Torkil Baden: – Ny filharmonisk epoke
Nå er Oslofilharmoniens neglisjering av samtidsmusikken forbi og en ny epoke er begynt i Oslo konserthus. Det har vært intet mindre enn en tragedie at norsk samtidmusikk har vært neglisjert av vårt ledende symfoniorkester. Med nye folk i ledelsen er heldigvis denne unntakstilstanden forbi. På 1970- og -80-tallet var det 10-15 nyere norske verker på programmet årlig. Under regimet til Mariss Jansons og Andre Previn var det mer vekt på 1900-tallsmusikk fra andre land, og det trenger vi også å høre. Ja takk, begge deler, sier anmelder Torkil Baden. Anmeldelsen er også publisert på nrk.no, og bringers her videre med artikkelforfatterens velvillige tillatelse.
Av Torkil Baden
Spill levende
Den nye sjefsdirigenten Jukka-Pekka Saraste og direktør Morten Walderhaug satser denne sesongen på en aktiv, norsk spill levende komponist.
Publikum fortjener å bli kjent med Rolf Wallins frodighet, og denne uken er den første av seks framførelser gjennom sesongen.
Wallins fantasifulle ideverden og rytmeglede har alltid resultert i en musikk som appellerer. Åpningsverket ved Wallinsatsingen i går kveld var ”Tides”, ”Tidevannsbølger”, der Wallin går Debussy en høy gang i å skildre bølgene, fra stille vann til en nærmest øredøvende tsunami.
Våt
Vi ble ikke direkte våte på beina, men følelsen er der når Wallin leker seg virtuost med slagverksolister og orkester.
Det skjer stadig noe nytt i sømløse instrumentale overganger, og de seks svenske musikerne i slagverkensemblet Kroumata imponerte stort, ikke minst da de gjennomførte hele første del utenat gjennom salen og foran podiet.
Heksegryte
Den andre hovedsatsingen denne sesongen er ved hundreårsminnet for Sjostakovitsj, født i september for hundre år siden. I går kveld åpnet Sjostakovitsj-serien med 4.symfoni, en heksegryte av desperasjon, pessimisme og tross.
Alle symfoniene til Sjostakovitsj er rotfestet i det komponisten kaller de skrekkelige førkrigsårene, altså hans egen samtid. Mens han arbeidet med denne symfonien, hadde Stalin sett hans opera ”Lady Macbeth” og rasende forlatt Bolshoi-teatret.
Folkefiende
Like etterpå, i januar 1936, kom artikkelen ”Forvirring i stedet for musikk ” i Pravda. Den var usignert, men ingen var i tvil om at sjefen selv sto bak. Ikke lenge etterpå ble det skrevet om ”folkefienden Sjostakovitsj”. Komponisten lå søvnløs hver natt med kofferten ferdigpakket og ventet på å bli fraktet til en fangeleir i Sibir, – eller til kirkegården.
Midt oppe i denne kulturpolitiske stormen ble partituret til 4.symfoni avsluttet. Etter generalprøven avlyste komponisten urframføringen. Han var redd for at Stalin ikke kom til å like symfonien og at han selv skulle falle ytterligere i unåde.
Ledige stillinger
Avslappet vitalitet
Jukka-Pekka Saraste er en god blanding av sine forgjengere. Han har en porsjon av Mariss Jansons disiplin, og han gir det utmerkete orkestret litt av de løse tøylene til Andre Previn. Til sammen gir dette en avslappet vitalitet der dirigenten samler og fører orkestret uten unødige fakter.
Han er målrettet og slapp løs mange fine soloprestasjoner i det for anledningen utvidete orkesteret.
Symfonisk dikt
I fjerde symfonien merkes arven særlig sterkt fra Mahler, både hans langt spundne melodier og selve grepet på symfoniformen, – at den skal skildre hele menneskelivet med sine triumfer og tragedier.
Det blir mer symfonisk dikt enn forutsigbar symfonisk oppskrift.
Våken
Sjostakovitsj-prosjektet innebærer ett stort verk hver måned. Dette er både en stor kunstnerisk satsing og en viktig kulturpolitisk begivenhet, som kan fortelle oss noe om kunstens kår.
I dag handler det også om ytringsfrihet, og Muhammedkarikaturer i Danmark og Norge og musikkforbud i muslimske land er faktisk en del av den samme utfordringen til å være våken.Det hjelper faktisk Oslofilharmonikerne oss til. Så følg med når konserten kommer i P2 utover høsten.
Artikkelen kan også leses på nrk.no
