følelse i sang, og musikken spiller på følelsesregisteret.
Å kommunisere med hjelp av sang faller henne naturlig, og hun har tanker om dette, hva det er. Det er nødvendig å være tilstede her og nå når du synger. Denne tilstedeværelsen er essensiell. Du må være i det du skal formidle, sier hun. Hun snakker om tilstedeværelse og fokus, om det å synge sammen, om det å være i sangen og musikken som en del av det å være.
Du legger barnet til brystet og synger for det, sier hun, og viser med bevegelser. Og det er dette det er snakk om: Å kjenne musikken, fysisk kjenne den og være i den, for også å dele den. Og likevel er det ikke nok å kjenne den, du må også se helheten – for musikken består av både deler og helhet.
Det kan like så som selve repertoaret, være settingen og stemningen som gjør det vanskelig. Det er det som oppstår her og nå. Musikken oppstår her og nå. Musikken er hjelp til å være her og nå. Kontakten er essensiell.
Det er mange år siden jeg første gang hørte fortellinger om henne som liten jente med en ubetinget sangglede. Å få synge, ja, det gjorde, og gjør, hun så gjerne.
– Musikk har alltid vært en del av livet, og det sies at jeg sang tidlig, ler hun. – Ofte synger jeg uten å vite det, og mannen min sier at så lenge du synger, vet jeg det er som det skal.
– Å synge, det er en måte å gjennomleve, fordøye og uttrykke seg på. Det er vanskelig for meg å si noe annet uten å begrense det.
Sunniva Eliassen er opptatt av musikkens kraft, og om samspill gjennom opplevelse, tilstedeværelse og kommunikasjon. – Musikk er for alle, bare folk får mulighet til å bli kjent med den, sier hun. (Foto: Lena Sørensen)
Sunniva prater engasjert om samspill med publikum, med medmusikere, rommet og sammenhengen det hele utspiller seg i. Det er aldri det samme, det er avhengig av hvem en spiller med og publikum. Det er levende, og gir mening til yrket – og til livet. Øynene stråler når hun snakker om denne kontakten med publikum og samspillet med kolleger.
– Det er ikke noe en gjør, men noe som skjer.
Også rom og klang er viktig, både for publikum og for musikerne. Når lyden faller flatt ned, er det tungt. Akustikken må spille på lag. Lyden må få bevege seg, Sunniva viser igjen med hendene. Det må være rom for bevegelse, og ofte har kirkerom denne kvaliteten.
Sunniva prater om Bach. Gjerne. Og om Bachfest. Det er jo et begrep, sier hun, og jeg ser noe uopplyst tilbake. Jo, med utgangspunkt i Tyskland er det en festival som har spredt seg til andre deler av verden, blant annet til Japan. Mars 2021 var det meningen at den første norske festivalen skulle gjennomføres, men på grunn av Covid ble den utsatt til mars 2022. Plasseringen i mars er knyttet til Bachs offisielle fødselsdag 21. mars, mens den tyske er i Leipzig i juli, i forbindelse med hans dødsdag.
For de fleste er Norge nord, så å navngi festivalen Bachfest nord er ikke begrenset til Nord-Norge. Handplukkede musikere fra hele landet er allerede engasjert, og første gang festivalen går av stabelen er det Harstad, Narvik og Sørreisa som er lokalisasjonene.
– Vi begynner der, da det allerede er etablert i samarbeid med Musikk i Nord, og vi kan utvide etter hvert, sier hun.
Å begynne der festivalen begynner, har sammenheng med kongstanken om Bach til folket – som hun blant annet deler med sin far: Å gjøre musikken tilgjengelighet for alle.
– I Troms har vi Arvid Hanssen som dikteren som alle forstår, som beskriver lynnet og hvordan menneskene forholder seg til elementene og andre mennesker på en måte som gir gjenklang i det nord-norske folket. Jeg mener at Bach er like handgripelig for folket i nord som det Arvid Hanssen er. Vi må bare få det tilgjengeliggjort. Og da må vi gjøre det tilgjengelig.
