(Foto: Erik Berg)
Czardasfyrstinnen – slike operetter blir det debatt av
Operaens «Czardasfyrstinne» prøvde å aktualisere seg, men vant ikke anmelderne. Heller ikke Ballades anmelder. Nå står de siste spilledatoene – og en egen kritikergjennomgang av forestillingen – for dør.
«Czardasfyrstinnen» av Kálmán/Stein & Jenbach // Spilles på Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen, fram til 18. januar.
Regi: Hanne Tømta, musikalsk leder: Stefan Veselka / For ytterligere besetning, se Ballades første publisering av kritikken av Claudia Bätcke.
Torsdag 12. januar åpner Formidlingssenteret hos Den Norske Opera & Ballett (DNO&B) dørene for diskusjon om en operaforestilling som delte meningene. Under kan du lese hva Ballades anmelder mente om den profilerte Czardasfyrstinnen: operettefavoritt som feiler i forsøk på fornyelse.
– En kritiker kalte operetten Czardasfyrstinnen en dinosaur som drasses opp på scenen. En annen mente det er et perfekt første møte med opera. Hva er egentlig god opera og operette i 2023?
DNO&B ville gjøre noe nytt da de iscenesette et tradisjonelt operaverk, men i Kritikersalong i januar stiller de spørsmålet om det ble mest sjel eller mest showtime. Og: Hva når brennaktuell samfunnsdebatt tas inn i en operette, slik det er blitt gjort i Czardasfyrstinnen? Kom musikkens egen fortelling til sin rett?
DNO&B opplyser til Ballade.no at salongens første del setter tre kritikere hverandre stevne: Hilde Halvorsrød fra scenekunst.no, Aksel Dalmo Tollåli fra Aftenposten og Eystein Sandvik fra NRK. Ingen av dem leverte euforiske kritikker av Czardasfyrstinnen, og forklarer hvorfor. I andre del kommer operasjef Randi Stene sammen med opera- og teaterregissør Hilde Andersen for å snakke om operaens muligheter i samtiden. Kritikersalongen i Operaen har fått tittel: Vi må snakke om Czardasfyrstinnen.
Kritikersalongen og debatten aktualiserer Ballades egen anmeldelse av operetten, som følger her i en såvidt forkortet versjon.
______
Operetten er i utgangspunkt en borgerlig sjanger med 1800-tallets fengende populærmusikk som lydspor. Den inneholder dessuten gjerne nasjonalromantiske danseinnslag som tyrolienne og czárdás. Sjangeren oppstod midt på 1800-tallet i storbyer som Paris og Wien hvor det nye borgerskapet ville ta del i adelens privilegier, ikke minst i underholdende musikkteater. Ikledd en ofte banal handling leker operetten på humoristisk vis med etablerte maktstrukturer og sparker helst mot adelen. Erotiske dristigheter og pikanterier dukker også gjerne opp.
Eli Kristin Hansveen i «Czardasfyrstinnen» i Hanne Tømtas regi. (Foto: Erik Berg)
«Czardasfyrstinnen» er nokså typisk: Varieté-stjerne Sylva (Eli Kristin Hanssveen) elsker kjæresten Edwin (Magnus Staveland), men hans velstående far Leopold Maria (Lasse Lindtner) er imot ekteskapet. Familien foretrekker at han skal gifte seg med sin standsmessige venninne og kusine Stasi (Frøy Hovland Holtbakk). Men etter en del fram og tilbake får Edwin sin Sylva, og Stasi gifter seg med Edwins og Sylvas venn Boni (Rickard Söderberg).
Emmerich Kálmán (musikk) og Leo Stein og Bela Jenbach (libretto) skrev Czardasfyrstinnen rett etter utbruddet av første verdenskrig. Verket har ofte blitt tolket som en svanesang for det multikulturelle habsburgerriket og det lange 1800-tallet. Østerrike-Ungarn er i ferd med å gå under mens champagnerkorkene spretter en siste gang på scenen.
DNO&B setter opp verket i Hanne Tømtas regi og med Gudrun Elisabeth Glettes norske gjendiktning. De flytter handlingen fra Budapest og Wien rundt 1914 til dagens Norge. Dette får en rekke konsekvenser. De kulturelle forskjellene mellom den stive østerrikske adelen i Wien og det løsslupne varietémiljøet i Budapest tones betydelig ned i den norske versjonen. I originalen kommer forskjellene fram i form av både språk, musikk og implisitt også kroppsspråk og dans. I den norske versjonen finnes de praktisk talt ikke i kroppsspråk eller i verbal form.
