Dobbel Brahms i nytt scenehus

Etter skjema, og dyrere enn beregnet, står endelig scenehuset i Olavshallen ferdig. Torsdag 29. august skal det innvies med Trondheim Symfoniorkester og Henning Kraggerud, som skal spille Johannes Brahms’ fiolinkonsert.

Med parkettgulv og trevegger fremstår orkesterscenen i helt ny og adskillig mer innbydende drakt. Dette gir langt bedre forhold for musikerne, bedre akustikk med en mer distinkt og fyldigere orkesterklang, og ikke minst en større konsertopplevelse for publikum.

Til den offisielle innvielsen av scenehuset med Trondheim Symfoniorkester torsdag 29. august er det fiolinisten Henning Kraggerud som står i fremste rekke, også blant norske fiolinister. Anmelderblomster drysser over ham der han opptrer, og roser hans glødende og karakterfulle musikalitet, hans våkne forståelse og individuelle, margfulle tone, skriver Trondheim Symfoniorkester i sin pressemelding. Kraggerud er solist i Brahms fiolinkonsert, skrevet omtrent samtidig med hans Symfoni nr. 2, som TSO spiller etter pausen. Dirigent for kvelden er Walter Weller.

Henning Kraggerud er født i 1973, og er i dag etablert som en av Skandinavias fremste solister. Han har bl.a.studert med Camilla Wicks, Emanuel Hurwitz og Stephan Barratt-Due. Han har opptrådt som solist og kammermusiker på internasjonale festivaler, og gitt kritikerroste konserter over nesten hele verden, bl.a. i New York, London og Berlin og med ledende symfoniorkestre og dirgenter i inn-og utland, bl.a. St.Petersburg Filharmonien, Royal Scottish National Orchestra, Sveriges Radios Symfoniorkester, Budapest Festival-orkester, Deutsches Symphonie Orchester og med alle norske orkestre.

Johannes Brahms’ fiolinkonsert er ellers behengt med tunge tolkningstradisjoner, men Kraggerud er mannen som nok vil satse nytt og friskt og meisle ut de musikalske poengene med et overbevisende resultat, spår TSO. Det sies gjerne at Brahms symfonier representerer den perfekte syntese mellom de klassiske former og det romantiske tonespråk. Om grunnkarakteren i fiolinkonserten og den andre symfonien betraktes som luftig og lys, så kan man ikke overse Brahms melankoli i bruken av mørke, elegiske klanger, heter det til sist i pressemeldingen.