Edwin (Magnus Staveland) og Sylva (Eli Kristin Hanssveen) i siste akt. (Foto: Erik Berg)

Hyggelig operettefavoritt – som feiler i forsøket på fornyelse i skeivt kulturår

En ny produksjon av «Czardasfyrstinnen» prøver å aktualisere verket ved å legge historien til et norsk LHGBTQ+-miljø.

Kalender

«Czardasfyrstinnen» av Kálmán/Stein & Jenbach // Den Norske Opera & Ballett: Hovedscenen
Regi: Hanne Tømta, musikalsk leder: Stefan Veselka, med: Eli Kristin Hanssveen/Agneta Eichenholz, Magnus Staveland/Audun Iversen, Operaorkestret, Operakoret
Spilles 8., 14., 17. desember og en rekke datoer fram til 18. januar 2023

Operetten er i utgangspunkt en borgerlig sjanger med 1800-tallets fengende populærmusikk som lydspor. Den inneholder dessuten gjerne nasjonalromantiske danseinnslag som tyrolienne og czárdás. Sjangeren oppstod midt på 1800-tallet i storbyer som Paris og Wien hvor det nye borgerskapet ville ta del i adelens privilegier, ikke minst i underholdende musikkteater. Ikledd en ofte banal handling leker operetten på humoristisk vis med etablerte maktstrukturer og sparker helst mot adelen. Erotiske dristigheter og pikanterier dukker også gjerne opp.

Eli Kristin Hansveen i «Czardasfyrstinnen» i Hanne Tømtas regi. (Foto: Erik Berg)

«Czardasfyrstinnen» er en av de mest spilte operettene og nokså typisk: Varieté-stjerne Sylva (Eli Kristin Hanssveen) elsker kjæresten Edwin (Magnus Staveland), men hans velstående far Leopold Maria (Lasse Lindtner) er imot ekteskapet. Familien foretrekker at han skal gifte seg med sin standsmessige venninne og kusine Stasi (Frøy Hovland Holtbakk). Men etter en del fram og tilbake får Edwin sin Sylva, og Stasi gifter seg med Edwins og Sylvas venn Boni (Rickard Söderberg).

Emmerich Kálmán (musikk) og Leo Stein og Bela Jenbach (libretto) skrev Czardasfyrstinnen rett etter utbruddet av første verdenskrig. Verket har ofte blitt tolket som en svanesang for det multikulturelle habsburgerriket og det lange 1800-tallet. Østerrike-Ungarn er i ferd med å gå under mens champagnerkorkene spretter en siste gang på scenen.

Østerrike-Ungarn i ferd med å gå under mens champagnerkorkene spretter en siste gang

Den Norske Opera og Ballett setter opp verket i Hanne Tømtas regi og med Gudrun Elisabeth Glettes norske gjendiktning. De flytter handlingen fra Budapest og Wien rundt 1914 til dagens Norge. Dette får en rekke konsekvenser. De kulturelle forskjellene mellom den stive østerrikske adelen i Wien og det løsslupne varietémiljøet i Budapest tones betydelig ned i den norske versjonen. I originalen kommer forskjellene fram i form av både språk, musikk og implisitt også kroppsspråk og dans. I den norske versjonen finnes de praktisk talt ikke i kroppsspråk eller i verbal form.

Skribent og anmelder Claudia Bätcke (Foto: privat)

I den tyske librettoen snakker østerrikere som Edwin og hans familie høytysk og ungarer som Boni og Feri en folkelig tysk med ungarsk dialekt, enkelte ord og setninger også på ungarsk. I den norske versjonen finnes det ikke noen gjennomgående språkpolitikk; det virker tilfeldig at Magnus Stavelands Edwin snakker stavangersk, Rickard Söderbergs Boni svensk og mange andre av sangerne østlandsk.

Referanser til nåtiden
Problemene med de norske løsningene er at de gjør en i utgangspunktet svak libretto enda svakere. Jeg forstår aldri hvorfor karakterene legger så uhyrlig mye vekt på ekteskap i Norge i 2022. Sylva er for eksempel villig til å gi opp kunstneriske ambisjoner og et utenlandsopphold for å gifte seg med Edwin. Det som librettoen og regissøren forsøker, er å bygge flere mer eller mindre frekke referanser til nåtiden inn i stykket. Av og til fungerer det godt, men ofte virker det påklistret i form av litt klein ordlek som «Faceflix» eller tomme slagord som «litt mindfulness når alt blir stress».

Et lite hint i scenografien om at operetten handler om kjærlighetens floker. Eli Kristin Hanssveen ses her i en av hovedrollene. (Foto: Erik Berg)

Spesielt problematisk er at man låner moderne kjønnstematikk uten å være villig til å fortelle historien på karakterenes premisser. Dette kjennes tett på kulturell appropriering av LGTBQ+-miljøet. Når maktforholdet i samfunnet mellom cismajoriteten og transminoriteten er ekstremt asymmetrisk, burde DNO&B ha gått grundigere til verks i representasjonen av minoriteten, om det var denne veien de skulle velge. Vi får høre at Sylva er transkvinne, men det vises aldri i stykket. Det hadde vært interessant å belyse hennes forhold til sin egen stemme, gitt at transkvinner kan oppleve en sorg over at stemmen ikke endrer seg når de begynner å ta hormoner – til de grader at de vurderer operasjon av stemmebåndene. Her synger Sylva med sopranstemme som om det var det mest naturlige i verden. En kunne også ha undersøkt hva Edwin føler med tanke på å forelske seg i en transkvinne – kjærlighet, begjær, skam, frykt for å bli oppfattet som homofil? I stedet for framstår de to som et ganske heteronormativt par, og det brukes lite nyanserte seksuelle gester for å vise lidenskap mellom dem. Mye kunne ha blitt vunnet ved mer grundig jobbing på det skuespillerske plan.

… låner moderne kjønnstematikk uten å være villig til å fortelle historien på karakterenes premisser.

Statisk på scenen
De musikalske prestasjonene er solide, noen virkelig bra. Orkesteret (musikalsk leder: Stefan Veselka) spiller nydelig, og musikken flyter godt. Operakoret overbeviser også med stor klangfylde. Solistenes sangpresentasjoner er mer ujevne. Et gjennomgående tema hos de fleste sangerne er at de kunne ha jobbet mere med diksjonen; jeg føler meg nødt til å slå på den norske tekstingen for å bedre kunne følge med. Ellers finnes det mer individuelle utfordringer.

Olav Myrtvedts scenografi er estetisk vakker, og den er delikat lyssatt av Øyvind Wangensten, men ensformig med en sentral bue over scenen i hver eneste akt. Den bidrar lite til å gi stedene forskjellige identiteter. Identitetene indikeres først og fremst av forskjellige fargepaletter, det er litt lite. Handlingen spilles ofte midt på scenen og blir statisk, samtidig som koret plasseres like statisk på sidene. Korkoreografien er dessuten tam sammenliknet med dansernes langt mer kreative burleskkoreografi av Jonas Øren. De store fellesnumrene løftes sjelden til et wow-nivå, og operetten skvulper i lengre partier behagelig fram og tilbake.

Det er ikke umulig å kose seg med denne versjonen av «Czardasfyrstinnen». Men den feiler som kunstnerisk prosjekt. Den aktualiserer ikke verket for et yngre publikum, ei heller skaper den noe kunstnerisk samtalerom om kjønn og samfunnsnormer.


Anmeldelsen er fra premieren 25. november 2022.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo