Lasse Thoresen: – Uroppførelser er blitt en bruk og kast-øvelse

Utsagnet kommer nesten som en liten coda, en sukkende avslutning på en lengre samtale i Lasse Thoresens komponiststudio, i kjelleren i det røde huset på Røa i Oslo.

Spørsmålet var hva den 68 år gamle komponisten ville gjøre framover. Svaret er hva han ikke vil gjøre.

– Jeg har lyst til å slutte å skrive orkestermusikk. Det er et fantastisk instrument å jobbe med, og det er nok av bestillinger. Men den nye musikken kommer alltid som et artig tillegg. Mahler, Brahms og Beethoven holder fortet, mens den nye musikken bare svever forbi. Den blir sjelden spilt mer enn én gang. Det blir en slags bruk-og-kast-øvelse, sier Thoresen.

Av komponistens 53 utgitte opus er flere av dem for stort orkester, mange av dem nylige. I november ble hans seneste klaverkonsert, La città della Luce, fremført av Christian Ihle Hadland og Bergen Filharmoniske Orkester. De sterke Prison Poems ble spilt på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival i vår. Ennå står han midt oppi en omfattende bestilling fra Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (NOSO): Lyden av Arktis. Et verk for Oslo-Filharmonien står også på trappene – sannsynligvis hans svanesang for orkester, forteller han.

– Å skulle bruke et årsverk på noe som garantert ikke blir spilt mer en én gang på grunn av manglende interesse hos orkestre og institusjoner i å bygge et samtidsrepertoar, fremstår etter hvert som mer og mer absurd.

Den auditive sonologien: Tapte slaget, men vant krigen?
Lasse Thoresen er en av vår tids mest kjente norske komponister. Med et harmonisk og ofte lett tilgjengelig tonespråk, lager han musikk som skjærer igjennom fordommer om «vanskelig samtidsmusikk». Thoresen tar vare på lytteren. Det er i møtet mellom den klingende lyden og det lyttende mennesket, at musikken finnes, mener han.

I 2016 kom han i mål med det som må kunne kalles hans livsprosjekt: Sonologi-boka Emergent Musical Forms – Aural Explorations. Et omfattende analysesystem som setter lyttingen i sentrum, og lanserer et begrepsapparat til å beskrive lyder med helt andre ord enn den klassiske musikkanalysen. Borte er tonehøyder og varigheter – i auditiv sonologi handler det om lydkvalitet, formdannende gestalter og transformasjoner.

På tross av motstand fra de akademiske musikkforskningsmiljøene gjennom flere tiår og ingen oppmerksomhet fra fagtidsskrift i Norge, er Thoresen fornøyd.

– Konflikten er interessant å lese om i ettertid. I dag står jo lytteerfaringen i sentrum både hos musikkforskere og publikum?

– Ja, du kan si at vi tapte slaget, men vant krigen, sier Thoresen.

Men han medgir at systemet er vanskelig.

– Man må lære seg 3-400 begreper. Det er omfattende, sier han.

– Frislipp av inkompetanse
Selv om Thoresen har vært en varm forkjemper for at det klingende uttrykket skal kommunisere med lytterne, ser han med bekymring på hva som skjer om man tar det til sin ytterste konsekvens.

Med ett sitter lytterkomponisten – fenomenologen og den tilstedeværende erfaringens venn – og forsvarer en konservativ definisjon av verket som kunstnerisk produkt.

Argumentet: Den gode musikken er en paradoksal syntese av en hendelse i lyd og tid, som improvisasjonen, og en gestalt som nedfeller seg som en erkjennelse hos lytteren – idéen om verket. Hvis ikke begge komponentene i noen grad er tilstede, forringes musikken, mener han.

– Når verket som produkt oppløses helt, føles det som om teppet kan forsvinne under oss. På tross av at jeg mener at musikken skjer i møtet med lytteren, er verket karakterisert ved å være en formstruktur som er avgrenset i tid, og som artikulerer en ytring innenfor dette tidsrommet. Improvisasjon er liksom den store tingen i dag – men her står musikken i fare for å bli bare overflate. Den blir til øyeblikksgestikulasjon mellom folk som sitter og prater, i stedet for å være en artikulert ytring og dermed en inngangsport til en indre verden der det klingende betyr noe utover øyeblikket.

Thoresen avviser ikke at improvisert musikk kan lykkes med å frembringe god musikk. Likevel er han skeptisk til hva metoden kan gjøre med komposisjonsfaget.

– Oppi dette skal folk komponere, uten å ha peiling på den historiske tradisjonen de står i. Det er et frislipp av inkompetanse og en voldsom historieløshet, sier han.