Hun nevner det ofte, ordet tilgjengelig. Det er viktig. Det at en, ikke bare i Nord-Norge, ikke har stor tradisjon på klassisk musikk, gjør at det hviler et ansvar på de som har knekt koden, et ansvar til gjøre musikken tilgjengelig for folk. Det er ikke slik at dette må skje i kirkerom selv om Bach naturlig også hører hjemme der. Til Bachfest nord må det være plass til orkester og akustikk som lar lyden bevege seg – det er utslagsgivende.
– Jeg mener at Bach er like handgripelig for folket i nord som det Arvid Hanssen er. Vi må bare få det tilgjengeliggjort. Og da må vi gjøre det tilgjengelig. (Foto: Lena Sørensen)
Sunniva er født i 1987, og har vokst opp på Finnsnes i det som i dag er Senja kommune. Jeg spør om begeistringen for Bach og musikk kommer hjemmefra. Hun forteller om en oppvekst hvor musikk hadde en sentral rolle.
– Vi sang mye, og mangt. Jeg har alltid sunget, sier hun.
Sunniva sang med, uansett hva det var, og sier de hørte mye på musikk. Hun sang med, uansett om det var Halvdan Sivertsen, Bremnes eller Bach. Det hun derimot undret seg over var at andre ikke sang med. Hun var ikke begynt på skolen da foreldrene tok henne med på Sivertsen-konsert. Lillesøster sov gjennom konserten, og selv sang hun med. Hvorfor er det bare jeg som synger, spurte hun forundret foreldrene.
Sunniva ler når hun beskriver sin disponering for å havne med et ben godt plassert i barokken. Hun snakker om pappa som er musikeren, organisten og komponisten Ivar Jarle Eliassen. Han jobber nå som rådgiver for kirkemusikk i Nord-Hålogaland og er levende opptatt av musikken og kulturen i kirken. Begeistringen for Bach har hun nok fått gratis derfra.
– Jeg var gjerne med pappa på jobb. Ei venninne har i ettertid kommentert fra en av disse turene, som gikk på kryss og tvers på Senja, i en grønn bil med røde dører, til kirkene i sognet, der jentene satt i baksetet: «Og han far din som spilte Bach i bilen, på kassett!» Det var spesielt. Men ikke for Sunniva. For henne var det helt naturlig – det var jo musikk – og det var like naturlig om det var Bach eller Bremnes.
Nå er hun selv mor til to små jenter – og eventyret om Bach (av Minken Fossheim) er allerede av bøkene som leses med eldstejenta. Barna spør gjerne om å få høre på Mattheuspasjonen, så de har allerede både kjennskap og forhold til musikk av Bach.
Sunniva prater om studier som viser parallell mellom hjerterytmen og lydene et foster hører, og forutsigbarheten og rytmen i barokkmusikk. Musikken på den tiden, lå også litt lengre ned (1/2 tone ned) enn hvor dagens instrument ligger. Hun har hatt gleden av å synge sammen med musikere som spiller på instrument laget på den gamlemåten (hvor for eksempel strengene er laget av tarmer) både i Tyskland og med Nivalis Barokk og Barokkanerne i Norge. Men, og dette er viktig for henne å presisere, det må ikke begrense oss til å bruke musikken at en har moderne instrument. Bach selv brukte det han hadde tilgjengelig – det må vi også gjøre.
Det er noe ved barokken som berører oss menneskelig. Sunniva smiler når hun prater om musikken som ligger hjertet nærmest. Egentlig visste hun det tidlig, at det var barokken, men det var ikke før hun kom til masterstudiet i Lübeck før hun endelig fikk fordype seg ytterligere i det. Etter en helt nødvendig terping og breddekompetanse, fikk hun endelig fordype seg i det vakreste.
– Det er en kode å knekke, og på langt nær slik at en må kunne alt av Bachs verk, men når du kan mye av dette, og du knekker koden, da er det det fineste.
Hun snakker om musikken, det tekniske som parenteser hun tar alvorlig, men først og fremst det som har med opplevelse, tilstedeværelse og kommunikasjon å gjøre.
