Torkil Olav Baden 08

Frå Akropolis til Broadway og Bjørvika

INTERVJU: – Det eksisterer absolutt mye kraftfull nykomponert ballettmusikk i Norge. Samtidig skulle jeg nok ønske at flere av de yngste koreografene i dag jobbet mer aktivt med komponistene, seier Torkil Baden til Ballade. Baden som til dagleg er musikkjournalist i NRK P2 og lærar ved Kunsthøgskolen i Oslo, er aktuell med boka ”Dansende toner”. Der han tek for seg ballettmusikkens sjeldant fortalde historie, frå gresk antikk fram til i dag. – Ballettmusikken har ofte vært underlagt koreografens vilje og hatt en illustrerende funksjon, seier Baden om det manglande fokuset på musikken.

Kalender

Iskald Sound + Akuvi + Eben Jr.

15/08/2020 Kl. 19:00

Oslo

New Conception of Raga

16/08/2020 Kl. 18:00

Oslo

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Ida Habbestad

— Stravinskij sine nyskapende verk satte ballettmusikken på kartet. Han og Tsjaikovskijs komposisjoner var på mange måter avgjørende for standarden på nykomponert ballettmusikk, seier Torkil Olav Baden til Ballade.

I si nye bok, ”Dansende toner”, tek han for seg musikk- og kulturhistoria frå eit ballettmusikalsk perspektiv. Dét er ei sjeldan fortalt historie, og alt i innleiinga slår Baden fast at ballettmusikken ofte har blitt stemoderleg behandla.

— Det er på samme måte som teater- og filmmusikk; at det visuelle har fått mest oppmerksomhet. Ved framførelser er det gjerne ballettkritikere som går, ikke musikkritikere. Dermed blir det lite fokus på musikken i omtalene. Dessuten har ballettmusikken ofte vært underlagt koreografens vilje og hatt en illustrerende funksjon, forklarer Baden.

I boka berettar han meir om dette tilhøvet, samt om gode unntak. Eitt døme er Tsjaikovskij sitt kjende verk ”Nøtteknekkeren”. Baden hevdar at komponisten braut radikalt med bestillinga, og komponerte mykje meir musikk enn kva koreografen ynskte. Resultatet vart ein av dei mest framførte av alle ballettar.

— Akkurat poenget med ”Nøtteknekkeren” har jeg ikke funnet andre steder. Bestillingen er kjent, og det var gjennom arbeidet med å gå etter i sømmene og telle takter at dette ble tydelig, seier Baden, som legg til:

— Vanligvis er situasjonen den motsatte. Det er en velkjent problemstilling at musikalske verk blir kuttet i biter.

For samarbeidet mellom koreograf og komponist kan vera komplisert. Baden gjev døme gjennom framsyninga ”Victoria”, laga til Festspillene i Bergen i 1986. Komponist Ragnar Søderlind skreiv musikken, men opplevde at koreograf André Prokovsky ville fjerna storparten av arbeidet hans – og kommunikasjonen mellom dei skar seg, fortel Baden i boka.

Vil skapa forståing

Forutan stillinga som musikkjournalist og kritikar i NRK, har Baden ein 30-år lang fartstid som lærar ved Kunsthøgskolen i Oslo. Her underviser han koreografi- og ballettstudentar, mellom anna med von om å skapa forståing og interesse for musikalske uttrykk til dans.

Me spør om han gjennom arbeidet har sett tendensar med tanke på kva musikk koreografar vel til framsyningane sine.

— Denne boka er jo ingen koreograf-historie, og jeg har vært forsiktig med å si noe om ting som ikke er mitt eget fag, svarer Baden.

— Men jeg opplever at koreografene velger musikk stort sett etter hva de føler er viktig. Koreografer i dag kan velge både Wallin og Bach; men mye handler om den eventuelle kunnskapen eller mangel på kunnskap de har. Derfor håper jeg undervisningsarbeidet gjennom 30 år kan ha bidratt til at koreografene gjennom utdannelsen får en grunnleggende kjennskap til musikkhistorien. For det er ubegrensede muligheter; og det er spennende å se hva tidligere studenter produserer i dag, seier Baden.