Viktig at musikken er fin
På tross av noen slike kjepphester, har Thoresen stort sett operert i et eget område mellom ytterpunkter i kunstmusikken, uten å bekjenne seg til verken den eksperimentelle avantgarden eller de erklært konservative.

– Jeg faller mellom alle stoler og trives med det. Og jeg får masse bestillinger, så sånn sett går det aldeles glimrende, egentlig.

– Du har en estetisk tilgjengelig og på mange måter vakker stil. Er det viktig for deg at lyttere oppfatter musikken din som «fin»?

– Ja, jeg synes det er et poeng. Den klassiske musikken har tradisjonelt operert i et spenningsfelt mellom det skjønne og det sublime, hvor det sublime er noe som tar oss utover hva vi vet hva er, men som likevel har en forunderlig form for mening. Det har med transcendens å gjøre, og er et felt jeg trives godt i.

Thoresen skiller mellom positiv og negativ transcendens. Den klassiske, positive transcendensen, der nettopp det skjønne kunne føre til en oppløftende følelse av å overskride det konkrete. Og senere 1900-tallets negative transcendens som etter verdenskrigene, med Adorno i spissen, avviste det vakre som falsk konstruksjon.

– Musikalsk kan den negative transcendens fungere godt, som hos Lachenmann, sier Thoresen.

– Og jeg skjønner at tyskerne og russerne måtte ta et oppgjør med sin historie. Men jeg har alltid tenkt, er det min arv? Må jeg også? Livet er ikke så enkelt at man ikke også har behov for musikk som løfter og gleder.

Vil ha musikk i dialog med samfunnet
Som professor i komposisjon ved Norges musikkhøgskole, har Thoresen tett kontakt med komponister in spe. Selv om han oppfatter seg selv som noe av en outsider («Jeg er jo helt ut»), har han stor påvirkningskraft, og har undervist komponister som Gisle Kverndokk, Maja S.K. Ratkje, Henrik Hellstenius, Jon Øivind Næss, Ragnhild Berstad og Eivind Buene.

– En av de største utfordringene for unge komponister er å finne et personlig språk og samtidig etablere relasjoner til storsamfunnet. Jeg greier ikke oppgi holdningen om at kunsten bør sette seg i posisjon til å være i dialog med samfunnet rundt. Den bør ikke bare være en halvprivat klubbaffære, sier Thoresen.

Les også: Provoserende og praktisk om tolkning og tenkning

Han peker på at det aldri har vært sterkere økonomi i musikkfeltet, men setter spørsmålstegn ved om det kommer av kulturpolitiske føringer eller ekte interesse i offentligheten.

– Orkestre og institusjoner bestiller ikke lite ny musikk. Men vi har fått en slags uroppføringstradisjon, der ingen gjør en vurdering i ettertid av hvorvidt dette er musikk som fortjener å leve videre. Kanskje er det det kulturpolitiske presset som holder hjulene i gang, ikke en genuin interesse for å frembringe en musikkform som er tilstrekkelig i dialog med sitt publikum, sier Thoresen.

Samtidsmusikken går under jorden
Klaverkonserten i Bergen, La città della Luce, fikk ingen omtale i media, verken forhåndsomtale eller kritikk. Det gjorde heller ikke uroppføringen av musikk fra Lyden av Arktis-prosjektet med NOSO i september, eller premieren på tone-diktet Haykal med Trondheim Symfoniorkester i fjor.

Selv ikke bestillinger fra de største musikkinstitusjonene skaper offentlig diskusjon.

– Det gjør at mange komponister fristes til å skrive for seg selv og kamerat-klubben. Når man vet at storsamfunnet har minimal interesse for det man gjør, slutter man også å henvende seg til det, sier Thoresen.

Han har mer tro på det personlige engasjementet hos mindre ensembler, vokalgrupper og arrangører enn på orkesterformatet og konsertsalene. Undergrunnspregede møteplasser for mennesker som er oppriktig interessert – og ikke bare får servert samtidsmusikken som en obligatorisk hvilerett mellom klassiske og romantiske tungvektere.

Det er nettopp muligheten for gjenoppførelser, diskusjon og videre arbeid med musikken han savner i det tause tomrommet etter at orkesterpremierene er brukt – og kanskje kastet.

– Jeg er for eksempel egentlig ganske fornøyd med klaverkonserten, men det er likevel ting jeg ville endret på om den blir spilt på nytt. Men det spørs om jeg får muligheten til det.

Klaverkonserten La città della Luce spilles på Spillerom i NRK P2 4. januar 2018.