ΩN: Det værende spilles av Oslo-Filharmonien torsdag. (Foto: Bodil Maroni Jensen)

Komponistens svanesang for orkester

– Jeg orker ikke gå inn i en tunnel flere ganger for å gjøre ferdig et verk som blir spilt én gang og som aldri blir fremført igjen, sier Lasse Thoresen.

Kalender

Jubileumskonsert – Schola 60 år!

15/06/2024 Kl. 17.00

Oslo

Irsk søndagskonsert med Caraid

16/06/2024 Kl. 15:00

Oslo

Verket ΩN: Det værende, som urfremføres av Oslo-Filharmonien 22. september, er Lasse Thoresens siste store orkesterverk.

Fremføringssituasjonen for nye verk har vært med på å påvirke avgjørelsen, sier Thoresen.

Også i 2017 tok han opp at urfremføringer er blitt en bruk-og-kast-øvelse, som han kalte det i Ballade.no da.

– Ja, dette stykket er min svanesang for orkester. Det er jo slik at selv orkestrene ikke vurderer kvaliteten av et verk etter en urfremføring, eller at andre orkestre tenker at dette kan vi også spille. Det skjer ikke lenger. Urfremføringer finner sted fordi de gir publisitet, og orkestre mener de bør gjøre det av kulturpolitiske grunner, ellers har de departementet på nakken. Men så er du over og ut, og jeg orker ikke å gå inn i en tunnel flere ganger for å gjøre ferdig et verk som blir spilt én eneste gang og som ikke har sjansen til å bli vurdert fremført flere ganger. Antagelig er vi på slutten av en kulturepoke. Massemediene har totalt forrådt hele bransjen.

– Jeg hadde egentlig tenkt å snakke med deg om verket ΩN: Det værende.

– Jeg hadde en visjon, en ide til verket. Jeg ville gjerne ha et kor som ikke tok forgrunnsrollen, men som favnet publikum i en korklang, som gjorde at de satt i en korklang mens de hørte en orkestersats. Det er bare noen ganger at koret virkelig tar forgrunnsrollen. Så hadde jeg også en ide om å flytte korklangen rundt publikum elektronisk. Jeg håper det blir gjennomført.

– Sitte i en korklang? Mener du at koret er en tekstur man ikke nødvendigvis trenger å skille ut fra orkesterklangen?

– Nei, jeg mener at du hadde korklangen nær deg mens du hadde orkesteret foran deg.

– Hører vi en tekst i denne korklangen?

– Nei, det er ingen forståelig tekst i dette. Det er bare konsonanter og vokaler etter som jeg har syntes det passet til rytme og uttrykk.

– Hva legger du i tittelen ΩN: Det værende?

– Tittelen er en Ω og en N, ny på gresk. Omega ny. Det er presens partisipp av å være på gresk. Værende. Væren er det som underligger alle ting.

– Og din musikalske ide?

– Da er vi tilbake til det med koret. Koret er ofte bare underliggende i forhold til orkestersatsen som utspiller seg. Stykket dreier seg ikke så mye om å komme noe sted som å være, bare være til stede. Være nærværende. Dette er et mezzofortissimo-stykke, bortsett fra at det har et par utbrudd. Men mye av det er ganske nedtonet og nedslipt og nåværende i sin tidsfølelse.

– Det høres nydelig ut, uten å ha hørt en tone.

– Ja, jeg skrev et kor-tema som virkelig er så nydelig at jeg ikke våget å sette det først. Alt etterpå ville blitt en nedtur. Jeg endte opp med å ha det som etterklang av hele stykket. Men alt som kommer før er egentlig meditasjoner over ikke minst akkordprogresjonen i temaet, som kommer a cappella mer eller mindre til slutt. Så er det et par overveldende partier på veien, som kanskje får hårene til å reise seg, som gir et annet aspekt av det å være til stede, nemlig at man er virkelig skjerpet eller alarmert.

– Det å være og ikke skulle noe sted er en tilstand som står i kontrast til arbeidet det er å skrive så stort og langt for orkester?

– Det er vanlig orkester, utvidet med koret og orgel, og det er fire slagverkere.

– Jeg tenkte mer i retning: hvordan klarer du å uttrykke følelsen av å bare være, ikke skulle noe bestemt, når utformingen av denne følelsen krever det motsatte, aktivitet og anstrengelse?

– Det som har hjulpet meg, er at jeg laget den veldig vakre korsatsen først. Den blir et underliggende element hele tiden, med sin harmoniske progresjon. Og når jeg har gått gjennom den progresjonen på en eller annen måte, kanskje redusert, eller utbrodert, eller transponert, så er ett avsnitt over. Det har da vart i et par-tre minutter. Så kommer et nytt avsnitt som vever sin vev i et par-tre minutter. Sånn går stykket til det tårner seg opp, veldig.

– Det vakre kor-temaet nærer det hele?

– Jeg vil si det. Det ligger der hele tiden. Det er sentrert rundt en E, som en sentraltone eller en grunntone. Det er også et slikt underliggende element, som du ikke nødvendigvis er bevisst, men det er hele tiden en sentrert følelse over det som hender. Korstykket er gjort på toner som har E med i sitt overtonespektrum. Så det er ikke E som er grunntonen i temaet, men E er alltid med når det kommer nye toner, i overtonespekteret. Som kvint eller ters eller septim eller none. Kanskje vil man merke at alle disse tonalitetene har en felles sentraltone.

