Grieg som døropnar
– Vi har mange begavede komponister og utøvere i Norge som absolutt har internasjonal klasse. Men det er kun Grieg som har blitt et ikon, seier dirigent Jon Bara Johansen. Han er ivrig ambassadør for norsk musikk i utlandet, og nyttar Grieg sin musikk òg for å få sett opp verk av nolevande norske komponistar.
Av Ida Habbestad
20. juli vert 65-årsdagen for attentatforsøket mot Hitler markert i Leipzig.
Den norske dirigenten Jon Bara Johansen – som i stort har arbeidd mykje i Berlin – har med sitt orkester, das Residenz Orchester Berlin, sett saman eit norsk program.
Men når han skal forklara kvifor musikk av Edvard Grieg og Ståle Kleiberg står sentralt i markeringa, er det først på sin plass med eit tilbakeblikk på den tyske historia, meiner dirigenten. Han fortel at dei under konserten vil minnast mellom andre byens tidlegare overborgermeister, Carl Friedrich Goerdeler, som ytte motstand mot regimet under krigen.
— De fleste som sto bak attentatet var offiserer. Men Goerdeler var motstandsmann på den sivile siden. Han var en betydelig mann, og var tiltenkt, dersom man hadde klart å ta livet av Hitler, posisjonen som den neste rikskansleren i Tyskland. I stedet ble han henrettet etter forsøket, seier Johansen.
Historiske tråder
Lokalet er ikkje tilfeldig vald. Nikolaikyrkja i Leipzig er den eine av to kyrkjer der Johan Sebastian Bach hadde sitt virke (Medan Thomaskyrkja er den andre og mest kjende i så måte). Mange år seinare, i 1989, vart det i Nikolaikyrkja halde fredelege demonstrasjonar, med krav om at Berlin-muren skulle rivast.
— Nikolaikirche hadde en enorm posisjon, og var for Leipzig det samme som Getsemanekirche var for Berlin på den tiden, seier Johansen.
— Men det startet altså i Leipzig, og en av prestene der, Christian Führer, lever fremdeles. Tilfeldighetenes spill har ført til at 20. juli i år har falt på en mandag. Dermed føyer markeringen seg inn i rekken av mandagsgudstjenester i kirken.
Edderkoppnett
Ledige stillinger
Og dermed nærmar me oss programmet. Kleiberg sitt «Requiem» er ei dødsmesse, skriven over dei kyrkjelege ledda, og til minne om ofrene etter den nazistiske framferd. Òg Grieg-salmene høver godt i kyrkjeleg samanheng.
Dessutan er Grieg som person i seg sjølv viktig, og på fleire vis hevdar Johansen. Først og fremst sidan han, mellom anna gjennom Dreyfus-affæren gjorde seg kjend som forkjempar for dei undertrykka. Då den jødiske offiseren vart uskuldig dømd i Frankrike, nekta Grieg å vitja landet før Dreyfus var lauslaten.
— Han lot moral gå foran karriere, det er veldig sjeldent. Kunstnere gjør ofte det motsatte. Vi kan i alle fall fastslå at flere av datidens franske kunstnere var på de offisielles side. Det lønte seg. Mens Grieg skrev innlegg i tyske og franske aviser, det var naturlig for ham, seier Johansen.
— En annen ting er at Grieg gjennom hele sitt liv, helt fra han som 15-åring kom til Leipzig, hadde nær kontakt med byen. Han hadde leilighet der og et nært forhold til Peters forlag, som heiste flagg hver gang han kom. Grieg brukte Leipzig som en edderkopp hvorfra han spant sine tråder ut i verden.
Smeltedigel
Eit tilsvarande tilhøve kan ein kanskje seia at Johansen har til Berlin. Trass i at han har leilighet og familie i Oslo, har store deler av verksemda hans funne stad i Tyskland generelt og Berlin spesielt. Her har han gjesta Komische Oper, Rundfunk-Sinfonieorchester, Rundfunk Chor og Deutsches Kammerorchester.
I 2004 startet han sitt eige orkester, Residenz Orchester Berlin, som frå 2008 har hatt eit nært samarbeid med Universität der Künste Berlin. Orkestret består av yngre musikarar – som Johansen seier det, på grunn av deira kraft og pasjon.
— Antallet musikere i Berlin kan sammenliknes med skuespillere i London: de er veldig mange og veldig gode, seier Johansen.
— Det gir muligheten til å skape egne konstellasjoner. Ikke minst er Berlin en smeltedigel, og i orkestret finnes musikere fra mange nasjoner.
Ikon
Med dette orkestret – og ved andre konsertar – har Johansen fleire gonger hatt som fokus å introdusera norsk musikk. Og Grieg er ein døropnar, insisterer han, på same måten som Munch er det for målarar og Ibsen er det for dramatikarar og forfattarar.
— Vi har mange begavede komponister og utøvere i Norge som absolutt har internasjonal klasse. Men det er kun Grieg som har blitt et ikon. Mange synes kanskje man kunne klart seg med mindre Grieg, men jeg tror at Griegs musikk er en helt klar inngang til også å få framført annen norsk musikk, seier dirigenten.
Som Kleiberg i dette tilfellet. Er det så ildsjel-gjerninga som gjer at den norske musikken markerer attentatforsøket; kunne ein sett føre seg det same med eit tysk eller internasjonalt program?
— Noe slikt kunne man selvfølgelig se for seg. Det er skrevet mange verk som minnes denne tiden. Men Kleiberg sitt stykke er tilegnet ofrene for nazistforfølgelsene. 20. juli blir det fremført for første gang i Tyskland, etter at det har vært framført i flere sammenhenger i andre land. Det passer også svært godt siden det er et kristent requiem, som går inn i en liturgi.
— Valget er klart, seier Johansen.
