Debatt om offentlege midlar
Å skaffa sponsorstønad til kulturorganisasjonar er ikkje så enkelt som det gjerne vert hevda, hevdar statsvitar og pianist Ingrid Røynesdal i en kronikk i Aftenposten. Kulturlivet har godt av interaksjon med marknaden, innvender samfunnsredaktør i Minerva, Nils August Andresen.
Av Ida Habbestad
Partiet Høgre føreslo mot slutten av valkampen å oppretta eit nytt, privat kulturråd som motpol til det offentlig finansierte Norsk kulturråd (sjå mellom anna denne artikkelen hjå NRK).
«Et spørsmål som forble ubesvart, også etter at pressen hadde tatt i saken, var detaljen om hvordan man skal klare å mobilisere disse millionene», skreiv statsvitar og pianist Ingrid Røynesdal i en kronikk i Aftenposten nyleg. Her peikar ho på seks argument om potensialet for kultursponsing som ho meiner er myter – og forklarer kvifor ho meiner at argumenta ikkje held mål i Noreg.
Mellom anna peikar Røynesdal på kor liten tradisjon det er for mesenverksemd i Noreg – kan henda med det som årsak at me meiner at staten bør ta ansvar for kunsten. Videre skriv Røynesdal at bedriftar sitt føretrekte sponsorobjekt her til lands er amatørverksemd, og at det slik sett er store delar av kunsten som er attraktivt å sponsa. Røynesdal stiller òg spørsmål ved om sponsorpengar vil gjera kunstlivet mer uavhengig og autonomt enn offentlege midlar.
«For at kunstlivet skal få tilgang til store private midler, kan det se ut som om vi må oppleve en solid offentlig økonomisk nedtur eller kollaps, som gjør at vi – og ikke minst næringslivet – generelt endrer synet på hva som er det offentliges ansvar», skriv Røynesdal, som meiner kompetanseheving og gode incentivtiltak kan vera aktuelle verkemiddel for å oppnå hyppigare sponsing i Noreg.
Offentlege midlar inn i næringskjeda?
I ein kronikk som tangerer Røynesdal sitt utspel, skriv samfunnsredaktør i Minerva, Nils August Andresen, at kunsten uansett vil ha godt av ein større interaksjon med marknaden.
«Aldri har så mange begavede lyrikere, komponister og billedkunstnere laget så mye kunst som berører så få mennesker» hevdar Andresen, som meiner at dei høge løyvingane til kultursektoren gjer at kunstnarar i for stor grad slepp å forhalda seg til publikum.
Andresen trekkjer fram sjangrar som lyrikk, samtidsmusikk og kuratorkunst som døme på kunstområde der ein har kunna utvikla estetiske normer som skil seg så mykje frå normane til lesarar, lyttarar og tilskodarar at kunsten mistar evna til å berøra.
«Poenget er altså ikke at samtidskunsten er dårlig eller meningsløs. Og slett ikke at god kunst kan skapes av et fritt marked alene, eller ved at kunstnere lydig følger publikums estetiske normer. (…) Men det er problematisk, og unødvendig, at hele kunstgrener har mistet evnen til å engasjere et bredere kunstinteressert publikum», skriv Andresen, og spør:
Ledige stillinger
«Kan flere av de offentlige pengene som etterspør ny kunst, gå lenger ned i næringskjeden, til amatørkunstnere og ensembler, eller lesere, lyttere og tilskuere? Kan det offentlige i større grad kreve at bevilgninger inneholder krav om tiltak for å nå et større publikum?»