Colleage og lydband

Boka er bygd opp kronologisk, med utgangspunkt heilt attende i den greske antikken. Via renessansen og barokkens selskapsdansar og 1700-talets handlingsballettar, losar Baden oss frå komponist til komponist, fram til dagens situasjon.

Han peikar mellom anna på korleis dansen hadde stor påverknad på det musikalske uttrykket tidlegare – i større grad enn kva dei fleste tenkjer over.

— Man finner ofte danserytmer hos Bach, både i instrumentalmusikken og kirkemusikken, selv om assosiasjonene til det danseriske og verdslige ikke er der. I ”Matteus-pasjonen”, for eksempel, kan det virke pussig at Bach bringer inn formmønstre som den lystige menuetten. Men danseformene virker ikke begrensende; de er rett og slett komponistens musikalske rytmerepertoar, fortel Baden.

I andre enden av beretninga har ein tendensen til at koreografane set saman eit utval musikk – ofte framført på band – eit fenomen som vart særleg utbredt frå 1960 og 70- talet.

— En slik colleageteknikk henger delvis sammen med lydbåndteknikken. Her i Norge hadde man en litt spesiell situasjon på Den Norske Opera, der det av sysselsettings-grunner var forbudt med lydbånd. Da det løsnet, fikk man ballettoppsetnnger av en annen karakter på operaen, fortel Baden.

Kraftfull ny musikk

Han har give god plass til dagens ballettmusikk – og dessutan til rommelege presentasjonar av norske komponistar som Bibalo, Kolberg, Nordheim, Hovland, og Wallin, som alle har skrive musikk til ballett. Det høyrest ut som om stoda er god kva gjeld ballettmusikk i Noreg?

— Det eksisterer absolutt mye kraftfull nykomponert ballettmusikk i Norge, og det er flere komponister som kunne vært nevnt i boken. Samtidig skulle jeg nok ønske at flere av de yngste koreografene i dag jobbet mer aktivt med komponistene, seier Baden.

For som nevnt er det like gjerne musikk på band som pregar dagens framsyningar som den levande. Og på Nasjonalballetten sitt sesongprogram, der mange spanande komponistnamn er med, er det få framsyningar med musikk av éin komponist.

— Jeg har inntrykk av at det er mange produksjoner med sammensatt musikk. Det kan være fint og appellerede, men som kunstverk sett mener jeg at forestillingene får en annen styrke når den involverer gjennomkomponert musikk, meiner Baden.

— Den type situasjoner hvor gode skapende krefter samarbeider ut fra et relevant samtidsuttrykk og får til noe unikt – slik vi opplevde for 100 år siden med Stravinskij, Balanchine og Picasso –– burde ikke være et fenomen som er begrenset til 1900-tallet, seier han vidare.

Fullt klingande uttrykk

Til slutt i boka kjem Baden inn på musikalane, der dansen til tider har stått sterkt. Det har komme signalar frå Bjørvika om at det vil verta fleire musikalar der framover. Kva meiner ein dansemusikk-interessert om det?

— Jeg mener jo ikke at operaen skal gå i næringen til de andre teatrene i Oslo, svarer Baden.

— Men det er unikt å kunne ha et fullt symfoniorkester i disse musikalene. En av de ledende skikkelsene innen norsk musikalvirksomhet, Egil Monn Iversen, har alltid sagt at hans viktigste jobb for har vært å arrangere ned fra 40 til 10 manns orkestre. Når teatrene ikke er klare til å gi et fullt klingende uttrykk, er det fint at operaene gjør det – om enn med et visst måtehold, seier Baden.

”Dansende toner – fra Akropolis til Broadway og Bjørvika» er utgiven på Unipub forlag.

Stillinger

Kommunikasjons-rådgiver

Krafttak for sang

Fagkonsulent

Folkeakademienes landsforbund – Sang i eldreomsorgen

Kantor/ organist

Kongsberg kirkelige fellesråd

Orkesterbibliotekar

Oslo-Filharmonien

Kantor/ kyrkjemusikar

Gloppen kyrkjelege fellesråd

Produsent

Riddu Riddu Festivála

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev