Hvorfor skal offentlige kulturkroner finansiere dyre kommersielle konserter som kan stå på egne finansielle ben?
Av Ingrid Røynesdal, klassisk pianist og statsviter
Det er svært gledelig at knutepunktinstitusjonen Olavsfestdagene i Trondheim har fått mye oppmerksomhet og flotte omtaler. Samtidig er det flere aspekter ved festivalen som tvinger frem behovet for en kritisk og omfattende debatt omkring offentlig finansiering av kultur.
Prinsippet om offentlige midler til kultursektoren er basert på tanken om at markedet alene ikke klarer å fremdyrke et kunstnerisk mangfold. Hele hensikten og legitimiteten til offentlig finansiering ligger i å være et alternativ til den kommersielle og markedsbaserte kulturscenen.
Strenge krav
Offentlige kulturinstitusjoner bør derfor evalueres strengt etter denne hensikten. Og fordi knutepunktinstitusjoner har særlig gunstige økonomiske ordninger bør det stilles strengest krav til dem. Å motta store pengesummer er en utfordring. På den ene siden gir det handlingsrom. På den andre siden er det en potensiell sovepute. Deler av programmet for årets Olavsfestdager gir grunn til å spørre om festivalledelsen har tatt en aldri så liten høneblund.
Årets utendørskonsert på torvet i Trondheim, med Sissel Kyrkjebø, Plácido Domingo og Virginia Tola, kostet, ifølge Aftenposten 3. august, like mye som hele festivalen kostet i 1998. Årets program omfatter også høyst kommersielle artister som blant andre Espen Lind, Kurt Nilsen og Åge Aleksandersen. Jeg forstår at det er fristende for en festival å lefle med det populistiske. Jeg forstår også at det er tilfredsstillende å kunne rapportere om stadig høyere publikumstall. Men har Olavsfestdagene glemt det offentlige kulturfeltets mandat?
Hvorfor offentlige kroner?
Min innvending har ingenting med genre eller kvalitet å gjøre. Mitt poeng er av prinsipiell karakter: Hvorfor skal offentlige kulturkroner finansiere dyre kommersielle konserter som kan stå på egne finansielle ben? Slik praksis gir det offentlige finansierte kulturlivet en markedsekskluderende funksjon, i stedet for å være et nødvendig alternativ til markedet.
Dette er en alvorlig kritikk, fordi den dypest rammer offentlige kulturpengers legitimitet og troverdighet. Hvorfor gjør Olavsfestdagene seg fortjent til en stor pott offentlige penger for å hyre inn kommersielle artister, mens private kulturaktører, for egen risiko, «konkurrerer» om de samme artistene, uten å være i nærheten av offentlig støtte? Strengt tatt kunne dette være en god sak for Konkurransetilsynet.
At Kurt Nilsen gir store konserter i Trondheim er flott. Men mitt poeng er at det ikke er Olavsfestdagene som trenger å engasjere ham. For konsekvensen av dette blir at festivalen, paradoksalt nok, bidrar til å innskrenke det kunstneriske mangfoldet snarere enn å utvide det.
Ikke-kommersiell kultur
Men dette er langt fra en praksis som bare utøves av Olavsfestdagene. Som resultat av de senere årenes markedsorienterte reformer i offentlig sektor, har mange kulturinstitusjoner vridd programprofilen i kommersielle retninger, i håp om å øke salgstallene. Selvfølgelig er det et poeng å få mange publikummere på offentlige finansierte arrangementer. Og grensene her kan være vage. Men å motta offentlige kulturpenger krever at man alltid er våken omkring hovedmandatet: Å mangfoldiggjøre det ikke- kommersielle kvalitetskulturlivet.
Kritikken av Olavsfestdagenes kommersielle arrangementer kan heller ikke gjemmes bak gode presseomtaler. For det finnes mengder av kvalitetsaktører som står i kø for å ta det offentlige kulturmandatet på alvor. Riften om den lille kulturpotten er dessuten så sterk, og kvaliteten på norsk ikke-kommersielt kulturliv så høy, at alle er tjent med at det stilles strenge krav til bevilgningsmottagere. Et kunstnerisk mangfold fordrer at vi ikke går i veien for den private kulturscenen. Ellers skyter vi oss selv i foten.
Det krever mot av kulturministeren å konfrontere dette, siden det her er Trond Giskes egen valgkrets som rammes sterkest av kritikken. Men det er bare han som har posisjon til å kunne riste litt søvn ut av festivalledelsens øyne
Artikkelen viderebringes med artikkelforfatterens tillatelse
Ballade klassisk: Jeg har delte meninger
Denne gangen er det delte meninger i enmannsredaksjonen Ballade klassisk.
Ny mentorordning for unge orkestermusikere fra nord
Musikkstudenter fra Nord-Norge kan nå søke opptak til mentorprogrammet Arktisk Mentor Arena. Programmet skal gi unge orkestermusikere erfaring, veiledning og et springbrett til profesjonell karriere.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