– Og dette er din svanesang som orkesterkomponist?

– Ja, det er det. Verket ble bestilt til 100-årsjubileet for Oslo-Filharmonien. Det skulle vært fremført i april 2020. Så kom pandemien. Så jeg har skrevet verket for det vanlige publikummet deres. Nå er det satt opp på Ultima-festivalen. OK. Veldig fint. Jeg må jo bare takke for at de overhodet gjør det.

– Har du tenkt på det underveis, mens du skrev verket, at dette er ditt siste orkesterverk?

– Ja, i grunnen, lite grann, nemlig i form av dette det værende. Man er jo i en livsfase hvor man vet at livet har sin slutt, og det værende er noe av perspektivet her. Det er ikke lenger noen steder du skal, men det værende, det i dypet værende, det er evig.

– Så er det også det å si, at å skrive et orkesterpartitur, det er en maratonprosess. Bare det å lese korrektur. Jeg leser alle stemmene separat for å se hva musikerne vil kunne komme til å spørre om. Så er det korstemmene og klaveruttog. Jeg tror bare det tok meg 250 timer, og det skal gjøres innen fristen som orkesteret stiller for å ville fremføre det. Og så kommer selvsagt selve komponeringen og alt det innebærer av mental bearbeiding og usikkerhet og avgjørelser og beregninger og alt som er. Så jeg har vært inne i en tunnel i 14 måneder for å skrive dette, og det er den tunneltilværelsen som får meg til å tenke at nå får det være nok. Jeg må alltid spørre meg selv, kan jeg gå ut denne kvelden? Ellers jobber jeg hver eneste kveld, hver eneste dag. Jeg må skyve unna mange, mange ting for å holde disiplinen gjennom det hele og vite at jeg kan komme i land i tide. Og sånn har jeg holdt på i tyve, femogtyve år. Men nå som det ikke engang vurderes om et stykke er bra etter at det er fremført, så er dette et helt absurd foretakende. Og når du ser at all samtidsmusikk skrevet etter 1945 i praksis havner som makulatur, så er det helt vanvittig spill av livsenergi å holde på med.

– Det er vondt å høre deg si.

– Ja, ja. Men jeg har valgt det. Og jeg har gått med tanken om å si nei til flere orkesterverk i ti år, men jeg har likevel latt meg lokke utpå. Det er jo fordi det er en stor tilfredsstillelse å få det til, og noe av det siste jeg lot meg lokke utpå med, var denne Lyden av Arktis, som Arktisk Filharmoni bestilte av meg, som ble på en time og ti minutter og som nå er spilt inn på CD. Det er den morsomste bestillingen jeg noen gang har hatt. De sendte meg til Svalbard gang på gang. Det var en utrolig fryd å gjøre det verket. Så kom Oslo-Filharmonien og ba meg skrive til sitt jubileum. Ok, tenkte jeg, jeg spanderer den tiden. Jeg har tross alt noe å si. Det er det som driver meg. Jeg har noe å si, og orkesteret er et vanvittig flott medium.

All samtidsmusikk skrevet etter 1945 havner i praksis som makulatur.

– Hva er det du har å si?

– Jeg sier det musikken sier, jeg. Og det jeg har sagt noe om nå i forbindelse med tittelen Det værende. Det er det jeg har å si. Å bringe opp i dagen bevisstheten om dette stabile som tross alt underligger både liv og død og eksistens og alt som er. Det er fabelaktig å holde på med, rett og slett. Men klarer jeg det? Det vet jeg ikke. Liker noen det? Vel. Jeg hadde håpet at en vanlig publikummer kunne like det, men dette blir spilt på Ultima-festivalen, og jeg er jo ingen sertifisert avantgardekomponist.

– Har du ikke sertifikat?

– Nei. Jeg har ligget litt på siden av både det ene og det andre gode selskap. Jeg er litt for skjerpa, kanskje, for det store konsertpublikummet, skjønt jeg skriver mine orkesterverker med tanke på at en vanlig lytter skal ha et spor å følge. Og samtidig har jeg tråkket i baret på de avantgarde føringene rett som det er. Og verre er det vel blitt med årene.

– Det er jo mange som tråkker både litt sånn og litt sånn i dag, så det har vel endret seg, det også. Ultima omtaler deg som en samtidssymfoniker. Føler du at det er riktig?

– Jeg har aldri skrevet en symfoni, men jeg har skrevet det jeg har kalt symfoniske konserter. Jeg har jo skrevet mye for orkester, en hel serie med symfoniske konserter.

 – Så det er greit å kalle deg samtidssymfoniker?

– Jeg blir ikke sjokkert over det, men hvis man mener en symfoni, så er det ikke presist. Men hvis det menes å skrive stort for orkester, så har jeg ikke noe imot det, for det har jeg gjort.

Red. anm.: Intervjuet er en lengre versjon av omtalen skribent Bodil Maroni Jensen har skrevet for Oslo-Filharmonien til urfremføringen av ΩN: Det værende.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.