Samtidsmusikk er også et av Sunnivas fordypningsområder:
– Mens barokken kan være forutsigbar på hvor den ender, er det noe av det fascinerende ved samtidsmusikk at den står friere til å gå hvor den vil. Noe av det som er med denne musikken er hvordan klanger kan oppstå. Samtidig er det fascinerende å se hva den bærer med seg av avtrykk fra tidligere perioder – hvilke fragmenter fra annet den tar med seg. Det er spennende når jeg ikke har hørt det tidligere, det å oppdage noe nytt. Det er også viktig at det skrives musikk også i dag.
Bach må ha kunnet noe få kan, sier hun når hun skal forklare meg Bach. Hun fortsetter:
– Han når fram med noe annet enn ord alene kan, og du kan bli religiøs av å høre musikken hans. Det er som oftest samme tekstene som du kan finne i Bibelen som følger musikken hans, men det blir jo noe helt annet. Bach hadde en egen evne til å gi liv til dette, til pasjonens historie. Det kan være at dette har sammenheng med at han ikke hadde et enkelt liv, han ble enkemann to ganger og mistet halvparten av barna før de var året gammel. Om det er egenlevd liv og følelser som kommer til uttrykk, så kan det kanskje forklare at folk kjenner seg igjen. Mye av musikken til Bach er religiøs (med religiøs tekst), og han kalles gjerne den 5. evangelist. Men da er det jo veldig interessant at land med andre religioner tar han så sterkt til seg: Musikken hans er slitesterk. Du kan høre den flere ganger. Igjen og igjen. Du kan oppleve den igjen og igjen.
Det er melodien, noe universelt og det er autentisk musikk, sier hun når hun forklarer Bachs musikk.
– Det han har gjort er veldig ekte. Og polyfonien! Det er intellektuelt, komplekst og jo mer du bruker den, jo bedre blir den, polyfonien! Det er stemmer som spilles samtidig og går over i hverandre. Det er kompleksitet, det er fuger og følelser!
En får tilgang til noe som er større enn en selv, sier hun. Bach ble kritisert for å lage musikk for de få, kirkelig musikk, forteller hun, og en dag troppet han opp på en pub med musikere på slep, og kaffe-kantaten fikk sin urframføring. Det er kanskje ikke mange populærmusikalske representanter for Bach, men Sunniva nevner Andreas Scholl (tysk sanger, født 1967) og The Swingle Singers (britisk a-capella-gruppe etblert 1962 ).
– Jeg var så heldig å få komme til Tyskland. Sunniva snakker varmt om hvor levende musikken til Bach lever i tysk kulturliv. Det er noe folk har et forhold til – noe de kjenner – som selv barnekor kan synge utenat. Hun forteller om tradisjonen med oppsetning av Johannespasjonen hver langfredag, hvor barnekor ganske raskt lot notearkene falle – og kunne gi seg hen til musikken. Selvsagt var det en fordel for dem at tekste var på morsmålet, men likevel. Det har utvilsomt vært fint å få ta del av denne delen av kulturliv og kulturtradisjon i Tyskland.
Ny plate fra Norges mest samarbeidsvillige band
Gjensyn og -hør med et av norsk musikks mest samarbeidsvillige band. Ævestaden mener de låter bedre enn noen gang før.
– Framtidas kulturlokaler er allerede bygget!
– En oppvåkning i interessen for å omforme bygninger til ny bruk.
Norske kommuner i økonomisk skvis blir bedt om å tilby gamle bygg som kulturstøtte.
Et lydsystem for evigheten
Etter åtte år med planlegging og samarbeid står lydskulpturen 1110 klar på Klosterøya: en permanent, åpen arena for lydkunst, elektronisk musikk og komponerte verk.
Musikkdebatt under VillVillVest: Kampen om oppmerksomheten
Det var spissformulerte meninger under debatten "Musikk, klikk & journalistikk" på VillVillVest i Bergen, med blant andre journalist Egon Holstad og Daniel Ramberg fra NRK. Ballade var til stede.
Ballade video: – Jeg elsket deg nå og da
Om den menneskelige eksistens med Anna Soleil, Lariel, Ole Martin Huser-Olsen, Simon Moholt & Pilgrim, Torgny Amdam, Julie Bergan, Rule Of Two og Kai Kidd And The City Of Pain.
Terje Boye Hansen er død
Dirigent Terje Boye Hansen sovnet stille inn om morgenen onsdag 5. november etter lengre tids kreftsykdom.
