Når hotellmusikerne spiller for fienden – Bristol Silence på turné

John Andrew Wilhite-Hannisdal svarer, eller snarere kvesser spørsmålene til, i egen libretto. Der han siterer dikterne Gunvor Hofmo, Bertolt Brecht og Fred Moten. Komponisten anklager ingen for å ha vært nazister, men stiller spørsmålstegn ved når passivitet blir til samarbeid, hvor grensene går og hvorfor ingen har snakket om det. Dette er følgeteksten når hans Bristol Silence spilles live igjen – i Trondheim, så i Bergen, i midten av november.

I den anledning bringer vi ballade.no sitt intervju med Wilhite-Hannisdal, der han forteller om hvordan han komponerte musikk rundt dilemmaene som – sikkert – raste hos dem som spilte til underholdning i okkuperte Oslo, under andre verdenskrig.
– En sats kommer fra Tosca også, beskriver Wilhite-Hannisdal, ikke uten betydning, på grunn av en torturscene i den kjente operaen. Han synes det er interessant at Tosca ble spilt i Oslo i 40-årene og blir det også i 2023.

Som redaksjonen, fattet komponisten/musikeren interesse for nazistenes påvirkning på norsk musikkliv i okkupantårene. Artikkelen på ballade.no om Nazistenes plan for musikk-Norge var en av John Andrews første veier inn i historien – sammen med boka «Propaganda og motstand» av Harald Herresthal, kanskje Norges fremste ekspert på komponistene, orkestrene og krigsåra.
– Altså; Bristol var dansegulv for alle som hang der.
– Og noen av dem var tyske offiserer.
– Nettopp. Så er Harald Herresthal og hans bok om perioden en fantastisk ressurs, og Herresthal tipset meg om at Øivind Bergh spilte på radiosendinger for tyske soldater. Det vet vi fordi navnet hans står på kontraktene.

Slik havnet han i førsteetasje på Bristol, og med tittelen Bristol Silence. Den nye sangsyklusen hans er samtidsmusikk – men med islett av popens energi og jazzen han ofte befinner seg midt i. Og med nikk til underholdninga og dansens rolle under krigen.
– Jeg ble interessert i musikken under andre verdenskrig, og hadde lest et sted at Kringkastingsorkesteret ble stiftet av medlemmene fra Bristol orkester, forteller den Oslo-bofaste amerikaneren.

Kontrabassist og komponist John Andrew Wilhite-Hannisdal i oslosola før prøvene til ukas framføring av «Bristol Silence». (Foto: Siri Narverud Moen)

– Jeg er mer interessert i det som ikke kan sies. Vi kan jo høre på opptakene fra dengang. Men hva blir til i mellomrommet mellom det som ble sunget og det de mente, det som klang i dem? Det som kan sies med ord, men som man ikke kan uttale? Å synge om kjærlighet foran nazister, hva betyr det? Du uttrykker ikke at du elsker dem, selv om strofen lyder «jeg elsker deg».

– En som sang med orkesteret, var jo motstandsmann.
Du kan fortsatt leite opp den gamle oversatte foxtroten – med Arne Sveen som synger «Din munn svarer nei, nei, dine øyne svarer ja»:

– Din munn sier nei, men dine øyne sier ja – en holdning som jo ikke er okay! Men hør den for deg i politisk kontekst under krigen; du synger foran nazister, tenk deg at de stiller spørsmålet «er du motstandsmann? «Din munn sier nei, men …» Tvetydigheten som ligger i de opptakene er interessant.
– Ja, eller «du sier at du ikke vil bli okkupert, men dine øyne sier ja …» Eh, heh.

Musikken ble spilt inn for plate i går. I sangene møter du ikke konkret motstandsmannen, Gunvor Hofmos deporterte kjærlighet, andre konkrete personer fra virkelighetens orkester eller mottakerne av de gamle underholdningssangene. Mer en innlevelse i hverdagene rundt det som ble sunget og spilt – men også stillheten bak musikken.

– Som i «Din munn sier ja …» tar jeg bort ordene ja og nei.
John Andrew Wilhite Hannisdal siterer slik teksten har blitt, slik den kommer på plate etter innspilling fredag, og konsert i kveld:
Din munn sier
Dine øyne sier
Dine hender sier

– Sier hva? Jeg hører det, men jeg vet ikke hva det betyr. Så repeterer vi det, og det underbygger en foruroligende stemning.

– Jeg synes det er viktig å lete etter hvordan musikk kan bli brukt, sier Wilhite-Hannisdal der vi sitter i halvskygge på Majorstua. Han sier han ikke leter etter musikkoppdrag som traff «rett» og «galt». Men skriver letingen inn i det musikalske, ikke bare tekstene.
– De springer ut i fra storband- og populærmusikkens estetikk. Den preger sangenes form, akkompagnement og i opphold.

Musikk fra historiens spenningspunkter
Selv er han fra Virginia – tidligere har han skrevet en opera med utgangspunkt i hva som sto i avisene under en epoke av den franske revolusjon – og går snart også i gang med egen historie. Om en av de gamle «statuene», statsmannen (og slaveeieeren) som bygde universitet i hjembyen.
– Og temaer hjemmefra planlegger jeg inn i et verk om Thomas Jefferson og gjeld. Amerikanernes gjeld er jo ute av kontroll. Det skal bli ferdig til 2026, 250-årsjubileet for Uavhengighetserklæringen …

For amerikaner-nordmannen er verket også en hyllest til musikkbyen Oslo. Det er dels medskapt av utøverne Sofia Jernberg, Robin Steitz, Ayumi Tanaka, Torben Snekkestad, Ane Marte Sørlien Holen, Julie Kjær, Erik Kimestad, Klaus Holm, Andreas Winther, Ferdinand Bergstrøm og Hans Kjorstad. Sjøl har han forstua tommelen og er usikker på om det blir ham sjøl på kontrabass.