Østerrike-Ungarn i ferd med å gå under mens champagnekorkene spretter en siste gang
I den tyske librettoen snakker østerrikere som Edwin og hans familie høytysk og ungarer som Boni og Feri en folkelig tysk med ungarsk dialekt, enkelte ord og setninger også på ungarsk. I den norske versjonen finnes det ikke noen gjennomgående språkpolitikk; det virker tilfeldig at Magnus Stavelands Edwin snakker stavangersk, Rickard Söderbergs Boni svensk og mange andre av sangerne østlandsk.
Ledige stillinger
Referanser til nåtiden
Problemene med de norske løsningene er at de gjør en i utgangspunktet svak libretto enda svakere. Jeg forstår aldri hvorfor karakterene legger så uhyrlig mye vekt på ekteskap i Norge i 2022. Sylva er for eksempel villig til å gi opp kunstneriske ambisjoner og et utenlandsopphold for å gifte seg med Edwin. Librettoen og regissøren forsøker å bygge flere mer eller mindre frekke referanser til nåtiden inn i stykket. Av og til fungerer det godt, men ofte virker det påklistret i form av litt klein ordlek.
Et lite hint i scenografien om at operetten handler om kjærlighetens floker. Eli Kristin Hanssveen i en av hovedrollene. (Foto: Erik Berg)
Spesielt problematisk er at man låner moderne kjønnstematikk uten å være villig til å fortelle historien på karakterenes premisser. Dette kjennes tett på kulturell appropriering av LGTBQ+-miljøet. Når maktforholdet i samfunnet mellom cismajoriteten og transminoriteten er ekstremt asymmetrisk, burde DNO&B ha gått grundigere til verks i representasjonen av minoriteten, om det var denne veien de skulle velge. Vi får høre at Sylva er transkvinne, men det vises aldri i stykket. Det hadde vært interessant å belyse hennes forhold til sin egen stemme, gitt at transkvinner kan oppleve en sorg over at stemmen ikke endrer seg når de begynner å ta hormoner – til de grader at de vurderer operasjon av stemmebåndene. Her synger Sylva med sopranstemme som om det var det mest naturlige i verden. En kunne også ha undersøkt hva Edwin føler med tanke på å forelske seg i en transkvinne – kjærlighet, begjær, skam, frykt for å bli oppfattet som homofil? I stedet for framstår de to som et ganske heteronormativt par, og det brukes lite nyanserte seksuelle gester for å vise lidenskap mellom dem. Mye kunne ha blitt vunnet ved mer grundig jobbing på det skuespillerske plan.
… låner moderne kjønnstematikk uten å være villig til å fortelle historien på karakterenes premisser.
De musikalske prestasjonene er solide, noen virkelig bra. Orkesteret spiller nydelig, og musikken flyter godt. Operakoret overbeviser også med stor klangfylde. Solistenes sangpresentasjoner er mer ujevne. De fleste sangerne kunne ha jobbet mere med diksjonen; jeg føler meg nødt til å slå på den norske tekstingen for å bedre kunne følge med. Ellers finnes det mer individuelle utfordringer.
Olav Myrtvedts scenografi er estetisk vakker, delikat lyssatt av Øyvind Wangensten, men ensformig med en sentral bue over scenen i hver eneste akt. Den bidrar lite til å gi stedene forskjellige identiteter. Handlingen spilles ofte midt på scenen og blir statisk, samtidig som koret plasseres like statisk på sidene. Korkoreografien er dessuten tam sammenliknet med dansernes langt mer kreative burleskkoreografi av Jonas Øren. De store fellesnumrene løftes sjelden til et wow-nivå, og operetten skvulper i lengre partier behagelig fram og tilbake.
Det er ikke umulig å kose seg med denne versjonen av «Czardasfyrstinnen». Men den feiler som kunstnerisk prosjekt. Den aktualiserer ikke verket for et yngre publikum, ei heller skaper den noe kunstnerisk samtalerom om kjønn og samfunnsnormer.
Kostymedesigner Alva Brosten overbeviser med dansernes kostymer i rosa-champagnefarger. Martin Hatlo, Rickard Söderberg og dansere. (Foto: )
Dette er en – såvidt – forkortet versjon av anmeldelsen, første gang publisert like etter premieren 25. november 2022.
